Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2011

Et besøk hos tante Inger

Hvem skulle tro man kunne finne et deilig avslappende sted langs den sterkt trafikkerte Skippergata? Men det gjør man altså, om man bare vet hva man ser etter. Her er det ingen store skilt som leder vei, kun et A4-papir med «Tante Ingers tehus» i vinduet. Heldigvis hadde jeg fått et tips om dette stedet, så etter en promanade gjennom Tromsø sentrum for å vise min danske venninne Elsemarie byen var det deilig å finne et pauserom hos tante Ingers.

Her valgte vi oss ut te fra en tre sider lang te-meny. Man kan altså trygt besøke tante maaaange ganger ute å måtte drikke samme te flere ganger – om det er viktig for deg. I stille omgivelser (kun forstyrret av biltrafikken utenfor) kunne vi både nyte innholdet i koppene (s0m vi selv fikk velge ut), den litt spesielle innredningen (50-60-70-tallsmøbler på et mørkt flisgulv) og drømme oss bort i det tidligere livet til vintage-kjolene som hang både på salgsstativ og vegger.  En historie-nerd som meg selv kunne glede meg over å blad i et par av bindene om Tromsøs historie. Med en historiebok og en kopp te kunne jeg lett ha kommet til å blitt sittende i timesvis.

På en varm sommerdag kan man kanskje få seg en kopp iste og ta med ut i hagen, som vistnok skal være en fredet byhage. Hagens vekster er sirklig merket med små skilt i bedene – spennende for de med botaniske interesser. Dessverre er nok sesongen for hageplanter godt og vel over i Ishavsbyen og byhagen hadde ikled seg brun, slapp høstdrakt.

Dessverre så stenger tehuset ganske tidlig, kl 17. For oss som vanligvis er på jobb på dagtid er det derfor en sjeldenhet å ha muligheten til å ta seg en tur innom. Men jeg forestiller meg at det må være et fabelaktig sted å møtes til barselstreff eller noe (jeg forestiller meg at mødre og fedre i barselspermisjon har ubegrenset med tid til å sitte på kafeer).

Da vi gikk syntes jeg tydelig at Tante Ingers tehus luktet sterkt av snarlig gjensyn.

Advertisements

Read Full Post »

Hva gjør man når man er tre gode studievenner som har en eneste dag i Tromsø sammen, og har lyst å ha en topp dag ilag? Da tar man seg en skikkelig heisatur – en fjellheisatur. 

«Tror dere det er trygt?» undret Bjørn-Tore og studerte reklameplakaten fra 60-tallet. Det var vel egentlig både Kevin og jeg litt usikre på, men vi spilte tøffe og fleipet det bort. «Om vi faller ned så blir vi jo kanskje hentet med SeaKing’en, det blir jo en opplevelse» repliserte jeg. Og med det var diskusjonen over og vi betalte alle våre 105 kroner for turen opp med 50-åringenen og steg ombord.

For en perfekt dag det var å ta fjellheisen på. September-sola svei i øynene våre på vei opp og lyste opp den gyldne høstskogen.  Tromsø lå som ei perle i sjøen omkranset av mektige fjell i det fjerne. Herfra så selv Ishavsbyen forlokkende vakker ut.

På en slik dag kunne vi bare angre på at vi ikke hadde planlagt litt bedre, pakket tursekken og lagt avgårde på vandring innover og oppover fjellet. I stedet tok vi oss god tid til å nyte både utsikten og hverandres selskap.

Det var nok å snakke om. Både om våre egne liv og felles kjente. Hvor har alle i sykepleierkullet vårt blitt av. Hvem har vi kontakt med? Hvem har bare «forsvunnet». Og hvor fantastisk var vel ikke tiden i kollektiv på Stokmarknes?

Resturanten på toppen av fjellheisen var overraskende stor. Her må det være fantastisk å arrangere en fest. Akkurat da vi var der va ikke serveringstilbud på topp, men kaffe og lunken vaffel ute på terassen var fint. Lunsjen fikk heller Cafe Sånn stå for litt senere…

Vil du vite mer om fjellheisen?: http://www.fjellheisen.no/

Du kommer deg enkelt dit ved å ta buss nr 26 fra sentrum. Den går rett nedenfor torget, fra bussstoppet ved Peppes Pizza. Si til sjåføren at du skal til fjellheisen, og han kommer til å si ifra over høytaleren når du skal gå av.

Read Full Post »

«Nå får du et stikk». En setning jeg bruker mange ganger hver eneste dag på jobb.

Stikket er lite, men ikke ubetydelig. Mange ganger er det faktisk også livsnødvendig. Jeg stikker for å legge inn en perifer venekanyle, mer kjent som en venflon. En kanyle er et lite plastrør som ved hjelp av en nål føres inn i en vene (blodåre som fører blodet tilbake til hjertet). Når kanylen er kommet på plass, fjernes nålen og plastrøret som ligger igjen kan brukes til å sette væske og medikamenter inn i blodbanen.

Det er ikke gøy å bli stukket, ingen synes det. Men de aller fleste finner seg i det fordi stikket er nødvendig for at de skal kunne bli behandlet. Men man vil helst unngå å bli stukkete igjen og igjen. Og igjen. Men det er det alt for mange pasienter som opplever. Å legge inn den lille plastkanylen er av og til vanskeligere enn man skulle tro og det blir bomstikk. Det er mange grunner til at det blir sånn.

Ferdigheten til den som setter venflonen er av stor betydning. Som med alt mulig annet blir man bedre til å legge venflon jo flere ganger man gjør det. Som anestesisykepleier legger man ofte venflon. Absolutt alle som skal opereres skal nemlig ha en slik en, og det er anestesipersonalets oppgave å sørge for at den er på plass før bedøvelsen/narkosen kan startes. Derfor blir anestesisykepleiere ansett som «eksperter» på dette.  Sykepleiere andre steder på et sykehus kan være vel så gode på å legge venekanyler, men når de av og til ikke lykkes så blir ofte anestesien bedt om å hjelpe. 

Men selv om man har gode kanyleinnleggelsesferdigheter hender det innimellom at man bommer. Noen pasienter er nemlig en ekstra utfordring. Årene ligger ikke på nøyaktig samme sted på alle mennesker som betyr at man må leite litt. Enkelte har store, velfylte årer mens andre kanskje har spist og drukket lite den siste tiden og har derfor lite trykk i årene. Da er det vanskeligere å treffe den. Noen har årene langt oppe, nærmest struttende opp av huden, mens andre har de gjemt under underhudsfettet. De som tar enkelte typer medisiner kan få årer som får harde eller «sprø» vegger. Og ikke minst: de som har vært pasienter lenge har etterhvert blitt stukket så mye at det kan være vanskelig å finne et passende, nytt sted å legge venflonen.

I tillegg til hvor flink den som skal legge inn venflonen er og hvor «enkel» pasientens årer er å treffe er utstyret man bruker av betydning. Som alt annet finnes det nå mange forskjellige typer perifere venkanyler. De er i prinsippet bygget opp på samme måte, men det er små finesser som skiller. Hvordan spissen på nålen er utformet, hvor fort man får blodsvar (altså ser at man er kommet inn i venen) og hvor lett det er å føre plastkanylen inn i åren er viktig. Jeg synes også det har noe å si at nålen lett kommer ut og at den kjennes god å holde når man skal legge kanylen.

Kontrakten på leveranser av perifere venekanyler til alle landets sykehus har nettopp vært ute på anbud. Som et ledd av kvalitetsevalueringen i anbudsprosessen har flere sykehus landet over i vår vært med på en utprøvning av venekanylene fra tilbyderene i anbudskonkurransen. Vi på UNN fikk være med i utprøvningen. Jeg fikk en absolutt klar favoritt: Kanylen «BD Venflon» fra leverandøren Puls.  Jeg føler meg nesten uovervinnelig med den i hånden – og er helt overbevist om at andelen bomstikk for min del blir drastisk mindre.

Heldigvis for meg var det nettopp «Venflon» som vant anbudskonkurransen. Men det likte konkurrenten OneMed som leverer kanylen «Polymed» dårlig. De føler seg så sikre på at deres kanyle er bedre at de har klaget avgjørelsen inn for retten. I dag var sakens siste dag i Øst-Finnmark Tingrett, så nå er det bare å vente på rettens avgjørelse som skal falle en gang i oktober.

Forøvrig er jeg litt usikker på om jeg synes det er rett å bruke et landsdekkende anbud på slikt utstyr. Burde ikke hver avdeling, eller i det minste hvert sykehus fått valgt selv hvilken type de synes er best å bruke? Når man legger venflon så er jeg personlig overbevist om at psyken til stikkeren faktisk er den viktigste enkeltfaktoren. Om man tror man skal treffe, så er sjansen  for suksess utrolig mye større. Og det er lettere å tro at man skal treffe med en kanyle i hånden som man liker å bruke. Men anbudssystemet  er vel en annen diskusjon… Nå er jo virkeligheten at sykepleiere i hele landet må vente på Øst-Finnmark Tingretts avgjørelse for å finne ut hvilket arbeidsredskap vi skal bruke de neste to årene.

Imens får vi stikke så godt vi kan med «Jelco», kanylen vi hadde fra før av. Den er helt okey til den vanlige pasient, men jeg synes den kommer til kort i sammenligning med begge de to tidligere nevnte på litt mer utfordrende pasienter.

Tror dere tingretten tar imot bestikkelser?

Read Full Post »

%d bloggers like this: