Tragedien i Oslo og særlig på Utøya har gått ganske hardt innpå meg – og det har ikke føltes naturlig å blogge om noenting som helst i det siste.
Men det kjennes fantastisk å tenke tilbake på den deilige torsdagskvelden 21. juli. Da var verden fortsatt normal, ingen uskyldige AUF’ere drept og Monica tok meg med på en liten kveldstur.
Etter å ha bodd i Tromsø i over et halvt år var det kanskje på tide å komme meg en tur rundt det mye omtalte Prestvannet som ligger på toppen av Tromsøya. Og det skal de ha; lokalbefolkningen overdrev ikke da de skrøt av stedet.
Dette var virkelig et sted for sjelen. Selv om både hus og bilveier kun var noen meter unna oss, føltes det likevel som man var midt uti marka og man kunne kjenne naturens beroligende kraft trenge seg på. Bortsett fra et og annet fly (men det er en lyd enhver ekte bodøværing lett filtrerer bort) var lyden av måser og ender det eneste å høre.
Turløpene rundt vannet var pent opparbeidet og så brede at man uten problem kan komme seg på tur både med barnevogn og med rullestol. Jeg syntes endel av området minnet ganske mye om Baneheia i Kristiansand – byen er heldig som har et så brukervennlig og innbydende naturområde rett ved bykjernen.
Måtte innbyggerene i Tromsø passe på å velge politikere som skjønner verdien av å ta vare på både Prestvannet, lysløpa og naturen på toppen av øya for all ettertid.
Å kåm igjen! Skriv ka du mein!