Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Aktiviteter’ Category

For første gang på over femten år er jeg den heldige eier av et par langrennski. Julenissen mente tydligvis at jeg hadde vært snill i fjor for det ble både ski, skisko og splitterny anorakk i gave. Når man bor i Tromsø er vel en lang skisesong en av «frynsegodene», så det hadde jo vært synd og skam å ikke kunne benytte seg av det.

Jeg kan huske at jeg i min barndom likte godt å gå på ski. Og mens broren min lå å hylskrek nederst i en eller annen bakke så hadde jeg full fart oppover og bortover. Det var bare søndagsskigåing, men jeg husker at det var gøy at at jeg forestilte meg at jeg var like god som Marianne Dalmo. Noen av barndommens skiferdighter må da fortsatt sitte?

Men når jeg sto i superundertøyet, snart klar for å legge ut på årets, eller faktisk tiårets, jomfru-skitur så var det ikke fritt for at tvilen kom snikende. Kan jeg fortsatt gå på ski? Vil de andre som går i lypene le av meg? Vil jeg klare å finne skiløya? Hvor mye/lite klær skal man ha på? Burde jeg hatt noen nødbluss med?

Med en kraftanstrengelse kommer jeg meg over dørstokken og ut på gata. Så var det bare å ta seg til en løype. Jeg vet at det går skiløype på toppen av tromsøya og tenker at Prestvannet må være et bra sted å starte, så jeg finner en buss som går dit.

Prestvannet er lokalisert, men hvor er løypa? Finner en snøbelagt tursti og spør en dame med barnevogn på stien hvor jeg kan finne skiløyper. «Ja, da går du bare bortover hær et stykke, så dukke det opp skiløype» Sier hun og peker nordover. På veien passerer jeg mengder av folk på tur med og uten hund, barnevogner og barneskolebarn. Det er ikke helt plassen å gå på ski egentlig, men jeg får ingen sure blikk eller kommentarer. Med litt mer hjelp finner jeg skiløypa.

Oi hvor det går i preparerte spor. Her var det god glid. Jeg sliter litt med å finne stilen, men kommer da inn i en slags rytme etterhvert og synes det går sånn høvelig bra unna, men skjønner jo fort at jeg er ei sinke i løypa da den ene etter den andre suser forbi meg. Heldigvis klarer jeg å ta igjen og gå forbi en annen skiløper. Men hun var nok mer enn dobbelt så gammel som meg og gikk på ski i en gammeldags boblejakke. Nåja, hun teller med.

Det finnes ikke noen kartoppslag langs løypa, men jeg finner et skilte med stedsnavn og avstander. Jeg sikter meg ut å gå til Skistua og følger målrettet skiltene dit. Jeg ser for meg en koselig hytte med muligheten for å få kjøpt meg en kopp varm sjokolade. Forventningene er høye da jeg ser et skilt med 0,5 km til nettopp skistua. Oh, så deilig det skal bli! Kankje har de varfler der også? Jeg setter nedfor det som må være siste bakke ned til bestemmelsesstedet og får litt vel god fart. Plutselig ser jeg at løypa ender rett i en bilvei. Jeg blir så forskrekket (og redd) og jeg svinger rett ut i skogen og ramler overende. Hoi, det kunne endt ille – rett uti veien. Men hvor er jeg? Jeg må nesten spørre en av de mange som skiløperne som jeg ser springer over veien med skiene i hendene.

«Skistua? Neinei, dette er skiBRUA!»

Shit. Jeg skylder på nokså overisete skilt og egen optimisme for feilen. Selvsagt har de ingen skistue her på øya, dumme meg. Skuffet snur jeg og tenker det er best å finne veien hjem.

Jeg finner aldri tilbake til Presvannet igjen, men jeg finner en vei og et busstopp. Så da kommer jeg meg tilbake og inn til en deilig, varm dusj før det blir helt mørkt igjen. Og kan være litt fornøyd med meg selv.

Advertisements

Read Full Post »

På sånn grovt sett et døgn har det plutselig snødd en halvmeter (okey da, fem-og-førti centimeter) i Ishavsbyen. Bortsett fra en liten snøteaser i midten av november så har gatene vært merkelig tørre – ikke et snøfnugg å skue.  Hvordan skulle en stakkars bodøine klare å komme i vinterstemning, for ikke si julestemning, uten sine vante ti cent slaps over speilhålke?

Men sånn over natten åpenbarte altså Tromsø seg i julekortdrakt. Litt snøfall er jo hyggelig, men slike plutselige snømengder gjør meg kortpusta. Og mens syra og klarsinnet forsvinner ut med kullosen, begynner fantasiene. Hva om det snør så mye at jeg ikke kommer ut utgangsdøra? Har jeg i så fall nok mat i leiligheten til å klare meg? Eller bussene ikke klarer å komme seg opp bakkene og jeg dermed ikke kommer meg på jobb? Og verst av alt, hva om jeg blir værfast i Ishavsbyen!? Frykten var ikke helt ubegrunnet – ganske så snart ble jammen flyplassen (les: fluktveien) stengt. Jeg hadde en fryktelig time søndag kveld i full panikk, påfølgende øresus, prikking i armer og bein og ukontrollerte ansiktstics før nettavisene endelig kunne melde at det var mulig å ta seg fra Tromsø luftveien. Ikke det at jeg hadde planlagt å reise akkurat da, men bare tanken på at veien hjem var stengt føltes kvelende.

Men all hysteri til side, det finnes da gode sider ved snøen også. Kl 06.55 i morrest var Tromsø vakrere enn jeg kan huske å ha sett byen. Julepynten, som det finnes ufattelige mengder av i gatene her, og ikke av den vakre sorten, kom plutselig til sin rett der de lyste gjennom snedekket. Mørketiden ble litt mindre mørk.

De innfødte her vet å sko seg på vinterværet. Et eksempel: For den nette sum av 1350 kroner kan man få lov å dra på en dagstur på langrennski. Da må det sies at matpakke og skyss er inkludert. At man selv kan komme seg dit med bybussen for 27 kroner er ikke nevnt. Om man syns det var dyrt er kanskje en trugetur for 800 kr å foretrekke?

De som er riktig modige kan dra på skitur på egen hånd. Tromsø kommune kan fortelle hvor og når de har vært å preparert løyper, og det kan jo være en grei pekepinn på hvor det er fint å gå. Web-kameraet på Tromsø skistadio forteller deg jo også litt om hvordan forholdene er.  Det kan ikke måle seg opp mot facebook-gruppen På ski i Bodø som virkelig gir deg ALT du trenger å vite om føre og forhold, men man kan vel ikke forvente at Tromsø er bedre enn Bodø på alle fronter 😉

Jeg eier jo selvsagt et par ski (hvilken ekte nordmann gjør ikke det?) men det er av typen fjellski, altså brede med stålkanter, bindinger med tre sånne pigger som står opp og fjellstøvler som skisko. Ikke helt ideelt for løyegåing. Men nå har jeg bestemt meg for å kjøpe meg langrennski når jeg er hjemme i Bodø i jula (om ikke julenissen kommer meg i forkjøpet da, hihi). Kanskje jeg kan bli en av disse som jeg ble som fasinert av da jeg kom hit i februar.  Utfordringen er jo at jeg slett ikke kan smøre ski.

Er det å anbefale å kjøpe smørefrie? Dørstokkmila blir vel litt kortere? Men holder smørefrie mål på annet enn nullføre? Innspill, erfaringer og fordommer mottas med takk!

Read Full Post »

imageI kveld arrangerte SOS Rasisme en minnemarkering eller «fakkeltog» eller protest mot rasisme (eller alle nevnte, skjønte ikke helt konseptet) på torget i Tromsø. På banneret står det «Vi minnes Krystallnatten. Aldri mer nazisme

For de som sov i historietimen: Denne natten i 1938 ble jøder i Tyskland og Østerrike utsatt for omfattende vandalisme, hærverk, bortføringer og drap i regi av myndighetene, altså naziregimet. Det ble kalt Krystallnatten pga alt det knuste glasset fra de jødiske butikkvinduene. I ettertid har denne natten stått som symbolet på starten på jødeforfølgelsen.

Særlig i år, etter de hendelser det antirasistiske AUF ble utsatt for 22. juli, burde en slik markering mot rasisme være ekstra aktuell. Dessverre var kanskje ikke arrangementet gjennomarrangert, for å si det sånn. Informasjon om markeringen har det vært heller dårlig med. Temaet for kvelden er jo av en slik art at det burde vært lett å knytte til seg mange organisasjoner og latt det bli en bred samling for et åpent og inkluderende samfunn for alle. Men det var det kanskje ingen som tenkte på? Eller så er det slik at det kanskje ikke er superpopulært å bli assosiert med SOS Rasisme for tiden? Det virker som ordfører og byrådsledelsen i Tromsø mener det i alle fall og sendte et byråd istedet for seg. Det var kanskje klokt av dem for denne minnemarkeringen ente opp med å bli en rimelig flau afære.

Jeg kunne observere hele åtte personer som deltok, og en appellant som startet med å si at han slett ikke var sikker på at han hadde lyst å være der. Da jeg kom hjem kunne jeg lese på Nordlys.no at byråden for helse og omsorg som var blitt sendt for å representere den politiske ledelsen i Tromsø ikke hadde vært velkommen. Han fikk faktisk ikke lov å holde sin appell engang. Grunn? Han representerer FrP i bystyret. Nå skal jo jeg være den første til å innrømme at jeg ofte er SVÆRT kritiske til mange av Fremskrittspartiets utspill, og mener også at enkelte er ganske grumsete. Når det er sagt så er det likevel slik at i kampen mot rasime så er jo poenget å få flest mulig med seg, altså også forsøke omvende de fremmedskeptiske. Så når FrP-byrådet vil holde en appell mot rasisme så burde jo det være et framskritt? Dessuten er det veldig lett å bli fanget av egne ord i ettertid – det man sier i en appell på torget i dag kan brukes mot deg i morgen. Og det ville vært en stor fordel å kunne bruke Kanestrøms egne ord om argumenter mot ham eller byrådet senere.

Aiaiai, SOS Rasisme klarte jammen å rote skikkelig til en potensielt god markering. De er kanskje generelt gode til å rote det til? De missa til og med på dagen, Krystallnatten var i går, natten fra 9. til 10. november.

Read Full Post »

Sommerklærne er ikke pakket bort, solkremen står fortsatt fremme og når jeg hutrende venter på bussen på morningen lar jeg meg faktisk overraske over at jeg burde ha tatt på lue og votter. Jepp, man kan si høsten kom overraskende på meg. Hvor ble sommeren av? Jeg hadde jo mer sommerflørt igjen…

Men det er vel bare å innse det, vi ser enden av oktober. Og neste uke starter november. November – med alt for mange slitne hverdager, kald, våt, mørk og trist. Måneden som kun er et venterom for desember.

Men fortvil ikke, jeg har samlet opp en rekke små og store begivenheter i Ishavsbyen som kan hjelpe oss alle igjennom:

Først og kanskje fremst kommer Datarock for å redde oss. Onsdag 2. november er dagen, stedet er Driv. Datarock fikk for evig min hengivenhet på klubbfestuka i Bodø i 2006(?). I røde grilldresser sørger de å for å alltid holde oss gode og varme, for om ikke Datarock klarer å få deg til å danse hele natta så, så…  så har du ikke dansefot! (så det så). Jeg er takknemlig for at Datarock ga hundrevis av lykkelige, dansende ungdommer på Utøya en fantastisk opplevelse kvelden 21. juli.

Dessuten, er det ikke deilig med et band som gir deg akkurat det bandnavnet tilsier: Datarock!

Om du heller kombinerer alkohol med viten enn med dans den kvelden er kanskje Vin&Viten på Tromsø Museum noe for deg. Her kan du få høre om naturkatastrofer og akuttberedskap i nord. Foredrag av blant andre Mads Gilbert (som jeg kan glede trofaste blogglesere med at jeg nå og møtt ham. Han har dessuten lovet meg å få bli med på tur med amublansehelikopteret etter jul, hehe).

Tidlig i november skjer det tydligvis mye spennende for allerede lørdag 5. november kan vi få oppleve en splitkonsert med Kaia og Tromsø-bandet The Northern Lies på Verkstedet, Kulturhuset. TNL gjorde visstnok en rivende god konsert på Bukta i år. Dessverre kjente ikke jeg min besøkstid og gikk glipp av dem, men det lar seg nå rette opp.

Youtube-klipp fra Bukta-konserten med Northern Lies: http://www.youtube.com/watch?v=gjoHDqQQ0vw&feature=related

Kaia, som nok prøver å riste av seg Bremnes-navnet, er såkalt up-and-coming. Bortsett fra stemmelikeher med resten av Bremnes-familien minner stil og røst meg mye om islandske Bjørk. Å høre henne nå kan være en investering i framtidens selskapsprat: «Æ opplevde ho i 2011. Du veit, ho va jo ikke så kjent da som nu, ikke i det hele tatt, men Æ skjønte allerede DA at ho va noe spesielt».

En annen storhet er Navigator, som spiller på Driv torsdag 10. november. Dette må være et av de beste rockebandene i landet for øyeblikket. Dessverre er fredag arbeidsdag for meg, men jeg vet ikke om jeg kan la denne konsertene glippe av den grunn…

Den nyeste singelen:

Etter å ha rocka til Navigator kvelden før kan vi 11. november slippe skuldrene ned og la oss massere av tonene fra vakre Solveig Slettahjell i Kulturhuset. Riktignok er Slettahjell en velkjent jazzvokalist i Norge, men hun er langt fra «hardcore-jazzen». Dette er rolig-fredagskveld-med-et-glass-rødvin-musikk  som passer godt selv til en jazz-skeptikere som meg. (Bodøtips: Hun synger i Bodø 9. november) http://tromsojazz.no/index.php/article/articleview/138/1/20

Og så: En helt vanlig tirsdag  kan du få oppleve virkelig kultur i Ishavsbyen. Da kommer nemlig Nordland Teater og Rikskonsertene til Tromsø Domkirke med ”Vårherre snakker ikke dansk i Gildeskål”. Tirsdag 15. november er dagen.

Fra 17. november kan vi se Et juleeventyrHålogaland Teater. Av sikre innsidekilder har jeg hørt at denne forestillingen er en «må-se». Så da må vi vel se den da. Og så sent i november er det vel lov å lengte litt etter jul vel?

Fredag 18. november har jeg fridag og da kan det kan hende at jeg benytter anledningen til å få med meg en gratis lunsjkonsert i  foajeen på Kulturhuset. Det er lunsjkonsert der hver fredag og det varierer  litt hvem som spiller, men jeg har forstått at det som regel er Tromsø kammerorkester.

Eller kanskje jeg heller skal velge å få med meg den litterære matpakken på Tromsø bibliotek? Her skal nemlig Hallvard Birkeland presentere ett nytt bind av Tromsø bys utelivshistorie. En kombo av to ting jeg liker godt. Uteliv og historie. Kan det bli bedre?

Lørdag 26. november tenker jeg i alle fall å troppe opp på biblioteket og se åpningen av Pepperkakehusbyen. Jeg elsker spennende arkitektur og hva er vel mer fristende enn oppfinnsomme byggverk av deilig julekake med melisglasur?

Senere samme dag tenkte jeg å få med meg et lite foredrag på Lørdagsuniversitetet. Tittelen er «Tromsø – porten til Ishavet». Mer informasjon enn det finner jeg ikke, men som innehaver av denne blogg føler jeg meg nesten programforpliktet til å møte. Foreløpig er tid og sted ukjent men jeg prøver meg på en kvalifisert gjetning: Driv kl 13 til 14.

Men aller først skal jeg prøve å flykte fra både kulde og snarlig vinter. Fredag inntar jeg London og har ikke tenkt å komme tilbake før november’n har starta. Og i London er det meldt strålende sol og 17 grader. Hvor la jeg bikinien?!

Read Full Post »

Tragedien i Oslo og særlig på Utøya har gått ganske hardt innpå meg – og det har ikke føltes naturlig å blogge om noenting som helst i det siste.

Men det kjennes fantastisk å tenke tilbake på den deilige torsdagskvelden 21. juli. Da var verden fortsatt normal, ingen uskyldige AUF’ere drept og Monica tok meg med på en liten kveldstur.

 

Etter å ha bodd i Tromsø i over et halvt år var det kanskje på tide å komme meg en tur rundt det mye omtalte Prestvannet som ligger på toppen av Tromsøya. Og det skal de ha; lokalbefolkningen overdrev ikke da de skrøt av stedet.

Dette var virkelig et sted for sjelen. Selv om både hus og bilveier kun var noen meter unna oss, føltes det likevel som man var midt uti marka og man kunne kjenne naturens beroligende kraft trenge seg på. Bortsett fra et og annet fly (men det er en lyd enhver ekte bodøværing lett filtrerer bort) var lyden av måser og ender det eneste å høre.

Turløpene rundt vannet var pent opparbeidet og så brede at man uten problem kan komme seg på tur både med barnevogn og med rullestol. Jeg syntes endel av området minnet ganske mye om Baneheia i Kristiansand – byen er heldig som har et så brukervennlig og innbydende naturområde rett ved bykjernen.

 

Måtte innbyggerene i Tromsø passe på å velge politikere som skjønner verdien av å ta vare på både Prestvannet, lysløpa og naturen på toppen av øya for all ettertid.

Read Full Post »

Det er et ordtak som heter «Det man ikke har i  hodet, må man ha i beina». Herved skriver jeg elegant ordtaket om til «det man ikke har i venen må man få i beinet». Eller mer spesifikt i rørknokelen. I alle fall om man er akutt, alvorlig syk og har behov for både væske og medikamenter. Og det har man ofte når man plutselig er så uheldig å bli akutt, alvorlig syk. Væske og medikamenter kan man få gjennom en perifer venekanyle, mer kjent som venflon. Men det som er så skit er at når man virkelig trenger en slik hendig venflon så er det ofte så godt som umulig å få til å legge en slik en. Til oss helsepersonell som jobber i akuttmedisinen sin store fortvilelse er det som om blodårene rett og slett er forduftet. Det er de jo selvsagt ikke. Men kroppen er så snedig innrettet at den prioriterer sine ressurser til de steder det er mest bruk for den. Så blodet er faktisk så godt som borte fra armer og bein – det er dratt for å holde hode og hjerte og sånn, ja de viktige greiene, i best mulig stand.

Men hva gjør man da? Om vi skal kunne hjelpe MÅ vi jo kunne gi pasienten medisiner og væske. Har hørt at man i krigsanestesien i slike tilfeller blottlegger vener med et kirurgisk snitt. Noe jeg synes høres både vanskelig, blodig og risikabelt ut. Og ikke spesielt aktuelt å gjøre i en amubulanse eller i et traumemottak på sykehus. Så kan man jo alltids legge CVK (sentralt venekateter), men det krever både litt tid og personell som er øvet i å legge en slik. Dessuten er det vanskelig å utføre f.eks hjertekompresjoner mens man legger en CVK.  Og det er her en intraossøs kanyle kommer inn handy. Det er ekstremt raskt, kan settes i hvilken som helst av kroppens rørknokler og satt i en litt større knokel gir den god flow. Dessuten er det så lett å finne rett sted å borre den inn at man faktisk kan gjøre det i mørket – hvilket nok er delvis grunnen til at intraossøs tilgang er blitt varmt omfavnet av Forsvaret.

Nå i uken ble jeg invitert med av anestesistudentene ved UNN til en demonstrasjon med selger av slikt utstyr, noe jeg ble veldig glad for. Og morsomt nok var øvelsen ikke bare på plastbein, men på skikkelige grisebein som Knut hadde vært å fått tak i på sykehuskjøkkenet. Man er vel kanskje skikkelig anestesi-nerd for å like sånt, men jeg hadde en helt fantastisk gøy kveld. Takk!

Da jeg selv var anestesistudent i Bodø hadde vi et internt kurs holdt av en i klassen som i en årrekke har jobbet i ambulansen og som hadde gode erfaringer i med bruk av intraossøs tilgang. Selve den praktiske opplæringsdelen går ganske kjapt – det er tross alt mye lettere enn å skru en skrue i veggen med en vanslig skrumaskin. De greieste stedene er prokismalt eller distalt på tibia (leggbeinet) eller øverst på humerus (overarmsbeinet). Det som tar tid i en slik undervisning/framlegg er å overbevise kursdeltakerene om at det ikke er en farlig metode.  Jeg var rimelig raskt overbevist om at dette var kjempesmart i de tilfeller der man ikke oppnår annen vaskulær tilgang innen rimelig tid på en traumepasient. Derfor har jeg latt meg overrasket over hvor skeptiske mer erfarne sykepleiere i det akuttmediske feltet er.  Både i Bodø og i Tromsø. Eneste grunnen jeg kan tenke meg er at de ser for seg at man står å hamrer kanylen inn med hammer og meisel (noe man visstnok sånn circa gjorde i de første utgavene av disse kanylene) OG at de ikke har opplevd dem i bruk.  Jeg er klar over at en god selger kan selge meg omtrent hva det skal være og at jeg rett og slett ikke skal kjøpe alt de sier vilt og uhemmet (selv ikke når jeg både får pizza og øl av dem!)  Men jeg tror både på Steinar (fra kullet mitt, med erfaring fra bruk pre-hospitalt) og Knut (på anestesikullet i Tromsø, med erfaring fra bruk i forsvaret) når de er fulle av lovord. Dessuten er jeg ganske overbevist om at de som har tatt inn intraossøs tilgang inn i AHLR-prokollen har gjort en veloverveid avgjørelse.

Dette jeg har lært:

  • Før du setter kanylen så vask innstikkstedet (eller skal man kalle det borrestedet?) med sprit, likt som ved venekanylering.
  • Intraossøs kanyle går raskt å sette inn, å lokalisere sted samt å borre tar som oftes under ett minutt. La borret gjøre jobben, ikke legg mye press på borrmaskinen. Du er inne når du føler loss (ikke lenger motstand).
  • Når du har satt den inn så aspirer for å se at du får back-flow.
  • Om du ikke får back-flow er det sannsynlig at du ikke ligger rett og må borre på nytt. Men ikke borr i samme knokel, da vil du bare få den væsken du setter inn rett i retur gjennom det hullet du borret først. Man har ett forsøkt per knokel.
  • Sett inn 10 ml NaCl kjapt. Om du ikke gjør dette vil du ikke klare å få høy flow.
  • Bruk helst trykksett om du skal gi større mengde væske.
  • På våken pasient: Å sette kanylen er ofte ikke mer smertefullt enn å få en venflon, men å få satt inn væske er vondt. Dette kan forhindres ved å sette 1-2 ml med 2% Xylocain først og la det virker noen minutter før man setter inn væske. (annen mengde på barn, men det husker jeg ikke helt nøyaktig)
  • Ikke borr gjennom hud som er skadet/sår/er betent.
  • Seponer kanylen så snart man har annen tilgang, senest 24 timer etter den er satt.
  • Det er så godt som ingen komplikasjoner så lenge man forholder seg til forholdsreglene – og betennelse i beinet? Det har kun vært 2 tilfeller av slik etter det er satt 500 000 kanyler i Europa (NB! selgers tall).

For de som vil vite mer har jeg funnet en ganske okey oversiktsartikkel. Det får ikke hjelpe at den er på dansk.

Read Full Post »

image

image

image

Etter å ha vandret langs kai kanten fra sentrum sør mot nord gikk vi oss plutselig på en bysse av Amundsen. Ved nærmere øyensyn ser vi at bygget den står foran er administrasjonen til Polarmuseet. Museet bør jo være i nærheten da? Og ganske riktig, på brygga bak oss finner vi det. Det ser mistenkelig stengt ut, men for syns skyld røsker vi i døra og har du sett, den går opp!

Museet er akkurat slik (nesten) ethvert norsk museum er; det luktet lett av støv, har en ufattelig mengde med tekst på papp på veggene, en TV med en kontinuerlig film i hjørnet og en rekke snåle og ganske skumle dukker som skal forestille «folk føritia». I størsteparten av utstillingen var all tekst på norsk (enda vi var de eneste norske besøkende, så vidt vi kunne se).

Men på den gode side: rimelig inngang (studenter gratis, voksne 50 kr), masse morsomme, utstoppa dyr (fint at noen har tatt vare på dem, så de ikke ble drept og utstoppet forgjeves) deriblant isbjørn og en naturlig mumifisert fyr. Dessuten gøy å lese hva som var på slottets festmeny for å hedre hjemkomne polfarere.

Lett makabert var det, men det er vel mye annet av Norges historie også…

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

%d bloggers like this: