Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2017

Sykepleiere utsettes også for seksuell trakassering

Illustrasjonsfoto

2017 ble året der kvinner over hele verden tok et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i alle samfunnslag. Det har vært sjokkerende, det har vært overveldende og det har vært nødvendig.

Politikere, skuespillere, leger og servitører og ikke minst journalister er noen av dem som har stått fram og fortalt om konkrete episoder der de har blitt utsatt for krenkende adferd, ofte av seksuell art, ofte fra personer i en maktposisjon.

Listen virker å være uendelig. Og vi har neppe hørt alt.

Tause sykepleiere

Sykepleiere har vi derimot ikke hørt noe fra. Det er nesten mistenkelig stille. Riktig nok har forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Eli Gunhild By, vært intervjuet av både Dagbladet, TV2 og NRK om temaet – men fra sykepleiere som gruppe har det vært tyst. Vi har ikke laget et opprop. Vi har ikke stått fram med våre historier.  Hvorfor ikke?

Rett før jul meldte TV2 om at «Kvinnelig sykepleiere tør ikke snakke høyt om seksuell trakassering». En tillitsvalgt sykepleierstudent forteller TV2 om en episode der hun ble klappet på rumpen av en kollega, og TV2 forteller at de har vært i kontakt med andre sykepleierstudenter som forteller om episoder men ikke tørr å stå fram. De har ikke klart å finne en eneste sykepleier som vil uttale seg, heller ikke anonymt. Forbundsleder By sier i samme nyhetsinnslag at hun tror det er stor grad av underrapportering av slike tilfeller og oppfordrer sykepleiere til å si ifra.

Det er flere enn journalister på jakt etter en nyhetssak som har undret seg over taushet fra sykepleiere. Også på Sykepleierforbundets Facebook-vegg har sykepleieres stemme i #metoo-debatten blitt etterlyst.

#metoo?

Skjermdump fra Norsk Sykepleierforbund sin facebook-vegg. Et medlem etterlyser et opprop fra sykepleiere.

 

Kan det være slik at sykepleiere ikke blir utsatt for seksuelle krenkelser, overtramp og overgrep? At det ikke er noe stort problem for oss? Eller er vi bare utrolig gode til å håndtere slike hendelser? Gode til å tåle det meste? Ikke så lett lar oss krenke?

Vi tåler mye fra pasientene

Tross alt; vi er profesjonelle. Jeg kan ikke tro at det finnes en eneste sykepleier, kvinne eller mann, som ikke har mottatt et uanstendig «tilbud» fra en pasient. For egen del har jeg både blitt fridd til (det var litt søtt), tatt på rumpa under stell og forsøkt dratt ned i fanget til en pasient (ikke fullt så søtt).

Et sted jeg jobbet for mange år siden var pasienten en ung mann på min alder. Han kleip oss alle ganske hardt i rumpe, pupper og i skrittet så fort han fikk oss innen rekkevidde. Noe måtte gjøres. Vi lagde regler for ham og vi var alltid to sammen når det var nødvendig å være fysisk nær ham.

En natt ble jeg bedt om å hjelpe til med å legge inn en venekanyle på en pasient på en sengepost. Sykepleieren hans advarte meg om at pasienten kunne komme til å slå og at han var aggressiv. Han ble derfor med meg inn på pasientrommet. Pasienten var en stor, godt voksen mann. Han stirret olmt på meg og snerret «Om du ikke treffer blodåren på første forsøk så kommer jeg til å ta den nåla og voldta fitta di med den». Jeg så han direkte i øynene og svarte at det slett ikke var jeg som hadde behov for at han skulle få en venekanyle. Om han ville ha hjelp fra meg så fikk han kutte ut slike trusler.
Jeg traff på første forsøk.
Nærværet av post-sykepleieren ga meg tryggheten til å være både tøff, kald og konsentrert i den situasjonen. På korridoren takket han meg og jeg takket ham. Ingen av oss varslet noen om det som hadde hendt.

De som jobber i hjemmetjenesten vet aldri helt hva som venter dem når de åpner døra. Slik er jobben når du går inn i en persons hjem. At den som bor der onanerer, har sex, ser porno, er overstadig beruset, sitter naken i en stol i stua eller gjør annet som virker støtende på oss er ikke noe vi kan nekte ham eller henne. De bestemmer over seg selv i sitt eget hjem. Men om dette åpenbart gjøres med den hensikt at vi som hjelpere skal se og bli utsatt for denne oppførselen, så er det grunn til å reagere.

Sykepleiere som opplever slikt ringer ikke politiet, vi forteller ikke om episodene til journalister og vi sier (som regel) ikke opp jobben vår. Vi håndterer situasjonen der og da. Blir situasjonen for vanskelig diskuterer vi med kolleger. Sammen finner vi løsninger for å håndtere dette.

Vi er profesjonelle som har et ansvar ovenfor en sårbar person. En syk person. Kanskje en psykisk ustabil, ruset eller dement person. Det betyr ikke at slikt er greit. Men det kan både forklares og unnskyldes.
Slik skiller trusler, vold og trakassering som sykepleiere ofte blir utsatt for seg fra mange av de andre #metoo-historiene. Pasienten er ikke en maktperson ovenfor oss.

Ikke bare pasienter som trakasserer sykepleiere

Vi VET er at sykepleiere er svært utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet har avdekket at hver fjerde sykepleier faktisk er rammet skriver Sykepleien.

Jeg mener det er grunn til å tro at en del av det som er blitt rapportert til Arbeidstilsynet som vold og trusler faktisk er seksuell trakassering. Det er heller ikke noe nytt eller ukjent. Allerede i 2010 kunne  Aftenposten rapportere om at sykepleiere var den yrkesgruppen som var mest utsatt for seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen sammenlignet med andre yrkesgrupper.  NSF uttalte da at de mente dette var på grunn av dårlig ledelse, lav bemanning og for lite kompetent personell. Både NSF, Arbeidstilsynet og statistikk fra Levekårsundersøkelsen peker på at det er pasienten som står for slik trakassering.

Det er faktisk ikke bare pasienter vi jobber tett sammen med i vår hverdag. Det er også pårørende, kolleger, ledere, leger og annet helsepersonell. Det vil være direkte oppsiktsvekkende dersom ingen av de hundretusenvis av sykepleiere i Norge (derav 90% kvinner) ikke har blitt utsatt for seksuell trakassering av kolleger. Særlig når 3500 unge, kvinnelige leger i et opprop forteller at dette er et problem for dem. Men når ingen sykepleiere forteller noe, så er det vanskelig å vite.

Sykepleieren er ofte «underlegen» i mange yrkesrelasjoner. Selv turnuslegen vil kunne være i en maktposisjon ovenfor sykepleieren, særlig den unge og uerfarne sykepleieren.

Som fersk anestesisykepleier opplevde jeg å bli tatt på rumpa av anestesilegen mens jeg intuberte pasienten som lå sovende på operasjonsbordet foran oss. Det er en situasjon der jeg er helt forhindret i å kunne beskytte meg selv mot en slik beføling. Jeg klarte ikke å si ifra der og da, men klarte etterpå å formidle til ham dette var noe jeg ikke syntes var greit. Min leder eller hans leder ble ikke varslet. Jeg syntes jeg håndterte situasjonen godt nok på egen hånd.

Selv har jeg etter hvert blitt en relativt myndig dame. Jeg tror ikke det er mange som vil prøve seg på å seksuelt trakassere meg nå. Alder og erfaring gjør at du stiger litt i «makt-hierarkiet». Alder gjør deg kanskje også til et mindre attraktivt offer?

Så kanskje er jeg ikke lenger i posisjon til å klare å se problemet? Fordi jeg ikke er den som er utsatt. Selv om jeg har opplevd en del som jeg har både tålt og håndtert så er jo ikke det noe bevis for at andre sykepleiere må tåle alt. Kanskje tvert imot. Sykepleiere som meg, som ikke varslet har ikke gjort noe for å hjelpe dem som kommer etter inn i yrket. Samfunnet utvikler seg. Helsevesenet bør følge med.

 

Kjære sykepleier-kollega, jeg håper du kan svare på følgende spørsmål, gjerne i kommentarfeltet eller på andre måter, men i alle fall for deg selv:

  • Blir sykepleiere utsatt for seksuell trakassering og overgrep på jobb?
  • Hvis du mener svaret på overstående er «Ja», hvorfor varsler vi sykepleiere ikke om dette? Er det av frykt? Av forlegenhet? Eller er det fordi vi er opplært til å tåle det meste?
  • Har du blitt utsatt for krenkende adferd fra pasienter, pårørende, kollegaer eller ledere? Varslet du? Hvorfor/hvorfor ikke?
  • Hva skal vi gjøre for å bli kvitt problemet?

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose. 

20170228_144503

«Har du gruet deg?»

«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.

«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.

«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»

Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.

Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up».  Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.

«AU! HVA FAEN?!»

«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam.  «Jeg må legge en ny.».

«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»

«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»

Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra.  Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.

«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.

«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.

Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.

«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.

Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.

«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.

Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».

«Jeg ble så kvalm»

«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.

«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.

Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.

Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.

«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.

I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.

Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.

Lyden av fri luftvei.

 

 

(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)

Read Full Post »

%d bloggere like this: