Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2012

Før jul lot jeg meg gjentatte ganger provosere av tulipanreklame på bussskurene i Tromsø med en tekst med noe som «God jul med norske tulipaner». Jeg mener, det er ille nok at jula startes i oktober, om ikke februar skal starte i jula. Februar er jo måneden for tulipaner, blodappelsiner (ja Bama, jeg sier fortsatt blodappelsiner uansett hvor mye dere prøver å fortelle meg at det liksom skal hete røde appelsiner nå) og økende grad av dagslys. Tulipaner, blodappelsiner og dagslys i desember er derimot helt feil. For å ikke helt ødelegge den gode februarstemningen deres også lot jeg være å poste bilde av denne skandaløse reklameplakaten.

image

Men nå har en ny tulipan-plakat dukket opp på en bussholdeplass nær meg. Ikke like provoserende (siden vi tross alt nærmer oss februar), men den avslører at produsenten, NORSKE Tulipaner, ikke er helt stødig verken på tulipaner eller på norsk. Teksten på reklameplakten er «Tulipaner. Fersk og krispi – rett fra gartneriet». Jeg burde strengt tatt ikke pårope meg noen ekspertrolle innen noen av genrene siden det er store hull både i norskkunnskapen min og ikke minst min kjennskap til behandling av blomster.

Men; det er da ingenting som heter «krispi». Ett oppslag i Bokmålsordboka gir følgende resultat: «Vi har dessverre ingen informasjon om ordet ‘krispi’ i bokmålsdatabasen verken i ordlistene eller i ordboka.» Ordet er så nært det engelske «crispy» at jeg antar det er det de mener, de har bare fornorsket ordet helt på egenhånd. «Sprø» eller «faste» hadde vært et bedre valg av ord etter min mening.

Om man skal forstå det slik at «krispi» og det engelske «crispy» er synonymer så er det også ille. Det betyr at produsenten ikke forstår seg på oss tulipankjøpere. For hvem kjøper vel tulipaner som er faste i butikken?

Er tulipanene faste betyr det at de er blitt satt i vann allerede og dermed kommer de ikke til å vare særlig lenge hjemme hos deg. Nei, man kjøper tulipaner som ikke er satt i vann, er tørre og dermed er noen skikkelige slappfisker. Når man kommer hjem gjør man et rett snitt over stilkene, tuller avispapir rundt buketten for å støtte dem opp og setter dem i kaldvann, gjerne også ett kaldt sted. Etter at de har trukket til seg vannet vil de bli faste og «sprø». Da tar man vekk avispapiret man har tullet rundt dem og hipp hurra: En flott bukett tulipaner som vil glede deg i fem-seks dager.

Det vet da alle! (bortsett fra produsenten?)

Read Full Post »

Neida, du har ikke kommet inn på feil blogg. It is ai, Marianne, and ai ånly gonna say this vonce: Mack har laget et velsmakende produkt.

Eplemost med kullsyre – genialt godt! Mindre søte og klissete enn vanlig eplemost og takket være boblene en veldig frisk drikke. Den passer godt til mat som et alkoholfritt alternativ til vin eller som kosedrikke alene. På flasken står det at den kun inneholder ren most fra norske epler. Det eneste som er tilsatt er kullsyre. Og det er jo praktisk siden jeg vanligvis bruker å tilsette farris til den vanlige eplemosten.

Det finnes også en versjon uten kullsyre, men selv om den er okey så kan den ikke måle seg med denne med bobler. Dessverre er det i lengre perioder plagsomt vanskelig å få fatt i Macks eplemost med kullsyre i butikker og resturanter, så det kan hende at den ikke er i salg andre steder i landet. Men om du oppdager den i en butikk nær deg anbefaler jeg varmt å kjøpe. Du slipper til og med å lete etter en flaskeåpner (eller snusboks) for det er bare å vri korken av og sette flaska til munnen.

Gled deg!

Edit 15/1: Hadde jo helt glemt at Mack eplemost med kullsyre også har en annen, velsmakende søsken. Nemlig Mack Eple- og solbærjuice med eller uten kullsyre. Her syns jeg den uten kullsyre er best, og den er nok et en bedre alternativ til den som vil ha et alkoholfritt alternativ til vin for den ligner litt på vin i utseend i glasset.  Disse varientene har jeg ikke sett i butikkene på mange måneder.

Mack er og blir jo selvsagt Mack fortsatt og har av den grunn klart å gjøre et kukstykke også med dette flotte produktet: Flaska har ikke pant! Vilt irriterende!

image

Read Full Post »

Januar-rent i Ishavsbyen

Mens jeg gikk gjennom sentrum oppdaget jeg at det var ett eller annet som hadde endret seg. Det var så rent og luftig, det føltes så lett å puste. Hva kunne det være?

Svaret ga seg selv da jeg oppdaget hva som selvsagt ikke hang over gatene lengre:

Hei Tromsø! Åttitallet ringte og sa de ville ha igjen julepynten sin!

 

Read Full Post »

For første gang på over femten år er jeg den heldige eier av et par langrennski. Julenissen mente tydligvis at jeg hadde vært snill i fjor for det ble både ski, skisko og splitterny anorakk i gave. Når man bor i Tromsø er vel en lang skisesong en av «frynsegodene», så det hadde jo vært synd og skam å ikke kunne benytte seg av det.

Jeg kan huske at jeg i min barndom likte godt å gå på ski. Og mens broren min lå å hylskrek nederst i en eller annen bakke så hadde jeg full fart oppover og bortover. Det var bare søndagsskigåing, men jeg husker at det var gøy at at jeg forestilte meg at jeg var like god som Marianne Dalmo. Noen av barndommens skiferdighter må da fortsatt sitte?

Men når jeg sto i superundertøyet, snart klar for å legge ut på årets, eller faktisk tiårets, jomfru-skitur så var det ikke fritt for at tvilen kom snikende. Kan jeg fortsatt gå på ski? Vil de andre som går i lypene le av meg? Vil jeg klare å finne skiløya? Hvor mye/lite klær skal man ha på? Burde jeg hatt noen nødbluss med?

Med en kraftanstrengelse kommer jeg meg over dørstokken og ut på gata. Så var det bare å ta seg til en løype. Jeg vet at det går skiløype på toppen av tromsøya og tenker at Prestvannet må være et bra sted å starte, så jeg finner en buss som går dit.

Prestvannet er lokalisert, men hvor er løypa? Finner en snøbelagt tursti og spør en dame med barnevogn på stien hvor jeg kan finne skiløyper. «Ja, da går du bare bortover hær et stykke, så dukke det opp skiløype» Sier hun og peker nordover. På veien passerer jeg mengder av folk på tur med og uten hund, barnevogner og barneskolebarn. Det er ikke helt plassen å gå på ski egentlig, men jeg får ingen sure blikk eller kommentarer. Med litt mer hjelp finner jeg skiløypa.

Oi hvor det går i preparerte spor. Her var det god glid. Jeg sliter litt med å finne stilen, men kommer da inn i en slags rytme etterhvert og synes det går sånn høvelig bra unna, men skjønner jo fort at jeg er ei sinke i løypa da den ene etter den andre suser forbi meg. Heldigvis klarer jeg å ta igjen og gå forbi en annen skiløper. Men hun var nok mer enn dobbelt så gammel som meg og gikk på ski i en gammeldags boblejakke. Nåja, hun teller med.

Det finnes ikke noen kartoppslag langs løypa, men jeg finner et skilte med stedsnavn og avstander. Jeg sikter meg ut å gå til Skistua og følger målrettet skiltene dit. Jeg ser for meg en koselig hytte med muligheten for å få kjøpt meg en kopp varm sjokolade. Forventningene er høye da jeg ser et skilt med 0,5 km til nettopp skistua. Oh, så deilig det skal bli! Kankje har de varfler der også? Jeg setter nedfor det som må være siste bakke ned til bestemmelsesstedet og får litt vel god fart. Plutselig ser jeg at løypa ender rett i en bilvei. Jeg blir så forskrekket (og redd) og jeg svinger rett ut i skogen og ramler overende. Hoi, det kunne endt ille – rett uti veien. Men hvor er jeg? Jeg må nesten spørre en av de mange som skiløperne som jeg ser springer over veien med skiene i hendene.

«Skistua? Neinei, dette er skiBRUA!»

Shit. Jeg skylder på nokså overisete skilt og egen optimisme for feilen. Selvsagt har de ingen skistue her på øya, dumme meg. Skuffet snur jeg og tenker det er best å finne veien hjem.

Jeg finner aldri tilbake til Presvannet igjen, men jeg finner en vei og et busstopp. Så da kommer jeg meg tilbake og inn til en deilig, varm dusj før det blir helt mørkt igjen. Og kan være litt fornøyd med meg selv.

Read Full Post »

Super-Mads

NRK serverte oss denne helgen «Det akutte mennesket» hele to ganger. Jeg var så heldig å få være tilstede på premiereforestillingen i Tromsø og påfølgende «premierefest» og hadde derfor sett filmen før, og delte da mine inntrykk med dere.

Det var kanskje ikke nødvendig å se en slik film på nytt, men siden den da likevel gikk på statskanalen så kunne jeg ikke la være. Når man ser en film for andre gang så legger man merke til nye ting. Denne gangen lot jeg meg henge opp i den fasinerende måten Mads Gilbert sin engelskuttale forandrer seg. Gjennom filmen utvikler engelsken seg til å bli mer og mer arabisk-engelsk. Og når han snakker alvorlig gjør han det på østlandsk, mens når han spøker eller siterer så gjør han gjerne det på nordnorsk.

Men det som er både mest fasinerende og trist er at denne filmen fortsatt er aktuell. Nå i jula har Gilbert igjen besøk Palestina. Det hadde vært best om det ikke lenger hadde vært behov for han der. Men det er det og det vil det være. Lenge.

Før jeg begynte å jobbe på UNN var det å møte Mads Gilbert en av tingene jeg så fram til. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Det jeg ble fortalt på forhånd var at han var en svært dyktig blei som er usedvandlig samfunnsengasjert og glad i damer. Ville han leve opp til det? Tja, jeg vet faktisk enda ikke. Jeg har fortsatt til gode å møte legen Mads Gilbert, altså møte han på jobb. Jeg har derimot møtt han på fest. Da var han hyggelig. Og han inviterte meg med til å være med ham på helikoptervakt. Så får vi se da, om Mads Gilbert en dag tar meg med til nye høyder.

I mens kan jeg dele noen herlige seriestriper med dere. Aldo Monrad har litt brådd, men jeg tror også litt kjærlighet:

NB!  Aldo Monrad-stripene tilhører ikke meg, de er lånt fra FB-siden til Aldo Monrad.

 

Read Full Post »

Når man flytter til en ny by er det mangt og meget man må lære seg for å bli kjent. Jeg har brukt endel energi på å bli kjent med utformingen av byen, byhistorie, butikker, kafeer og kulturtilbud. Mye å sette seg inn i, men akkurat det har vist seg å være den lette delen. Det har vært langt mer utfordrende å bli kjent med tromsøværingen.

Jeg er sikker på at det helt fint er mulig å bo i Tromsø i mange år uten å forholde seg for mye til tromsøværingen. Det fremstår som at de fleste som bor her ikke er fra nettopp Tromsø. Her er det mye folk fra bygd og «byer» rundt Ishavsbyen, men også mange fra andre. Østlendinger, trøndere, uhorvelig mange svensker, endel dansker, mange russere og mange andre. Men tromsøværingen har vært vanskelig å lokalisere.

Men det er kanskje ikke så rart. Det er tydligvis en hel rekke faktorer som skal klaffe for å kunne kalle seg tromsøværing. Hvor mange generasjoner av slekta som er fra byen er en faktor. Dessuten holder det ikke å bo innen kommunen, for eksempel i Tromsdalen eller Kvaløya. Det holder faktisk ikke engang å ha vokst opp og bo på øya. Nei, man skal bo slik at man har utsikt til Tromsdalstinden. Eller; innenfor bygrensene (som er en noen ullen definisjon).

Jeg har lurt på om man kan bli smittet av tromsøisme og har tidligerer delt med dere den skrekken jeg har for å en dag våkne opp og oppdage at jeg er blitt tromsøværing. Heldigvis finnes det måter å teste ut dette på: Aftenposten har en egen test «Er du en ekte tromsøværing». Den har jeg tatt og fikk resultatet 8 av 20 mulige med kommentaren «Du flyttet ikke til Tromsø før Tromsøysund tunnellen ble bygget» (noe som selvsagt stemmer).

Dette med hvem som er «ekte» tromsøværingener – eller bygut/jente – er noe jeg har inntrykk av ofte blir diskutert, både i hverdagspraten over matpakken på jobb og i media. Bladet Tromsø hadde senest i november en artikkel om temaet, selvsagt med påfølgende sterke meninger i nettdiskusjonen. Og særlig utifra det som blir skrevet i nettdiskusjonen så forstår jeg jo at jeg ikke skal være så alt for redd for å plutselig selv bli tromsøværing. Hør bare:

«For oss som har vokst opp i byen er det veldig irriterende når folk fra distriktene rundt byen kommer flyttende inn til Tromsø uten å ha trådt sine barnesko i bygatene og tror at de er blitt tromsøværinger bare fordi de bor her.»

«En bygut er vel en tromsøværing fra det gamle Tromsø,da Tromsø var en by for oss tromsøværinger,før alle disse innflytterne kom og tok seg til rette i byen der vi hadde vår gode oppvekst og fant på mye sprell.»

«Det triste idag er at de fleste i Tromsø er tilflytta innavl av harstadværinger/bodøværinger som kommer til «nordnorges» hovedstad for å søke lykken. Her menges de med menig folk og blir til slutt tvilsomt akseptert.»

Men det finnes tydligvis en åpning for den som virkelig ønsker å smykke seg med tittelen tromsøværing.:

«Tromsøværing blir det den dagen du mene Ishavskatedralen e verdens flotteste kirke. Bygut blir du ikkje får du syns d e synd at Prestvannet gror igjen og du vet kor Helvetesveita og Saraholla e!»

Det er mulig det går fullt av tromsøværinger rundt i gatene her, men jeg har ikke klart å bli kjent med så mange. Kanskje er de seg selv nok og har ikke noen interesse av å bli kjent med noen fra den upopulære lillebror-byen Bodø? Det er i alle fall mye enklerer både å komme i snakk med og bli kjent med utenbys-folk. Men kanskje forklaringen er at den ekte tromsøværingen er utrydningstruet og derfor et sjeldent syn? Jeg velger å tro det.

Derfor synes jeg definisjonen av hvem tromsøværingen er må være noe bredere enn det disse såkalte bygut/jentene selv hevder den er. Det er til deres eget beste, for å sikre at det i framtiden fortsatt finnes noen som kan slå seg på brystet og kalle seg tromsøværing. Ikke fordi jeg mener det er finere enn andre folk, men fordi jeg tror det er viktig for nasjonenen at det også om femti år skal finnes noen snørhovne nordlendinger (eller heter det t(r)omsinger) som med all selvfølgelig kan snakke til Oslogryta med store bokstaver.

Så her er det jeg mener skal til for kalle seg tromsøværing:

  • Å enten være født, oppvokst eller bo i Tromsø. Eventuelt en kombinasjon av disse.
  • Synes betegnelsen «Nordens Paris» er svært treffende, og ikke et sekund fundere over hvorfor Tromsø – som slett ikke på noen måte ligner Paris – kan ha et slikt kallenavn.
  • Like Mack-øl (det kan umulig være andre enn sanne patrioter som synes det skvipet der er godt).
  • Tenke at nordlys er et særeget fenomen for Tromsø.
  • Mene Tromsø er det naturlige sentrum i nordområdene og inkludere både Svalbard, Grønland, Nordpolen og Russlands historie inn som en del av Tromsøs historie.
  • Bli forundret over at noen kan finne på å etablere noenting som helst andre steder i nord-norge enn i Tromsø.
  • Mene tacopizza fra Yonas er en stor gastronomisk opplevelse. Aktiviteten i nettdebatten i en artikkel om noen som hadde fått en dårlig pizza fra Yonas styrker meg betraktelig i troen på at akkurat denne pizzaen er en viktig del av Tromsøs kulturarv. Alle har en mening om pizzzaen fra Yonas. Selv om tromsøværingene er svært så kritisk til kvaliteten så slutter de aldri å komme tilbake til den. For de uinnvidde: Tacopizzaen (eller tako-pizza som den egentlig heter) er en pizza med en slags amerikansk pizzadeigbunn, med kjøttsaus og kjøttdeig, toppet av mengder av kinakål(!) og dressing. Pizzaen smaker ikke taco. Stedet har eksistert siden 1974, og jeg tipper at slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet trodde folk at det var slik taco smaker.
  • Mene fyrverkeriet fra fjellheisen nyttårsaften er landets flotteste (og jeg kan skjønne hvorfor).
  • Aldri utad utale seg dårlig om Tromsø (selv om man glatt klager over alt mulig med byen til andre tromsøværingen).
  • Selv mene at man er tromsøværing og hevde det med stolthet.

Flere ting jeg har glemt på listen? Utfyll meg gjerne i kommentarfeltet.

Read Full Post »

%d bloggers like this: