Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose. 

20170228_144503

«Har du gruet deg?»

«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.

«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.

«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»

Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.

Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up».  Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.

«AU! HVA FAEN?!»

«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam.  «Jeg må legge en ny.».

«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»

«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»

Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra.  Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.

«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.

«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.

Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.

«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.

Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.

«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.

Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».

«Jeg ble så kvalm»

«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.

«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.

Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.

Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.

«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.

I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.

Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.

Lyden av fri luftvei.

 

 

(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)

Reklamer

Vi skulle ha grøt, men manglet kanel så vi reiste til lokalbutikken i Megården i Sørfold kommune.

Nei, vi har ikke kanel. Men vi har kardemomme!

Unødvendig å si, ikke akkurat et fullgodt alternativ for oss.

Denne historien fra barndommen dukket opp fra minnet da jeg fikk svar fra Nordlandssykehuset på en kommentar jeg hadde lagt igjen på en av deres poster.

Fin sak. Her vil kommunene i Salten rekruttere sykepleiere til regionen. De kan tilby det meste både i og utenfor jobben, skriver de.

Interessant, tenkte jeg og la igjen en kommentar til dem. Svaret fikk meg til å lure på om jeg var på «skjult kamera».

Virkelig? VIRKELIG?!

Så om ingen ønsker det vi har å tilby så er det ingen vits i å tilby noe annet?

Hvorfor gi folk kanel når de kan få utmerket god kardemomme?

Hvorfor tilby full stilling når vi har flott tur-terreng og ny kantine?

Det ble ikke grøt den dagen.

faksimile Nordlys

Faksimilie Nordlys 12.11.17

Ærede ordfører.

Jeg holdt på å svelge kaffen i vranghalsen da jeg leste Nordlys portrettintervju med deg, min ordfører. I følge Nordlys sier du:

 Deler av Tromsø kommune har et pengeforbruk som ikke er bærekraftig. Vi bruker mellom 200 og 250 millioner kroner mer hvert år innenfor helse- og omsorgssektoren enn kommuner vi sammenlikner oss med. (…) Årsaken er sammensatt. Sektoren har strukturer som ikke bør videreføres. Vi holder på å legge om. Vi må få mindre rapportering, mer tillit og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Vi er ikke underbudsjettert, slik enkelte hevder. Det er for mye penger i den sektoren.

Kristin Røymo (Nordlys 12.11.17)

Kan dette virkelig stemme? Ja, helse- omsorgssektoren er nok den posten de fleste kommuner bruker mest penger på. Det er naturlig, å gi innbyggere som trenger det gode helsetjenester er en av kommunens kjernevirksomheter.  Men bruker virkelig Tromsø SÅ mye mer enn andre kommuner? Er det virkelig et kronisk overforbruk? Jeg mistenker at  diagnosen heller er kronisk underbudsjettering.

Forhåpentligvis kan Statistisk sentralbyrå kan gi meg svaret gjennom sin Kommune-Stat-Rapportering (KOSTRA).

Jeg tok en nærmere titt på KOSTRA-nøkkeltallene innen Pleie og omsorg. Surprise! Surprise! Tromsø kommune bruker ikke mer enn andre. Faktisk bruker kommunen litt mindre. Og dét selv om utgiftene har økt de siste to årene. I netto driftsutgifter til pleie og omsorg i prosent av kommunens totale, netto driftsutgifter brukte Tromsø i fjor 30 prosent. I KOSTRA-gruppe 13 (som er 40 store kommuner som er sammenlignbare med Tromsø kommune) var dette tallet 30,6 %. På landsbasis ble det brukt 31,1 % og i Troms hele 33,1 %.  Til og med Harstad og Narvik bruker større andel av sine midler til pleie og omsorg enn det Tromsø gjør.

Også når vi ser på netto driftsutgifter delt på antall innbyggere så kommer Tromsø lavere ut enn andre. 15 465 kroner i året koster pleie og omsorgstjenesten hver og en av oss som bor i Tromsø.  Landsgjennomsnittet er 17 003 kroner, i Troms brukes det gjennomsnittlig hele 19 592 kroner per person og i kommunene fra gruppe 13 er kostnaden også større enn i Ishavsbyen: 15 752 kroner.

Så kjære Kristin Røymo. Det er ikke sant. Tromsø bruker ikke mye mer enn sammenlignbare kommuner. Hvor har du fått disse opplysningene fra? Det er ganske drøyt å hevde at det er «for mye penger i den sektoren».

Noe av det du sier er jeg enig i. Du sier at vi må gi mer tillit til våre fagfolk og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Det tror jeg er en klok omlegging. Bestiller/utførermodellen har gått som en farsott gjennom kommune-Norge, men det oppleves at denne måten å drive helsetjenester på verken gir bedre kvalitet eller er billigere. Dessuten finnes det omfattende forskning som viser at når fagfolk får tillit til å gjøre vurderinger og ta ansvar for avgjørelser innen sitt fagfelt så blir kvaliteten bedre for brukerne og de ansatte er mer tilfreds i jobben sin – noe som gjør at vi beholder dem. Vinn-vinn der altså.  Så kanskje første og eneste sparetiltak bør være å legge ned Tildelingskontoret?

Men for å få dette til, er vi avhengige av nettopp fagfolk.  Her har vi en utfordring, ordfører.  Bare 63 prosent av årsverkene i de brukerrettede tjenestene er folk med fagutdanning. Dette er en del lavere enn i alle andre kommuner det er naturlig å sammenligne seg med.  I KOSTRA-gruppe 13 er det 74 % personell med fagutdanning, i Troms 69 prosent. «Lillebror-byene» i nord har alle høyere andel ansatte med fagutdanning. I Narvik 70 prosent, i Harstad 76 prosent og i Bodø 79 prosent.  Kan du virkelig være bekjent med at Bodø er så mye flinkere enn oss i Tromsø med å rekruttere og beholde fagfolk? Her trengs det en plan. Hvordan skal vi finne tak i de helsefagarbeiderne, sykepleierne, vernepleierne, spesialsykepleierne og andre fagfolk som vi trenger?

Tromsø har i alle fall ikke prøvd med lønn som lokkemiddel. Vi har lavere lønnsutgifter per kommunalt årsverk i sektoren enn både kommunene i gruppe 13 og i landet for øvrig. Større fokus på fag og fagutvikling og økt grad av fulle stillinger er også tiltak som virker.  Som sykepleier som flyttet fra den kjære hjembyen min, Bodø, fordi jeg kunne få en full stilling der jeg fikk brukt min fagkompetanse i Tromsø. I så måte kan jeg være et sannhetsvitne om at hel stilling og et faglig miljø er av betydning når sykepleiere velger seg arbeidssted.

Men hva er dette med «mindre rapportering» da, Kristin? Jeg håper virkelig ikke du har tenkt å kopiere St. Olav hospital her, med å kutte i arbeidstiden (et kvarter mindre rapport-tid) for å så samle disse kvarterene opp til flere arbeidsdager for de ansatte. Dette er et tiltak som ikke er særlig bra for pasientsikkerheten og som selvsagt er en forringelse av de ansattes arbeidsvilkår. Det kan vel ikke en Ap-ordfører være bekjent av? Som du kanskje har fått med deg så ble vedtaket om å innføre dette møtt med store protester fra sykepleiere og fra de tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund. Nesten 1000 personer deltok forrige uke i et fakkeltog i Trondheim mot redusert rapport-tid og en samlet fagbevegelse ga sin støtte til demonstrasjonen. Jeg håper vi kan slippe å arrangere et slikt fakkeltog i Tromsø.

Det vi kan være enige om er at vi må være smartere. Vi vet at behovene for kommunale helsetjenester kommer til å øke drastisk i de kommende årene, hovedsakelig fordi befolkningen vår blir eldre. Da må vi sørge for at andelen innbyggere med pleie- og omsorgsbehov går ned. Det gjør vi ved å forebygge sykdom og helsetap og ved å sette folk som har fått sykdom eller skade kjappere i stand til i større grad å ta vare på seg selv igjen. Jeg blir bekymret av å se at bare 1,9 % av institusjonsplassene i Tromsø er avsatt til rehabilitering og habilitering. På landsbasis er det 7,8 % og i KOSTRA-gruppe 13 er andelen 6,7 %.  Tromsø bruker bare 929 kroner per innbygger på aktivisering/støttetjenester mot 1139 kroner i gjennomsnitt i kommunene i gruppe 13. I Bodø brukes det 1402 kroner til dette.

Dersom det ikke satses på folkehelse og det ikke satses på rehabilitering så er det bare en ting som er sikkert om framtiden: Tromsø kommer til å måtte bruke veldig mye mer enn tredve prosent av våre totale driftsutgifter på pleie- og omsorgstjenester.

Hva er løsningen da?:

  • Som du selv sa; tillit til fagfolk.  La de som er nærmest tjenestemottakeren ta beslutningene,  i tett samarbeid med den som trenger hjelpen. Det krever selvsagt at det finnes nok fagfolk. For å sikre dette må det satses på fagutvikling, gode arbeidsforhold og konkurransedyktig lønn. I den rekkefølgen.
  • Befolkningen som helhet må bli friskere. Det betyr folkehelsetiltak som bedrer helsen til folk flest. Men også at man gir individer som er i risikosonen eller som allerede har fått sykdom eller skade en oppfølging og et tilbud som gjør at de kan leve best mulige liv.
  • Innse at det er helt urealistisk å tro at budsjettene til helse- og omsorgssektoren kan krympes. Antallet som trenger tjenester vil uansett øke.  Det vi må se på er måter å utnytte helse-kronene våre på best mulig måte. Fagforeningene er gode og kunnskapsrike samarbeidspartner i dette arbeidet.
  • Behold eiendomsskatten. Beklager, vi klarer oss ikke uten. Sjansen for at Regjeringen vil gi oss økte inntekter er rimelig lav og kraft-gullet har jo Tromsø for lengst sløst bort.

Lykke til, Kristin! Jeg stemte på deg og jeg heier på deg – men jeg sier ifra når du gjør dumme ting. Det håper jeg alle andre gjør også.

 

Marianne H. Øien – sykepleier og innbygger i Tromsø kommune.

Tenk så morsomt! Voksne folk som raver rundt, snakker bambus, faller overende (men slår seg ikke) og gjør rare ting. Og ikke lenge etterpå er de tilbake til sitt gamle jeg, som om ingenting har hendt. 

Å delta på «Laughing gas parties» ble populært hos den britiske overklassen i 1799. Narkosevideoer på Youtube ble populært hos allmuen fra midten av 2000-tallet.

Laughing_gas_Rumford_Davy

En satire-tegning fra 1830 som forestiller Humphry Davy som gir lystgass til en kvinne. Lånt fra wikipedia.org

 

Lystgass, eller Dinitrogenoksid (N2O), er en gass som fortsatt delvis brukes som et anestesimiddel. Men det begynte som underholdning.  Og det er ikke bare overklassen på 1800-tallet som synes halvveis ubevisste personer er skrekkelig gøy. Dette er tydeligvis topp underholdning også i dag. Men til forskjell fra lystgass-festene i viktoriatiden, så kan vi i dag se de latterlige, rusa personene på nytt og på nytt og på nytt.

Om du søker på Youtube på «anestehsia funny» får du opp 205 000 treff. Her har folk tatt video av sine nære og kjære kort tid etter bedøvelse eller narkose. Hvorfor? Det er gøy.

anesthesia funny

Her ser vi barn, ungdom, mødre, fedre, kjærester, besteforeldre – bablende, siklende og åpenbart helt på viddene. De sier de dummeste ting. Familien ler. Det gjør også de fem millioner personene som ser på foran egen PC-skjerm. Eller kanskje på mobilen mens de sitter på bussen hjem.

Jeg undrer meg; er det like gøy for pasienten på videoen? Det som var søtt og underholdende for familien er kanskje ikke like stas et par år etterpå, når millioner av fremmede har sett filmen? Når arbeidsgiver googler deg og finner en video av deg med sløvt blikk og munnen full av bomull?

Som anestesisykepleier og fagutdannet i «narkosefaget» får endel av videoene meg til å stusse. Hva har de egentlig gitt disse pasientene?

Ja visst, det er ikke så uvanlig å være omtåket og sløv etter en narkose eller en sedering. Også jeg har fått tilbud om ekteskap fra en og annen pasienter på tur inn eller ut av narkose. Men de færreste pasienter jeg har vekket har vært i en slik ekstremt utagerende og særdeles ruset tilstand slik som vi ser i de populære youtube-videoene. Mesteparten av effektene av narkosestoffene vi bruker, enten gasser eller intravenøse midler, forsvinner i løpet av relativt kort tid.

Jeg vil tippe på at endel av disse pasientene kanskje har fått sedativer på forhånd som har en langtidseffekt. Som f.eks benzodiazepiner som Vival, Sobril, Stesolid, Valium eller Midazolam. Disse henger i kroppen i mange timer, for noen faktisk i dagevis.

Dette er ikke så vanlig i Norge å gi som standard til operasjons-pasienter. Vanlige, friske folk trenger dem ikke.  Faktisk foretrekker vi å få pasienter inn på operasjonsstuen med et klart hode. Det er tryggere for både oss og deg. Og opplevelsen din blir bedre.

Til deg som leser dette, snart skal få anestesi og som er redd for å bli helt «tullete» etterpå:

Du behøver ikke bekymre deg. Mest sannsynlig blir du ikke som en av disse i filmene. Medisinene vi bruker gjør deg ikke «full» i timevis etterpå. Du kan forvente å være trøtt og omtåket – men ikke å bli helt tussete i lang tid.  Og OM du blir smårar en liten stund så tar vi godt vare på deg. Vi passer på deg til den fasen er over og vi filmer deg ikke for så å legger videoen av deg ut på nettet.

Til deg som leser dette og som har lyst å filme og publisere video av noen du er glad i som våkner etter en operasjon:

Hvorfor??? (svar meg gjerne i kommentarfeltet)

Og bare: NEI! Ikke gjør det!

 

 

 

 

 

Nå er det nesten verdt å legge inn ventetid på Gardermoen. I går åpnet SAS sin nye lounge på innlandsterminalen, den første av sitt slag.

Jeg sjekka den kjapt ut i dag og ble svært positivt overrasket. Siden forrige bloggpost om Gardermoen ble lest av så mange så tenkte jeg at dere også fikk dele denne opplevelsen med meg.

Her kunne jeg bodd – loungen har ALT!

Trene, dusje, ta en time yoga, jobbe, spise, drikke, hvile, bli kroppscan’a for å lage din egen avatar(!), bli blenda i «solrommet», ha videokonferanse på uforstyrra sted og sikkert mer. Ikke minst: MYE mer plass enn den gamle.

Er nesten skuffa over å ikke kunne henge her lenge i dag…. men rakk en nydelig Cortado. Om SAS klarer å ha så hyggelige og smilende folk på jobb som de jeg møtte i dag så blir dette en stor suksess

Har du ikke pluss-billett, gull eller diamantkort så kan du betale deg inn. 399 kr koster det (199 kr om du har American Express-kort) og om du uansett har tenkt å spise/drikke på Gardermoen så er det verdt det!

Kos deg!

(Husk å ta med yoga-buksa neste gang du skal ut å fly)

Etter ett og et halvt år med pendling mellom Tromsø og Oslo har Gardermoen nesten blitt mitt…ehh.. fjerde hjem.

Så jeg tenkte at noen av mine mindre bereiste venner (altså normale folk) kunne ha nytte av et og annet tips om innenriks -Gardermoen.

1. FLYTOGET

Gå på flytogets framste vogn. Dette gjelder både til og fra Gardermoen. Se på skjermen på perrongen som viser når flytoget kommer. Der er det et bilde av toget med noen bokstaver under. Bokstavene er malt på perrongen. Om snuten av flytoget er på bokstav G på bildet så venter du på toget der bokstav G er malt på perrongen. Å gå inn på fremste vogn gjør at du kommer ut og opp trappen før de andre passasjerer og dermed før andre til innsjekk-området og sikkerhetskontrollen.

Om du gjør dette vil du se at endel andre bruker samme metode. Dette er typisk alt flycrew og forretningsfolk. Barnefamilier er sjelden å se i fremste vogn ergo en naturlig rolig sone uten å være definert som «stille sone».

2. TA DEN SMARTE VALGET AV TRAPP

Gå rett fram uansett, selv om du skal fly med SAS (som er skiltet til høyre). Oppe etter denne trappen står et stort skilt som viser oversikt over hvor lang køen i de forskjellige deler av sikkerhetskontrollen er. Alle kan gå gjennom sikkerhetskontrollen hvor som helst, det er ikke egne soner for de forskjellige flyselskap selv om det virker sånn.

Unntaket er om du kan gå gjennom Fast Track. Da har SAS og Norwegian hver sine områder. Du kommer kjappest til SAS sin Fast Track om du går opp rulletrappen fordi du slipper å gå rundt innsjekkingsskrankene. Gå mot Fast Track Norwegian og ta til høyre. Gå 20 meter og hurra! Der er SAS sin Fast Track

3. IKKE REIS MED INNSJEKKA BAGGASJE

Bare ikke gjør det. Det er no skikkelig dritt!

Jeg har reist på ferie i to uker med kun håndbaggasje. Det er utrolig hva du får med deg i den størst tillatte håndbaggasjekofferten.

Uten innsjekka bsggasje kan du komme senere til flyplassen og ikke minst forlate rett etter landing. Å vente 45 minutter ved baggasjebåndet er dessverre ikke uvanlig. Og da må du bare belage deg på en ekstremt lang kø for å få taxi (i alle fall om du lander i Tromsø).

For ikke å snakke om risikoen for at baggasjen ikke dukker opp i det hele tatt…

4. SKAFF DEG FLYSELSKAPETS APP

Jeg eeeeelsker SAS sin app. Den gjør reisingen veldig lett

Appen sender deg også push-vasler om boarding og endringer i flytider på din flyvning.

Norwegian har også en app. Den er ikke like god, men funker den også.

5. VELG RETT LUKE I SIKKERHETSKONTROLLEN

Ventetiden kan være forskjellig. I dag gikk jeg på «vanlig» sluse selv om jeg har tilgang til Fast Track. Av og til er ikke Fast Track kjappest. Dette er spesielt på tidspunkt mange forretningsfolk reiser, som torsdag mellom kl. 15 og 17.

6. IKKE KAST BORT PENGER PÅ VANN

Ta med en tom flaske gjennom sikkerhetskontrollen og fyll vann på den rett etterpå. Vannkraner er rett etter sikkerhetskontrollen, nært inngangen til «Utland»

Dessuten vil også serveringsstedene selvsagt servere deg vann gratis, som er vanlig ellers i Norge.

7. UNNGÅ DO-KØ

Det finnes toaletter nærmest overalt, men de desidert største finnes i kjelleren mellom Fast Track Norwegian og Fast Track SAS. Det ser ut som bare inngangen til vareheisen, men ned trappen finner du massevis med toaletter. Tror mange ikke vet om dem.

Er du i enden av A-terminalen så kan det være greit å vite at det finnes et toalett om du går opp trappen til SAS-loungen og så ut døra til korridoren. Det er denne folk på loungen bruker, men den befinner seg ikke inne på loungen og er dermed faktisk åpen for alle.

8. HVOR BØR DU SPISE?

Om du ikke har tilgang til loungen på Innland så ikke kjøp det. Det er det ikke verdt (ennå).

Jeg er veldig begeistret for pizzastykkene på Jamie’s Deli. Bunnen er krisp og myk samtidig og smaker supergodt. Her står det også vanntank og kaffe satt fram til gjestene.

Jeg likte også ganske godt reinsdyrburgeren til Humle og Malt. I tillegg har de et (pitte)lite utvalg av mikrobryggeriøl frs Norge. Det er mer enn de andre stedene har.

9. HVOR AMME?

Ikke at dette er en problemstilling for meg, men jeg kjenner folk med slike behov.

Her mener jeg svaret er: Hvor som helst!

Men for de som vil ha litt fred om ørene når ungen spiser så finnes det et avskjermet område for amming. Det ligger nært der du tar av mot B-gatene. Men de har det med å flytte amme-området litt rundt etterhvert som de pusser opp.

10. Å FLY FRA GATE B

Tidligere gate 19.

Dette er en såkalt midlertidig fløy med åtte gater. Det er viktig å vite at det tar litt tid å gå til B-gatene. Sett av nok tid til å gå dit.

Først må du gå langs A-gatene fram til ca A12. Der tar du til venstre.

På gulvet står det tidsangivelser underveis. Jeg har (på en ganske kjedelig kveld på Gardemoen med mye venting og stappfull lounge) gått distansen og tatt tiden.

Fra dette merket til den siste B-gaten tok det:

Da gikk jeg i det jeg anse som normal fart for en voksen, frisk person. Jeg gikk meg ikke svett.

Så vet du det.

11. SLÅ IHJEL TID

De fleste gjør nok dette ved å spise/drikke på barene eller restaurantene. Det blir fort dyrt.

Hva med å heller sjekke ut dette norgeskartet/benken? Alle flyplasser er markert med sine koder. Så i f.eks Tromsø står det TOS. Dette gir deg unik flynerd-kunnskap å briljere med ved en senere anledning.

Også fin aktivitet sammen med barn.

Eller så kan du jo alltids skrive et blog-innlegg om flyplassen…

12. BLI VAKRERE

På C-gaten kan du nå både bli fjong på håret og få en manikyr.

Her lover reklamen at hårklippen bare tar 15 minutter.

For noen tiår siden pyntet folk seg før de skulle fly. Vær nostalgisk og gjør det du også 😘

God reise!

 

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17  skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg. Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler. 

Slike saker er vonde. De er vonde for pårørende som sørger over dødfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.stetoscop

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning». Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp . Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. Bare se hva som framkommer i kommentarfeltet på Facebook:

kommentarfelt-fb

 

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!

Med feil skal feil fordrives.

 

 

%d bloggere like this: