Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2012

I dag, 20. februar 2012, er det en mindre å telle i manntallet i Bodø. Og den som mangler, ja det er meg.

Nå har jeg nemlig offisielt meldt flytting fra Bodø til Tromsø. Det er litt spesielt å bidra til «fraflytting» av Bodø og tilflyttingen til Tromsø. Og jeg som er så redd for å bli tromsøværing. I følge myndighetene telles jeg jo som tromsøværing fra og med i dag av. Fyttetu. (Det verste er at jeg ikke er sikkert på at Bodø engang kommer til å savne meg… Kanskje byen ikke engang merker at jeg er dratt?)

Hadde jeg hatt en flaggstang skulle jeg flagget på halv stang – med Bodø-kommune-vimpelen

Advertisements

Read Full Post »

«Oi, hvor har du fått tak i det der fine armbåndet?» måtte jeg spørre en jente jeg møtte på fest for noen uker siden. Men selv om hun villig fortalte så skjønte jeg ikke helt. En butikk der? Det har jeg aldri sett og jeg går forbi hver eneste dag. Kunne hun ha tatt feil?

Men det hadde hun ikke. For det er virkelig et galleri bak en dør klemt mellom Høst frisør og slakteren Søstrene Ingebrigtsen i Kirkegata. Det ser mest ut som en inngangsdør til en leilighet i andre etasje, med en sykkel i gangen. Men nå sto det et skilt utefor som ikke levnet noen tvil om at jeg var velkommen inn til Galleri KarIna.

Og der oppe åpenbarte en sann godteributikk seg for oss som er glade i vakre smykker, second-hand, malerier og annet småting. Smykkedesigneren, som jeg går utifra heter Ina, var vennligheten selv. Hun viste fram smykkene sine med en stolthelt og kjærlighet som om de var hennes egne barn. Og det er de vel.

Jeg ente opp med å kjøpe et smykke med et anheng som så ut som antikk krystallsten, øredobler, armbåndet jeg egentlig kom for å finne og fikk jammen et armbånd til på kjøpet. Dessuten ble det en second-hand Bruuns Bazaar-veske på meg.

I tillegg forelsket jeg meg i et av maleriene som hang på veggen der, og må seriøst vurdere om jeg skal kjøpe det. Men det blir på neste lønning i så fall. Karina Austvik har fortiden utstilling av et utvalg malerier på lerret på Kaffebønna, Strandtorget, som kan være verdt å se. Hun bruker mange uvanlige teknikker som gjør at bildene hennes er både spesielle og gjenkjenbare.

Man må kanskje vite hva man skal se etter for å finne alle de mange perlene som gjemmer seg hos KarIna, men det var SÅ verdt letingen. Galleri KarIna, vi kommer til å se mer til hverandre!

Klemt mellom frisøren og kjøttbutikken finner du dem

 Utifra gangen inn er jeg litt usikker på hva som venter meg. Men spennende er det.

Litt av smykkegalleriet

Fornøyd med «fangsten»

Read Full Post »

Solveig ser på meg over blomkål- og broccolisuppa. «Det er opera på HT i dag» sier hun, og fører den litt for dype skjeen til munnen. «Det er gratis». «Åh? Nå på formiddagen?» lurer jeg, litt overrasket over skifte i tema. «Det er klokken tre tror jeg, men det må jeg sjekke. Men det er vel kanskje ikke noe for…?» Sier hun og lar setningen henge litt i luften.  «Jo, det kan absolutt være interessant» sier jeg og fortsetter «klokken tre er faktisk perfekt, Jannicke er da akkurat dratt på jobb og jeg har ingen planer for dagen».

Tilfeldigvis møtte Jannicke og jeg vår gode kollega Solveig i skobutikken, tilfeldigvis passet det godt å dra på kafe sammen og tilfeldigvis ble det slik at Solveig og jeg ble enige om å ta fatt på turen langs strandkanten mot Hålogaland teater for å dra på Operakafe denne lørdag formiddagen. Noe av det mest fantastiske i livet er tilfeldigheter. Ja, og innfall. Legg til en gratis konsert og et glass Chablis så blir en helt vanlig lørdag formiddag helt spesiell.

Operakafe er ett arrangement Tromsø Operaforening, Hålogland teater og konservatoriet samarbeider om med høvelig jevne mellomrom. Konserten foregår i teaterkafeen på HT, er gratis og åpen for alle. Nå er jo ikke opera den typen musikk jeg lytter mest til – faktisk bytter jeg kanal om det kommer opera på radioen. Men live er opera forførende og engasjerende. Jeg tar meg i å sitte med åpen munn å bare stirre. Det er fasinerende at noen kan klare å til de grader fylle og helt overta et rom som en dyktig operasanger kan.

«Du skiller deg kanskje litt ut her Marianne?» bemerker Solveig mens vi sitter å venter på at konserten skal begynne. «Det er liksom mest sånne grå og hvithårete mennesker her, slike som meg» fortsetter hun. Jeg ser meg om og oppdager at hun har et poeng. «Men noen av dem er i alle fall yngre enn meg» sier jeg med et nikk mot de studentene fra musikkonservatoriet som gjør seg klar for scenen. Noen av dem virkelig svært unge. Men da de åpnet nebbet var det ingen unge og uerfarne røster som åpenbarte seg. De sang med kraft og overbevisning.

Særlig mezzosopran Lilly Jørstad (se bilde) imponerte. Hun hadde i bøtter og spann av det jeg syns er unikt og morsomt med opera. Hun har innlevelsen, dramaet og en stor stemme. Det trodde jeg ikke på forhånd. Hun så litt kjedelig og helt ordinær ut der hun satt på stolen sin, tynn og skrall. Men et par sekunder før hun begynner å synge er det som hun kler på seg en ny, spektakulær drakt. Jeg ble helt trollbundet. Denne dama kommer nok til å få en lysende karriere – jeg gleder meg allerede til å oppleve henne om noen år i en stor oppsetning.

Vi kan også glede oss til Nordnorsk Opera- og Symfoniorkesters produksjon av Le Bohemè, med Hamida Kristoffersen (også hun student som sang i dag) i rollen som Mimi. Den skal i alle fall jeg prøve å få med meg.

I mens bli den opera jeg kommer til å ha med å gjøre av den sorten som ender på -sjon 😉

Read Full Post »

Den oppmerksomme sjel kan man finne mye bra og underholdende skilting rundt om i bybildet.

Da jeg kom til Ishavsbyen tenkte jeg at det var merkelig få frisører her, sammenlignet med Bodø. Men det finnes et godt utvalg bare man ser litt bedre etter. De ligger ofte litt gjemt, i andre etasje i forretningsbygg eller inni smug og bakgater. Da er det greit å sette ut litt reklame på gata for å gjøre forbigående oppmerksom på salongen. Men selv om denne får meg til å le, vet jeg ikke om den akkurat lokker meg inn i salongen:

På UNN er alle skilt både på norsk og på samisk. Men det finnes et unntak. Det finner man i en krok i kjelleren. Er det her gamle sykehusdirektører havner? Er det synonymt med løvens hule? Dragens grotte?

Tromsøya er gjennomborret som en sveiserost med veier hit og dit og et rimelig stort parkeringsanlegg. De underjordiske må ha delt fjellet med folk, men er ikke sure for det – så lenge det er hyggelige folk.

Av og til oppdager man noe i Tromsø som minner om Bodø. Som når man finner en lapp hengt opp på veggen på nattmatstedet TorgHuken med en bit av en Sirkus Eliassen-sangtekst. Ble litt rørt egentlig…

Har du tatt bildet av noen flotte skilt i Tromsø som er verdt å dele så send meg dem gjerne på marianne.haagensen.oien@gmail.com

Read Full Post »

7. februar 2011 var min første vakt som anestesisykepleier på Universitetssykehuset Nord-Norge, og noensinne. Litt over et år har gått. Tiden har fløyet, det virket nesten som det var forrige måned. Samtidig føles dagen som et fjernt minne fra et tidligere liv.

Når jeg tenker tilbake på den første tiden husker jeg få detaljer. Men jeg husker usikkerheten og jeg husker forvirringen når man gang på gang oppdager at ting ikke er slik jeg trodde, eller løses på den måten jeg syntes var den eneste naturlige (les: slik det blir gjort i Bodø). Jeg husker hvordan arbeidsdagen dro all energi ut av meg slik at middagshvilen ofte ble tatt før middag og mange ganger faktisk varte til neste morning. Jeg husker at mange av mine kollegaer var litt skumle og ikke så veldig lette å komme innpå. Jeg husker hvor rart det var at man ikke blandet yrkesgruppene på pauserommet, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere på hver sin ende av rommet – og assistentene bak glassdører i rommet ved siden av. Jeg minnes at jeg memorerte en rute for å finne fram fra hovedinngangen til garderoben og var fortapt om jeg tok en feil sving. Å gå til en sengepost for å legge en venekanyle var en utfordrende oppgave, rett og slett fordi det var så vanskelig å finne fram og jeg var så redd for å gå meg vill. Skrekkscenarioet var at sectio-alarmen skulle gå mens jeg var langt fra avdelingen og at jeg ikke skulle klare å finne veien tilbake. Jeg husker hvor vanskelig det var å forutse hva anestesilegen kom til å si eller gjøre når han kommer inn på stua fordi de alle virket så utrolig forskjellige – og stadig overrasket meg med sine løsninger på de utfordringene vi møtte.  Og jeg husker den konstante, gnagende redselen for å gjøre noe feil. Det var ikke lett å være både ny i faget, ny i byen og ny på UNN.

Etter ett år i jobben har heldigvis mye endret seg fra den første tiden. Jeg har fortsatt en liten knugende kul av redesel nederst i magen – men den overvelder meg ikke. Jeg vet at det sitter noe i både hodet, hender, hjerte og ryggmarg som kan overvinne de fleste utfordringer. Det hjelper også godt på at jeg nå kjenner mine kollegaer. De skulle vise seg at de ikke var så skumle likevel. De er fantastiske, kunnskapsrike folk som villig delte sine erfaringer med meg og som ikke dømmer deg for å stille «dumme» spørsmål. Dessverre er det jo ikke slik at en av dem kan holde meg i handa til enhver tid – størsteparten av tiden så er man helt alene med sin pasient og sin narkose/bedøvelse.  Det er merkelig, men selv om operasjonsstuen er full av folk er man faktisk talt helt alene med både problemer som oppstår og ansvaret for løsningen – til man får tilkalt hjelp. Men de minuttene det tar før annet anestesipersonell kommer de er ubehagelig lange. Og kritiske for pasienten – man må stole på egen dømmekraft og evne til å igangsette gode tiltak.  Så kulen med redsel er ikke ubegrunnet, men jeg tror den er sunn. Den holder meg på tå hev og gjør meg manisk opptatt av å hele tiden kontrollere alt.

UNN som bygning skremmer meg heller ikke lengre. Den er egentlig ganske logisk oppbygd (selv om alle poster/avdelinger ikke alltid er like logisk lokalisert). Organisasjonskarter er mye mer forvirrende enn bygningskartet – men det betyr ikke noe for meg. Ledelsen er noen man ikke ser, ikke vet hvem er eller hvordan ser ut – og som man kun kjenner gjennom avisene.

Det å bli kjent med alle de andre i operasjonstemet gjør også jobben min betraktelig enklere. Hvor lang tid kan man forvente at de forskjellige operatørene vil bruke, hvem liker å ha det stille på stuen og hvem jobber best med litt prat eller musikk, hvem holder deg gjerne oppdatert om detaljer fra operasjonens gang og hvem vil helst at du skal være usynlig for dem? Hvilke operasjonssykepleire kan man tulle og spøke med og hvem vil at all prat på stuen skal være rent faglig? Hvem av dem er ekstra kunnskapsrike og kan gi deg gode og nyttige forklaringer på det operasjonstekniske? Det virker selvsagt at man skal kjenne alle på operasjonsavdelingen, men i løpet av ett døgn vil jeg tippe det minst er 150 personer på jobb der, så det tar litt tid å bli kjent.

I begynnelsen syntes jeg alle ting som ble gjort på en annen måte enn slik jeg var opplært til på Nordlandssykehuset var vanskelige. Men så bestemte jeg meg for å slavisk følge «UNN-metoden» og ikke henge meg så mye opp i at det føltes rart. Det hjalp. Det skulle vise seg at mange ting man gjør her faktisk er ganske lurt. Nå føler jeg meg såpass trygg i jobben at jeg gradvis har begynt å ta tilbake noen av de gode tingene jeg var vant med fra Bodø. Et eksempel på det er valget av ventilasjonsmåte. På UNN bruker så godt som alle på anestesien volum-kontrollert ventilasjon. Jeg føler jeg både ventilerer pasienten bedre og mer skånsomt med trykk-kontrollert ventilasjon så derfor bruker jeg nå stadig oftere trykk-kontroll. Det er ingen stor og viktig forskjell, men når man er er blodfersk føles det ubehagelig å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. Det plager meg ikke lengre – det er min anestesi og da bestemmer jeg.

Kontrakten for vikariat ut 2012 er underskrevet. Jeg er spent på hva år to bringer.

Read Full Post »

Begrepet er ikke beskrivende for forholdet mellom meg og det nye busselskapet i Tromsø, Nobina. Siden de overtok driften av busstilbudet 1. februar har jeg kommet for sent til jobb tre ganger fordi bussen enten a) var svært forsinket, eller b) ikke dukket opp i det hele tatt. Det syns jeg er ganske mye på tretten dager, særlig når man kan trekke fra seks fridager.  De kan ikke forvente seg valentinkort fra verken meg eller arbeidsgiveren min, det skal være sikkert!

Men noe er da bra, de har i det minste en viss sans for humor av beste sort: ordspill.

Read Full Post »

%d bloggers like this: