Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Anestesi’ Category

Jeg har en av verdens beste jobber – dét er jeg helt sikkert på.

Men jeg har oppdaget at det ikke alltid så lett for andre å forstå hva jeg gjør. Og ofte kan det være vansklig å forklare. Noen ganger (når jeg ikke har lyst å snakke om jobben min) så svarer jeg derfor at jeg er «sykepleier» i steden for å si at jeg er «anestesisykepleier». Alle har en oppfatning av hva en sykepleier er, men mange skjønner ikke hva anestesisykepleier er for noe merkelig noe.

Ofte presenterer jeg meg derfor for pasienten med at jeg er «narkosesykepleier» eller sier «Hei, jeg heter Marianne. Det er jeg som skal passe på deg mens du sover». 

De fleste trenger ikke å vite så veldig mye om hva anestesi, narkose og bedøvelse er – eller vite hvorfor det er viktig at noen har spesialutdannelse innen nettopp dette feltet. Men når man selv skal opereres så begynner man ofte å lure…

TED-Ed har laget en superfin video som forklarer litt av hva anestesi og bedøvelse er. Neste gang noen spør skal jeg be dem se denne filmen.

Read Full Post »

7. februar 2011 var min første vakt som anestesisykepleier på Universitetssykehuset Nord-Norge, og noensinne. Litt over et år har gått. Tiden har fløyet, det virket nesten som det var forrige måned. Samtidig føles dagen som et fjernt minne fra et tidligere liv.

Når jeg tenker tilbake på den første tiden husker jeg få detaljer. Men jeg husker usikkerheten og jeg husker forvirringen når man gang på gang oppdager at ting ikke er slik jeg trodde, eller løses på den måten jeg syntes var den eneste naturlige (les: slik det blir gjort i Bodø). Jeg husker hvordan arbeidsdagen dro all energi ut av meg slik at middagshvilen ofte ble tatt før middag og mange ganger faktisk varte til neste morning. Jeg husker at mange av mine kollegaer var litt skumle og ikke så veldig lette å komme innpå. Jeg husker hvor rart det var at man ikke blandet yrkesgruppene på pauserommet, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere på hver sin ende av rommet – og assistentene bak glassdører i rommet ved siden av. Jeg minnes at jeg memorerte en rute for å finne fram fra hovedinngangen til garderoben og var fortapt om jeg tok en feil sving. Å gå til en sengepost for å legge en venekanyle var en utfordrende oppgave, rett og slett fordi det var så vanskelig å finne fram og jeg var så redd for å gå meg vill. Skrekkscenarioet var at sectio-alarmen skulle gå mens jeg var langt fra avdelingen og at jeg ikke skulle klare å finne veien tilbake. Jeg husker hvor vanskelig det var å forutse hva anestesilegen kom til å si eller gjøre når han kommer inn på stua fordi de alle virket så utrolig forskjellige – og stadig overrasket meg med sine løsninger på de utfordringene vi møtte.  Og jeg husker den konstante, gnagende redselen for å gjøre noe feil. Det var ikke lett å være både ny i faget, ny i byen og ny på UNN.

Etter ett år i jobben har heldigvis mye endret seg fra den første tiden. Jeg har fortsatt en liten knugende kul av redesel nederst i magen – men den overvelder meg ikke. Jeg vet at det sitter noe i både hodet, hender, hjerte og ryggmarg som kan overvinne de fleste utfordringer. Det hjelper også godt på at jeg nå kjenner mine kollegaer. De skulle vise seg at de ikke var så skumle likevel. De er fantastiske, kunnskapsrike folk som villig delte sine erfaringer med meg og som ikke dømmer deg for å stille «dumme» spørsmål. Dessverre er det jo ikke slik at en av dem kan holde meg i handa til enhver tid – størsteparten av tiden så er man helt alene med sin pasient og sin narkose/bedøvelse.  Det er merkelig, men selv om operasjonsstuen er full av folk er man faktisk talt helt alene med både problemer som oppstår og ansvaret for løsningen – til man får tilkalt hjelp. Men de minuttene det tar før annet anestesipersonell kommer de er ubehagelig lange. Og kritiske for pasienten – man må stole på egen dømmekraft og evne til å igangsette gode tiltak.  Så kulen med redsel er ikke ubegrunnet, men jeg tror den er sunn. Den holder meg på tå hev og gjør meg manisk opptatt av å hele tiden kontrollere alt.

UNN som bygning skremmer meg heller ikke lengre. Den er egentlig ganske logisk oppbygd (selv om alle poster/avdelinger ikke alltid er like logisk lokalisert). Organisasjonskarter er mye mer forvirrende enn bygningskartet – men det betyr ikke noe for meg. Ledelsen er noen man ikke ser, ikke vet hvem er eller hvordan ser ut – og som man kun kjenner gjennom avisene.

Det å bli kjent med alle de andre i operasjonstemet gjør også jobben min betraktelig enklere. Hvor lang tid kan man forvente at de forskjellige operatørene vil bruke, hvem liker å ha det stille på stuen og hvem jobber best med litt prat eller musikk, hvem holder deg gjerne oppdatert om detaljer fra operasjonens gang og hvem vil helst at du skal være usynlig for dem? Hvilke operasjonssykepleire kan man tulle og spøke med og hvem vil at all prat på stuen skal være rent faglig? Hvem av dem er ekstra kunnskapsrike og kan gi deg gode og nyttige forklaringer på det operasjonstekniske? Det virker selvsagt at man skal kjenne alle på operasjonsavdelingen, men i løpet av ett døgn vil jeg tippe det minst er 150 personer på jobb der, så det tar litt tid å bli kjent.

I begynnelsen syntes jeg alle ting som ble gjort på en annen måte enn slik jeg var opplært til på Nordlandssykehuset var vanskelige. Men så bestemte jeg meg for å slavisk følge «UNN-metoden» og ikke henge meg så mye opp i at det føltes rart. Det hjalp. Det skulle vise seg at mange ting man gjør her faktisk er ganske lurt. Nå føler jeg meg såpass trygg i jobben at jeg gradvis har begynt å ta tilbake noen av de gode tingene jeg var vant med fra Bodø. Et eksempel på det er valget av ventilasjonsmåte. På UNN bruker så godt som alle på anestesien volum-kontrollert ventilasjon. Jeg føler jeg både ventilerer pasienten bedre og mer skånsomt med trykk-kontrollert ventilasjon så derfor bruker jeg nå stadig oftere trykk-kontroll. Det er ingen stor og viktig forskjell, men når man er er blodfersk føles det ubehagelig å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. Det plager meg ikke lengre – det er min anestesi og da bestemmer jeg.

Kontrakten for vikariat ut 2012 er underskrevet. Jeg er spent på hva år to bringer.

Read Full Post »

Tidligere har jeg omtalt den nasjonale anbudsrunden på perifere venekanyler, der Puls vant anbudet med sin kanyle Venflon. Det var konkurrenten i OneMed, som fører kanylen PolyMed, lite fornøyd med og klaget avgjørelsen inn for tingretten. Saken gikk i retten i slutten av september.

Mange, meg selv inkludert, har vært spent på avgjørelsen. Jeg har fulgt med på Helseforetakenes Innkjøpsservice sine hjemmesider for å finne nyheter om denne avgjørelsen, men det har ikke stått stort der. Derfor sendte jeg en e-post til dem og fikk til svar at OneMed fikk medhold i retten. Altså kan det ikke skrives kontrakt med Puls om kanylen Venflon. Dommen er anket og ny sak kommer opp i løpet av våren.

Etter min vurdering er dette ganske dårlige nyheter. Jeg hadde virkelig sett fram til å snarlig kunne bytte ut den kanylen vi bruker nå med Venflon fra Puls. I stedet er eksisterende avtaler forlenget i ni måneder.

Men forhåpentligvis: Den som venter på noe godt…

Read Full Post »

«Nå får du et stikk». En setning jeg bruker mange ganger hver eneste dag på jobb.

Stikket er lite, men ikke ubetydelig. Mange ganger er det faktisk også livsnødvendig. Jeg stikker for å legge inn en perifer venekanyle, mer kjent som en venflon. En kanyle er et lite plastrør som ved hjelp av en nål føres inn i en vene (blodåre som fører blodet tilbake til hjertet). Når kanylen er kommet på plass, fjernes nålen og plastrøret som ligger igjen kan brukes til å sette væske og medikamenter inn i blodbanen.

Det er ikke gøy å bli stukket, ingen synes det. Men de aller fleste finner seg i det fordi stikket er nødvendig for at de skal kunne bli behandlet. Men man vil helst unngå å bli stukkete igjen og igjen. Og igjen. Men det er det alt for mange pasienter som opplever. Å legge inn den lille plastkanylen er av og til vanskeligere enn man skulle tro og det blir bomstikk. Det er mange grunner til at det blir sånn.

Ferdigheten til den som setter venflonen er av stor betydning. Som med alt mulig annet blir man bedre til å legge venflon jo flere ganger man gjør det. Som anestesisykepleier legger man ofte venflon. Absolutt alle som skal opereres skal nemlig ha en slik en, og det er anestesipersonalets oppgave å sørge for at den er på plass før bedøvelsen/narkosen kan startes. Derfor blir anestesisykepleiere ansett som «eksperter» på dette.  Sykepleiere andre steder på et sykehus kan være vel så gode på å legge venekanyler, men når de av og til ikke lykkes så blir ofte anestesien bedt om å hjelpe. 

Men selv om man har gode kanyleinnleggelsesferdigheter hender det innimellom at man bommer. Noen pasienter er nemlig en ekstra utfordring. Årene ligger ikke på nøyaktig samme sted på alle mennesker som betyr at man må leite litt. Enkelte har store, velfylte årer mens andre kanskje har spist og drukket lite den siste tiden og har derfor lite trykk i årene. Da er det vanskeligere å treffe den. Noen har årene langt oppe, nærmest struttende opp av huden, mens andre har de gjemt under underhudsfettet. De som tar enkelte typer medisiner kan få årer som får harde eller «sprø» vegger. Og ikke minst: de som har vært pasienter lenge har etterhvert blitt stukket så mye at det kan være vanskelig å finne et passende, nytt sted å legge venflonen.

I tillegg til hvor flink den som skal legge inn venflonen er og hvor «enkel» pasientens årer er å treffe er utstyret man bruker av betydning. Som alt annet finnes det nå mange forskjellige typer perifere venkanyler. De er i prinsippet bygget opp på samme måte, men det er små finesser som skiller. Hvordan spissen på nålen er utformet, hvor fort man får blodsvar (altså ser at man er kommet inn i venen) og hvor lett det er å føre plastkanylen inn i åren er viktig. Jeg synes også det har noe å si at nålen lett kommer ut og at den kjennes god å holde når man skal legge kanylen.

Kontrakten på leveranser av perifere venekanyler til alle landets sykehus har nettopp vært ute på anbud. Som et ledd av kvalitetsevalueringen i anbudsprosessen har flere sykehus landet over i vår vært med på en utprøvning av venekanylene fra tilbyderene i anbudskonkurransen. Vi på UNN fikk være med i utprøvningen. Jeg fikk en absolutt klar favoritt: Kanylen «BD Venflon» fra leverandøren Puls.  Jeg føler meg nesten uovervinnelig med den i hånden – og er helt overbevist om at andelen bomstikk for min del blir drastisk mindre.

Heldigvis for meg var det nettopp «Venflon» som vant anbudskonkurransen. Men det likte konkurrenten OneMed som leverer kanylen «Polymed» dårlig. De føler seg så sikre på at deres kanyle er bedre at de har klaget avgjørelsen inn for retten. I dag var sakens siste dag i Øst-Finnmark Tingrett, så nå er det bare å vente på rettens avgjørelse som skal falle en gang i oktober.

Forøvrig er jeg litt usikker på om jeg synes det er rett å bruke et landsdekkende anbud på slikt utstyr. Burde ikke hver avdeling, eller i det minste hvert sykehus fått valgt selv hvilken type de synes er best å bruke? Når man legger venflon så er jeg personlig overbevist om at psyken til stikkeren faktisk er den viktigste enkeltfaktoren. Om man tror man skal treffe, så er sjansen  for suksess utrolig mye større. Og det er lettere å tro at man skal treffe med en kanyle i hånden som man liker å bruke. Men anbudssystemet  er vel en annen diskusjon… Nå er jo virkeligheten at sykepleiere i hele landet må vente på Øst-Finnmark Tingretts avgjørelse for å finne ut hvilket arbeidsredskap vi skal bruke de neste to årene.

Imens får vi stikke så godt vi kan med «Jelco», kanylen vi hadde fra før av. Den er helt okey til den vanlige pasient, men jeg synes den kommer til kort i sammenligning med begge de to tidligere nevnte på litt mer utfordrende pasienter.

Tror dere tingretten tar imot bestikkelser?

Read Full Post »

Et lite tips til mine anestesivenner som leser bloggen (resten av dere kan nok hoppe over denne posten, da den vil være fullstendig intetsigende):

Av og til (heldigvis ikke ofte) så skjer det at man har en pasient som har så mye gørr i lungene sine (blod/væske/puss) at når man setter ned en tube så kommer alt opp tuben, fyller filteret, sample-slangen, ventilasjonsslanger og i siste instans ventilatoren. Man prøver som gal å suge i tuben med sugkater å bli kvitt fanskapet, men mengden er for enorm, og man må jo innimellom prøve å ventilere stakkarsen som sannsynligvis på dette tidspunktet er rimelig hypoxisk .

På UNN har de funnet en superlur, veldig lett og utrolig billig patent (se bilde). Her vil alt som kommer ut kunne bli tømt i en bøtte e.l. i stedet for å gå inn i filteret ved å åpne klemmen innimellom. Man trenger ikke å ha en svibel mellom tuben og filteret for at dette skal fungere, men det gjør det lettere.  Når klemmen er igjen vil man kunne ventilere som vanlig. 

Alt man trenger er en bit ventilasjonsslange (til en-veis ventilasjon, sånn som kommer på rull vet dere), et T-stykke og en klipe. Alt dette er jo sånt man har lett tilgang på.

Hva syns dere? Lurt?

Read Full Post »

Det som har vært min lengste påskeferie noen sinne i voksen alder er over, og i morgen er det strilefse og hvetemel igjen, eller hva det nå heter.  Ferien har vært fin, fuktig (på flere måter) og heldigvis også litt kjedelig så nå var det godt å skulle ta fatt på arbeidet igjen.

Det er kun få dager igjen før mai gjør sin etré. Mai er jo såklart min favorittmåned. Den kommer med vår, fantastiske festdager og forventning om sommer. Men i år kommer mai med en særlig spennende begivenhet; jeg skal læres opp til å gi anestesi under hjerteoperasjoner.

Jeg gru-gleder meg. Riktignok har jeg bakgrunn som søster på hjerteovervåkninga i Bodø og riktignok har vi i teorien lært om dette på videreutdanningen, men dette er ukjent land. Det er ganske store operasjoner med mye som skal skje hele tiden på anestesi-siden. Det blir to uker opplæring, og så to uker der jeg bare går vakter på hjertestuene og så skal jeg i teorien være klar til å ta ansvaret på vakt og i sommer.

Til nå er alt jeg har hatt å bestille inne på stue 10 og 11 («hjertestuene») vært når jeg går over og gjør istand stuene på nattmorningen. Og da har jeg lagt merke til at jeg har en liten bonus i vente. Jeg skal nemlig få møte folk som har et yrke jeg aldri har hørt om en gang; Perfusjonistene. 

Til nå vet jeg bare at de har en behagelig stol reservert for dem på stua, og at de har ansvaret for hjerte-/lungemaskinen.  Jeg må innrømme, jeg har fantasert litt om hvordan folk som har en så kul tittel ser ut…

Perfusjonisten sin stol foran hjerte-/lungemaskinen. 

Read Full Post »

Det er et ordtak som heter «Det man ikke har i  hodet, må man ha i beina». Herved skriver jeg elegant ordtaket om til «det man ikke har i venen må man få i beinet». Eller mer spesifikt i rørknokelen. I alle fall om man er akutt, alvorlig syk og har behov for både væske og medikamenter. Og det har man ofte når man plutselig er så uheldig å bli akutt, alvorlig syk. Væske og medikamenter kan man få gjennom en perifer venekanyle, mer kjent som venflon. Men det som er så skit er at når man virkelig trenger en slik hendig venflon så er det ofte så godt som umulig å få til å legge en slik en. Til oss helsepersonell som jobber i akuttmedisinen sin store fortvilelse er det som om blodårene rett og slett er forduftet. Det er de jo selvsagt ikke. Men kroppen er så snedig innrettet at den prioriterer sine ressurser til de steder det er mest bruk for den. Så blodet er faktisk så godt som borte fra armer og bein – det er dratt for å holde hode og hjerte og sånn, ja de viktige greiene, i best mulig stand.

Men hva gjør man da? Om vi skal kunne hjelpe MÅ vi jo kunne gi pasienten medisiner og væske. Har hørt at man i krigsanestesien i slike tilfeller blottlegger vener med et kirurgisk snitt. Noe jeg synes høres både vanskelig, blodig og risikabelt ut. Og ikke spesielt aktuelt å gjøre i en amubulanse eller i et traumemottak på sykehus. Så kan man jo alltids legge CVK (sentralt venekateter), men det krever både litt tid og personell som er øvet i å legge en slik. Dessuten er det vanskelig å utføre f.eks hjertekompresjoner mens man legger en CVK.  Og det er her en intraossøs kanyle kommer inn handy. Det er ekstremt raskt, kan settes i hvilken som helst av kroppens rørknokler og satt i en litt større knokel gir den god flow. Dessuten er det så lett å finne rett sted å borre den inn at man faktisk kan gjøre det i mørket – hvilket nok er delvis grunnen til at intraossøs tilgang er blitt varmt omfavnet av Forsvaret.

Nå i uken ble jeg invitert med av anestesistudentene ved UNN til en demonstrasjon med selger av slikt utstyr, noe jeg ble veldig glad for. Og morsomt nok var øvelsen ikke bare på plastbein, men på skikkelige grisebein som Knut hadde vært å fått tak i på sykehuskjøkkenet. Man er vel kanskje skikkelig anestesi-nerd for å like sånt, men jeg hadde en helt fantastisk gøy kveld. Takk!

Da jeg selv var anestesistudent i Bodø hadde vi et internt kurs holdt av en i klassen som i en årrekke har jobbet i ambulansen og som hadde gode erfaringer i med bruk av intraossøs tilgang. Selve den praktiske opplæringsdelen går ganske kjapt – det er tross alt mye lettere enn å skru en skrue i veggen med en vanslig skrumaskin. De greieste stedene er prokismalt eller distalt på tibia (leggbeinet) eller øverst på humerus (overarmsbeinet). Det som tar tid i en slik undervisning/framlegg er å overbevise kursdeltakerene om at det ikke er en farlig metode.  Jeg var rimelig raskt overbevist om at dette var kjempesmart i de tilfeller der man ikke oppnår annen vaskulær tilgang innen rimelig tid på en traumepasient. Derfor har jeg latt meg overrasket over hvor skeptiske mer erfarne sykepleiere i det akuttmediske feltet er.  Både i Bodø og i Tromsø. Eneste grunnen jeg kan tenke meg er at de ser for seg at man står å hamrer kanylen inn med hammer og meisel (noe man visstnok sånn circa gjorde i de første utgavene av disse kanylene) OG at de ikke har opplevd dem i bruk.  Jeg er klar over at en god selger kan selge meg omtrent hva det skal være og at jeg rett og slett ikke skal kjøpe alt de sier vilt og uhemmet (selv ikke når jeg både får pizza og øl av dem!)  Men jeg tror både på Steinar (fra kullet mitt, med erfaring fra bruk pre-hospitalt) og Knut (på anestesikullet i Tromsø, med erfaring fra bruk i forsvaret) når de er fulle av lovord. Dessuten er jeg ganske overbevist om at de som har tatt inn intraossøs tilgang inn i AHLR-prokollen har gjort en veloverveid avgjørelse.

Dette jeg har lært:

  • Før du setter kanylen så vask innstikkstedet (eller skal man kalle det borrestedet?) med sprit, likt som ved venekanylering.
  • Intraossøs kanyle går raskt å sette inn, å lokalisere sted samt å borre tar som oftes under ett minutt. La borret gjøre jobben, ikke legg mye press på borrmaskinen. Du er inne når du føler loss (ikke lenger motstand).
  • Når du har satt den inn så aspirer for å se at du får back-flow.
  • Om du ikke får back-flow er det sannsynlig at du ikke ligger rett og må borre på nytt. Men ikke borr i samme knokel, da vil du bare få den væsken du setter inn rett i retur gjennom det hullet du borret først. Man har ett forsøkt per knokel.
  • Sett inn 10 ml NaCl kjapt. Om du ikke gjør dette vil du ikke klare å få høy flow.
  • Bruk helst trykksett om du skal gi større mengde væske.
  • På våken pasient: Å sette kanylen er ofte ikke mer smertefullt enn å få en venflon, men å få satt inn væske er vondt. Dette kan forhindres ved å sette 1-2 ml med 2% Xylocain først og la det virker noen minutter før man setter inn væske. (annen mengde på barn, men det husker jeg ikke helt nøyaktig)
  • Ikke borr gjennom hud som er skadet/sår/er betent.
  • Seponer kanylen så snart man har annen tilgang, senest 24 timer etter den er satt.
  • Det er så godt som ingen komplikasjoner så lenge man forholder seg til forholdsreglene – og betennelse i beinet? Det har kun vært 2 tilfeller av slik etter det er satt 500 000 kanyler i Europa (NB! selgers tall).

For de som vil vite mer har jeg funnet en ganske okey oversiktsartikkel. Det får ikke hjelpe at den er på dansk.

Read Full Post »

%d bloggers like this: