Feeds:
Innlegg
Kommentarer

God påske!

Gode påskehilsninger fra kyllingene på jobb på anestesi- og operasjonsavdelingen på UNN!

En eggstra hilsen til kollegaer landet over som holder helse-Norge igang mens andre nyter noen velfortjente fridager.

Og du påsketurist: hold deg unna skredfarlig terreng – det er ingen skam å nyte en skitur på flatmark.

Reklamer

«Det er en ting du bare MÅ svare på! Er det sikkert at jeg våkner igjen? Kan jeg komme til å dø av narkosen?»

Noen spørsmål er større enn andre. Spørsmål om liv er død er absolutt i den kategorien. MariANnESTESI har fått en utfordrende forklaringsjobb og svarer med å forklare hvordan anestesifolk ville fulgt deg over gata.

mariannestesi-tegning

Mitt alterego MariANnESTESI gir enkle og uvitenskaplige forklaringer på det du lurer på om bedøvelse og narkose og sånt. 

 

Det superenkle svaret på det er kort og godt: NEI, du vil ikke dø av narkosen. Du kommer til å våkne igjen. 

Her kunne jeg egentlig sluttet forklaringen – men ingenting er så enkelt når det kommer til spørmål om liv og død. For ingenting i livet er helt risikofritt. Selv å sitte hjemme på kjøkkenbordet og spise en brødskrive med ost kan sette deg i livsfare dersom du er riktig uheldig.  Det er selvsagt ikke risikofritt verken å få narkose eller å bli operert på.  Så hvorfor kan jeg eplekjekt bare si at «nei, du dør ikke» når sjansen for det er tilstede? Det er fordi den sjansen er mikroskopisk.

Det er noen som dør av å få narkose. Det er gjelder svært få, og som regel er dette de som er svært syke fra før.  Det er vanskelig å fortelle med tall og statistikk nøyaktig hvor mange som ikke overlever narkose fordi dette tallet er forskjellig fra forskingsrapport til forskingsrapport. Det er fordi det kan være vanskelig å vite om det er narkosen eller operasjonen som er grunnen til dødsfallet – eller kanskje noe annet. Det er også forskjeller mellom ulike deler i verden. Måten vi gir bedøvelsen på har hatt en rivende utvikling. Det har også fokus på sikkerhet og gode rutiner hatt. Dette gjør at mye av den mest omfattende forskningen er ganske utdatert. Den ser rett og sett for langt tilbake i tid. Men om du behøver et tall: Risikoen for død på grunn av narkose er et sted mellom 1: 10 000 og 1:250 000.  Er du ganske frisk fra før så er det mer sannsynlig at oddsen din er nærmest det siste tallet.

Vi kan sammenligne det med å gå over gata. Du står trygt på fortauet og har tenkt deg over gata til fortauet på andre siden. Men før du kommer dit er det en vei som du må gå over. Å gå over veien er ikke risikofritt. Det kan komme en bil, en sykkel, en moped eller, gud bedre, en buss å kjøre på deg. Du kan komme til å dø. Andre har dødd på den måten før deg. Du spør meg om det er trygt, om det er helt sikkert at du kommer til å nå fortauet på andre siden i livet. Jeg sier som sant er: Ingenting er helt garantert, men risikoen er svært liten dersom du tar noen forholdsregler.

Du kan velge å krysse gaten der det er et markert gangfelt. Før du går over kan du se deg for både til venstre – til høyre – og til venstre igjen – før du begynner å gå.  Dersom det ikke er noen kjøretøy i sikte bør overgangen gå ganske bra.  Dersom du vurderer at det er en så hardt trafikkert vei at det vil være farlig å gå over så velger du nok å gå et kvartal bortover til du kommer til et lysregulert gangfelt. Det er alltid en syltynn sjanse for at du faller på isen og blir liggende midt i veibanen, og så blir du likevel overkjørt av en bilist som ikke ser deg ligge der du ligger SELV om du tok alle forholdsregler før du begynte å gå over gata.  Men virkelig: Gjør disse mulige farene at du lar være å krysse gater?

Når vi skal gi narkose tar vi også en rekke forholdsregler. Det er for å kunne gjøre sjansene for å få problemer så små som mulig. Dersom det å gi narkose var som å sørge for at du kom deg over veien fra fortau A til fortau B  så ville vi anestesifolk gjort en rekke tiltak for å gjøre det trygt:

  • Før du kommer til oss på fortau A så ville vi gjort et intervju med deg og en undersøkelse av deg for å sjekke hvor god form du er i. Er det sannsynlig at du har kondisjon god nok til å kunne klare å gå over gata? Hvis du ikke har det så bør vi kanskje planlegge å bære deg over.  Hvordan er balansen? Har du lett for å falle? Kanskje du er så full at du lett kan ramle om? I så fall er det best at vi planlegger å være to stykker som støtter deg idet du går over.  Er du allergisk mot asfalt? I så fall gir vi deg noen sko med ekstra tykk såle som vi ber deg ta på før du kommer.
  • Når du kommer til oss på fortau A så ville vi forsikre oss at du var riktig person. Det er mange som skal gå over gatene hver eneste dag og vi vil være helt sikre på at det er akkurat deg vi skal hjelpe her og nå.
  • Vi sjekker at du har tatt på deg de tykksåla skoene. Om du har glemt dem så utsetter vi overgangen til du har fått dem på deg.
  • Vi overvåker alle dine livsfunksjoner. Har du blodtrykk og puls god nok til enhver tid for å kunne tåle distansen? Hvordan er det med pusten? Har du nok væske i kroppen? Fryser du? Vi holder nøye øye med dette og om nødvendig vil vi sette inn tiltak for å forbedre disse slik at du kommer over på andre siden.
  • Vi har lagt en plan for hvilken rute vi skal ta og vi ser oss nøye for når vi begynner ferden over gata. Det er klar sikt, men vi vet at det kan dukke opp farer underveis. Kanskje kommer det en bil i høy hastighet. Vi holder selvsagt utsikt, men har også rigget opp topp moderne overvåkningsutstyr som alarmerer når det er fare på ferde.
  • Kanskje kommer vi til noen ujevnheter i veien, kanskje til og med en bump eller et hull. Det beste er å se det før vi kommer dit og styre unna, men vi har også med oss alt mulig bergningsutstyr bare i tilfelle. Vi er spesialutdannet i bruken av dette.
  • Målet er nært, fortau B er bare noen centimeter unna. Men anestesipersonell slapper ikke av. De er oppmerksomme på den skumle fortauskanten. Mange har snublet der når de trodde de var kommet trygt over. Men vi vet den er der og er på vakt. Derfor tilkaller vi en kollega til å komme å assistere oss på dette kritiske punktet. Det er best at vi er minst to stykker tilstede når det er et kjent faremoment som kommer. Av den grunn sørger vi for at vi alltid er to anestesifolk som er sammen om å hjelpe ned og opp av den farlige fortauskanten.
  • Hurra! Du er trygt over! Men vi tar ingen sjanser. Vi passer på deg en stund etterpå og ser til at du holder deg på fortau B og ikke ramler utpå veien igjen.

 

For å oppsummere. Narkose er ikke helt risikofritt, det kan vi aldri garantere. Å krysse gata er ikke helt risikofritt det heller. Men sjansen for at du kommer til å dø av en av disse tingene er relativt liten – særlig når det tas forholdsregler. Og forholdsregler dét er vi på anestesien skikkelig gode på!

 

Har du noe du lurer på om anestesi (bedøvelse, smertelindring, narkose) så spør gjerne!

mariannestesi-tegning

Mitt alter egeo MariANnESTESI forklarer ting på enkelt og uvitenskapelig vis

Har du lurt på hvorfor du føler deg så sår og rar i halsen etter du har blitt operert i narkose? Du er langt fra den eneste. Det er det nemlig mange som søker etter svar på.

Før var det sånn at om du lurte på noe så spurte du vennene dine eller kanskje foreldrene dine i håp om et klokt svar. Diskusjoner ble avgjort med enig eller den sterkeste stemme – om det ble riktig så opphisset stemning så ble leksikonet hentet fram fra bokhyllen.  I dag tar det kun sekunder ut i en hvilken som helst diskusjon før noen har fisket fram telefonen og googla saken. Case closed. Men enn om det ikke er særlig gode treff du får?

Jeg har lagt merke til at det er mange som søker på anestesirelaterte ting som får treff på min blogg, selv uten at svarene står her. Jeg har derfor tenkt å ta på meg samfunnsansvaret å svare på noen av disse spørsmålene.  Faktisk lage en aldri så liten spalte utav det.
Målet er å forklare så enkelt at enhver jåsspeis kan forstå hva som menes.

Det å forklare enkelt har jeg forresten øving i. Som da jeg med hjelp av mine hender viste fram og forklarte hvordan hjertet beveger seg når det slår – og hvordan det ser ut når det slår med en hjerterytmeforstyrrelse. Deretter hvorfor dette kan bli problematisk når man samtidig har hjertesvikt. Jeg snakket langsomt og brukte enkle ord. Veldig enkle ord. Mine kolleger lo seg nesten skakk av dette i ettertid. Det viste seg nemlig at denne pårørende var svært erfaren hjertekirurg. Oh, det var flaut! Da han kom på besøksvisitt dagen etterpå måtte jeg fortelle at jeg nå visste hvem han var og kunne gi han informasjon på litt høyere nivå. Han sa «Du kan godt ta det på latin, men det var jo forfriskende på nordnorsk da.»

Så det er det jeg prøver meg på her; å forklare på enkelt, forfriskende (nord)norsk.

Så tilbake til spørsmålet: Hvorfor gjør det vondt i halsen etter operasjonen?

Du ble kanskje sendt inn til operasjon i full fart fordi blindtarmen din ble betent? Bortsett fra noen små hull på magen som bevis så gikk det hele ganske greit. Ikke var det så veldig vondt etterpå heller kanskje? Bortsett fra i halsen da. Hvorfor kjennes det ut som du har hatt en skikkelig forkjølelse?

Når du får narkose så får du noen medisiner som gjør at du sovner. Det er både sterke smertestillende medisiner og sovemiddel.  Da sovner du kjapt og sover (som regel) så tungt at du ikke lenger selv «husker» å trekke pusten. Derfor er vi anestesifolk (leger og sykepleier med spesialutdanning innen anestesi – altså narkose, smertelindring og bedøvelse) der hele tiden og vi hjelper deg med å puste. Ofte er det sånn at etter du har sovnet og sover dypt så legger vi inn et pusterør/slange/tube ned i ditt pusterør. Det gjør det enklere for oss å hjelpe deg med å puste. Dette pusterøret er av plast og er bøyelig, men ikke helt mykt. Det står mellom stemmebåndene dine. Nedenfor stemmebåndene blir det blåst opp en liten ballong. Den ballongen gjør at det blir vanskeligere for noe som ikke skal ned i lungene (f.eks magesyre eller matrester som kan komme opp spiserøret ditt) å komme seg dit.

Endotracheal_tube_colored

Illustrasjon lånt fra Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Tracheal_intubation

 

Kroppen liker ikke å ha noenting satt inn mellom stemmebåndene og vi er veldig følsomme i svelget over luftveien vår. Det er til vanlig bra det, for når det kommer noe der som ikke skal ned i lungene våre så beskytter kroppen oss mot det ved å hoste, harke og kanskje brekke seg.

Det plast-pusterøret/slangen/tuben vi la ned i halsen på deg under operasjonen tar vi bort med en gang vi ser du er våken og puster selv.  De fleste vil ikke få med seg at det har vært noe der, men noen vil huske at de våknet med noe som føltes ekkelt i halsen.

Fordi det har vært et fremmedlegeme ned halsen og gjennom stemmebåndene så vil mange føle at det kjennes rart ut i halsen etter operasjonen. Mange beskriver det som om de har vært forkjøla eller hatt halsbetennelse. Noen er litt hese en dag.  Det skyldes altså en irritasjon etter det pusterøret du har hatt der. Det er litt ubehagelig, men går over av seg selv i løpet av en dag eller to. 

Det kan hjelpe å suge på isbiter, halspastiller eller spise iskrem. Mange synes det demper ubehaget. Og om det ikke hjelper så er i alle fall det en god grunn til å spise is!

NB! Dersom du opplever at ditt ubehag er større enn det som beskrives her, du er hoven, har vansker med å puste eller du spytter opp blod så må du ta kontakt med sykehus/lege.  

Har du noen spørsmål om bedøvelse, narkose, smertelindring eller andre ting – smått eller stort – så er du velkommen til å stille dem. Jeg skal svare etter beste evne.

 

 

 

20180115_175203.jpgSom en ganske samfunnsinteressert sykepleier og en-gang-iblant-blogger så legger jeg merke til andre sykepleiere som uttrykker seg ved hjelp av blogg-formatet. Og siden både blogg og sykepleie er skapt for å deles så tenkte jeg å dele med dere.

Her er mine tips om fine sykepleierblogger:

 

 

 

 

Først må jeg bare få vise dere min nye favorittblogg: Sykepleie i Nord

Sykepleie i Nord er skrevet av Maria og Anne, to driftige og dyktige damer som jobber ved Nord universitet i Bodø. De skriver imponerende enkelt om ganske tunge tema innen sykepleie. Likevel går de i dybden og resultatet er både interessant og lærerikt. Målgruppen er sykepleierstudenter, men jeg tror mange erfarne sykepleiere også vil finne mye interessant å lese her.

Skjermbilde blogg Sykepleie i Nord

 

Bloggen til Verdig eldreomsorg er verdt å følge med på for alle som er opptatt av eldreomsorg.  Sykepleier Trine Jaksland Graff er kvinnen bak «Verdig eldreomsorg» som nå egentlig har blitt en egen bevegelse med snart 89 000 følgere på Facebook.  Trine har flere engasjerte personer med seg, men jeg opplever henne fortsatt som en særdeles engasjert primus motor for både bloggen, facebookside, twitterkonto og selve saken. På bloggen er det mange gjestebloggere som skriver både faginnlegg, politiske innlegg og også dikt. Bloggsiden samler i tillegg linker til aktuelle nyhetssaker, lovverk og andre nettsider/bloggsider som er av interesse.

Skjermbilde blogg Verdig eldreomsorg

 

 

 

En ganske ny blogg som jeg har store forventninger til er bloggen til sykepleier Thea Martine Olsen. Hun er tidligere studentpolitiker i NSF Student, nå nyutdannet sykepleier ansatt i Oslo kommune. Thea er ei som er fantastisk engasjert i alt hun gjør og jeg forventer at hennes iver og engasjement skal komme kommune-Norge til gode. Det skal bli spennende å følge henne videre. Jeg håper på både helsepolitiske betraktninger i det store samfunnsbildet og et lite innsyn i det nære i kommunen, på arbeidsplassen, samarbeid og relasjoner mellom kolleger og om den fine jobben med mennesker.

Skjermbilde blogg Thea.JPG

 

Du tror kanskje fagpolitikk og forbundsstyrearbeid er kjedelige greier.  Tro igjen! Det er ingen sak å følge med når forbundsstyremedlem Lill Sverresdatter Larsen så morsomt og levende skriver bloggposter som beskriver «livet i forbundsstyret».  Hun er i tillegg god til å trekke linjer fra helsepolitikk til det pasientnære. Innimellom har hun noen virkelige fantastiske perler som beskriver mennesker, relasjoner, fag og sykdom på en rørende måte. Har du ikke allerede lese den, så bare MÅ du lese om Anny, en bloggpost om omsorg og psykisk helse. 

Skjermbilde Lill blogg

 

Hjemmesykepleier Karoline er en fin blogg som retter seg mot brukere og pårørende. Karoline skriver enkelt og forståelig om tema som er aktuelle for mange av de pasientene vi sykepleiere møter i hjemmetjenesten, og ellers i helsetjenesten. Hun gir gode tips og råd om egenomsorg. Det er et halvår siden sist oppdatering på bloggen,  men jeg håper vi snart kan lese noe mer her.

Skjermbilde blogg Karoline

 

En annen blogg med mye spennende innehold er sykepleier Ann sin blogg som kort og godt heter Sykepleier-blogg. Ann skriver at hennes intensjon med bloggen er at den skal være en arena der man kunne snakke åpent om de tingene i sykepleieryrket som man kanskje ikke vil snakke om i andre forum. Det skal være en arena for diskusjon og læring.  Hun skriver om pasientsikkerhet, om skikkethet til sykepleieryrket, om korridorpasienter og nattevakter.

 

Skjermbilde sykepleieblogg

 

I tillegg vil jeg minne alle om å følge med på Sykepleien.no sin blogg-seksjon. Der dukker det stadig opp mange spennende innlegg fra mange kunnskapsrike bidragsytere.

 

Har du et tips om en god sykepleier-blogg?  Del gjerne med oss andre i kommentarfeltet under…

 

 

#sykepleieretoo?

Sykepleiere utsettes også for seksuell trakassering

Illustrasjonsfoto

2017 ble året der kvinner over hele verden tok et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i alle samfunnslag. Det har vært sjokkerende, det har vært overveldende og det har vært nødvendig.

Politikere, skuespillere, leger og servitører og ikke minst journalister er noen av dem som har stått fram og fortalt om konkrete episoder der de har blitt utsatt for krenkende adferd, ofte av seksuell art, ofte fra personer i en maktposisjon.

Listen virker å være uendelig. Og vi har neppe hørt alt.

Tause sykepleiere

Sykepleiere har vi derimot ikke hørt noe fra. Det er nesten mistenkelig stille. Riktig nok har forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Eli Gunhild By, vært intervjuet av både Dagbladet, TV2 og NRK om temaet – men fra sykepleiere som gruppe har det vært tyst. Vi har ikke laget et opprop. Vi har ikke stått fram med våre historier.  Hvorfor ikke?

Rett før jul meldte TV2 om at «Kvinnelig sykepleiere tør ikke snakke høyt om seksuell trakassering». En tillitsvalgt sykepleierstudent forteller TV2 om en episode der hun ble klappet på rumpen av en kollega, og TV2 forteller at de har vært i kontakt med andre sykepleierstudenter som forteller om episoder men ikke tørr å stå fram. De har ikke klart å finne en eneste sykepleier som vil uttale seg, heller ikke anonymt. Forbundsleder By sier i samme nyhetsinnslag at hun tror det er stor grad av underrapportering av slike tilfeller og oppfordrer sykepleiere til å si ifra.

Det er flere enn journalister på jakt etter en nyhetssak som har undret seg over taushet fra sykepleiere. Også på Sykepleierforbundets Facebook-vegg har sykepleieres stemme i #metoo-debatten blitt etterlyst.

#metoo?

Skjermdump fra Norsk Sykepleierforbund sin facebook-vegg. Et medlem etterlyser et opprop fra sykepleiere.

 

Kan det være slik at sykepleiere ikke blir utsatt for seksuelle krenkelser, overtramp og overgrep? At det ikke er noe stort problem for oss? Eller er vi bare utrolig gode til å håndtere slike hendelser? Gode til å tåle det meste? Ikke så lett lar oss krenke?

Vi tåler mye fra pasientene

Tross alt; vi er profesjonelle. Jeg kan ikke tro at det finnes en eneste sykepleier, kvinne eller mann, som ikke har mottatt et uanstendig «tilbud» fra en pasient. For egen del har jeg både blitt fridd til (det var litt søtt), tatt på rumpa under stell og forsøkt dratt ned i fanget til en pasient (ikke fullt så søtt).

Et sted jeg jobbet for mange år siden var pasienten en ung mann på min alder. Han kleip oss alle ganske hardt i rumpe, pupper og i skrittet så fort han fikk oss innen rekkevidde. Noe måtte gjøres. Vi lagde regler for ham og vi var alltid to sammen når det var nødvendig å være fysisk nær ham.

En natt ble jeg bedt om å hjelpe til med å legge inn en venekanyle på en pasient på en sengepost. Sykepleieren hans advarte meg om at pasienten kunne komme til å slå og at han var aggressiv. Han ble derfor med meg inn på pasientrommet. Pasienten var en stor, godt voksen mann. Han stirret olmt på meg og snerret «Om du ikke treffer blodåren på første forsøk så kommer jeg til å ta den nåla og voldta fitta di med den». Jeg så han direkte i øynene og svarte at det slett ikke var jeg som hadde behov for at han skulle få en venekanyle. Om han ville ha hjelp fra meg så fikk han kutte ut slike trusler.
Jeg traff på første forsøk.
Nærværet av post-sykepleieren ga meg tryggheten til å være både tøff, kald og konsentrert i den situasjonen. På korridoren takket han meg og jeg takket ham. Ingen av oss varslet noen om det som hadde hendt.

De som jobber i hjemmetjenesten vet aldri helt hva som venter dem når de åpner døra. Slik er jobben når du går inn i en persons hjem. At den som bor der onanerer, har sex, ser porno, er overstadig beruset, sitter naken i en stol i stua eller gjør annet som virker støtende på oss er ikke noe vi kan nekte ham eller henne. De bestemmer over seg selv i sitt eget hjem. Men om dette åpenbart gjøres med den hensikt at vi som hjelpere skal se og bli utsatt for denne oppførselen, så er det grunn til å reagere.

Sykepleiere som opplever slikt ringer ikke politiet, vi forteller ikke om episodene til journalister og vi sier (som regel) ikke opp jobben vår. Vi håndterer situasjonen der og da. Blir situasjonen for vanskelig diskuterer vi med kolleger. Sammen finner vi løsninger for å håndtere dette.

Vi er profesjonelle som har et ansvar ovenfor en sårbar person. En syk person. Kanskje en psykisk ustabil, ruset eller dement person. Det betyr ikke at slikt er greit. Men det kan både forklares og unnskyldes.
Slik skiller trusler, vold og trakassering som sykepleiere ofte blir utsatt for seg fra mange av de andre #metoo-historiene. Pasienten er ikke en maktperson ovenfor oss.

Ikke bare pasienter som trakasserer sykepleiere

Vi VET er at sykepleiere er svært utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet har avdekket at hver fjerde sykepleier faktisk er rammet skriver Sykepleien.

Jeg mener det er grunn til å tro at en del av det som er blitt rapportert til Arbeidstilsynet som vold og trusler faktisk er seksuell trakassering. Det er heller ikke noe nytt eller ukjent. Allerede i 2010 kunne  Aftenposten rapportere om at sykepleiere var den yrkesgruppen som var mest utsatt for seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen sammenlignet med andre yrkesgrupper.  NSF uttalte da at de mente dette var på grunn av dårlig ledelse, lav bemanning og for lite kompetent personell. Både NSF, Arbeidstilsynet og statistikk fra Levekårsundersøkelsen peker på at det er pasienten som står for slik trakassering.

Det er faktisk ikke bare pasienter vi jobber tett sammen med i vår hverdag. Det er også pårørende, kolleger, ledere, leger og annet helsepersonell. Det vil være direkte oppsiktsvekkende dersom ingen av de hundretusenvis av sykepleiere i Norge (derav 90% kvinner) ikke har blitt utsatt for seksuell trakassering av kolleger. Særlig når 3500 unge, kvinnelige leger i et opprop forteller at dette er et problem for dem. Men når ingen sykepleiere forteller noe, så er det vanskelig å vite.

Sykepleieren er ofte «underlegen» i mange yrkesrelasjoner. Selv turnuslegen vil kunne være i en maktposisjon ovenfor sykepleieren, særlig den unge og uerfarne sykepleieren.

Som fersk anestesisykepleier opplevde jeg å bli tatt på rumpa av anestesilegen mens jeg intuberte pasienten som lå sovende på operasjonsbordet foran oss. Det er en situasjon der jeg er helt forhindret i å kunne beskytte meg selv mot en slik beføling. Jeg klarte ikke å si ifra der og da, men klarte etterpå å formidle til ham dette var noe jeg ikke syntes var greit. Min leder eller hans leder ble ikke varslet. Jeg syntes jeg håndterte situasjonen godt nok på egen hånd.

Selv har jeg etter hvert blitt en relativt myndig dame. Jeg tror ikke det er mange som vil prøve seg på å seksuelt trakassere meg nå. Alder og erfaring gjør at du stiger litt i «makt-hierarkiet». Alder gjør deg kanskje også til et mindre attraktivt offer?

Så kanskje er jeg ikke lenger i posisjon til å klare å se problemet? Fordi jeg ikke er den som er utsatt. Selv om jeg har opplevd en del som jeg har både tålt og håndtert så er jo ikke det noe bevis for at andre sykepleiere må tåle alt. Kanskje tvert imot. Sykepleiere som meg, som ikke varslet har ikke gjort noe for å hjelpe dem som kommer etter inn i yrket. Samfunnet utvikler seg. Helsevesenet bør følge med.

 

Kjære sykepleier-kollega, jeg håper du kan svare på følgende spørsmål, gjerne i kommentarfeltet eller på andre måter, men i alle fall for deg selv:

  • Blir sykepleiere utsatt for seksuell trakassering og overgrep på jobb?
  • Hvis du mener svaret på overstående er «Ja», hvorfor varsler vi sykepleiere ikke om dette? Er det av frykt? Av forlegenhet? Eller er det fordi vi er opplært til å tåle det meste?
  • Har du blitt utsatt for krenkende adferd fra pasienter, pårørende, kollegaer eller ledere? Varslet du? Hvorfor/hvorfor ikke?
  • Hva skal vi gjøre for å bli kvitt problemet?

 

 

 

 

 

 

Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose. 

20170228_144503

«Har du gruet deg?»

«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.

«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.

«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»

Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.

Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up».  Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.

«AU! HVA FAEN?!»

«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam.  «Jeg må legge en ny.».

«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»

«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»

Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra.  Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.

«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.

«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.

Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.

«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.

Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.

«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.

Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».

«Jeg ble så kvalm»

«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.

«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.

Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.

Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.

«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.

I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.

Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.

Lyden av fri luftvei.

 

 

(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)

Vi skulle ha grøt, men manglet kanel så vi reiste til lokalbutikken i Megården i Sørfold kommune.

Nei, vi har ikke kanel. Men vi har kardemomme!

Unødvendig å si, ikke akkurat et fullgodt alternativ for oss.

Denne historien fra barndommen dukket opp fra minnet da jeg fikk svar fra Nordlandssykehuset på en kommentar jeg hadde lagt igjen på en av deres poster.

Fin sak. Her vil kommunene i Salten rekruttere sykepleiere til regionen. De kan tilby det meste både i og utenfor jobben, skriver de.

Interessant, tenkte jeg og la igjen en kommentar til dem. Svaret fikk meg til å lure på om jeg var på «skjult kamera».

Virkelig? VIRKELIG?!

Så om ingen ønsker det vi har å tilby så er det ingen vits i å tilby noe annet?

Hvorfor gi folk kanel når de kan få utmerket god kardemomme?

Hvorfor tilby full stilling når vi har flott tur-terreng og ny kantine?

Det ble ikke grøt den dagen.

%d bloggere like this: