Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Anestesi’ Category

Tenk så morsomt! Voksne folk som raver rundt, snakker bambus, faller overende (men slår seg ikke) og gjør rare ting. Og ikke lenge etterpå er de tilbake til sitt gamle jeg, som om ingenting har hendt. 

Å delta på «Laughing gas parties» ble populært hos den britiske overklassen i 1799. Narkosevideoer på Youtube ble populært hos allmuen fra midten av 2000-tallet.

Laughing_gas_Rumford_Davy

En satire-tegning fra 1830 som forestiller Humphry Davy som gir lystgass til en kvinne. Lånt fra wikipedia.org

 

Lystgass, eller Dinitrogenoksid (N2O), er en gass som fortsatt delvis brukes som et anestesimiddel. Men det begynte som underholdning.  Og det er ikke bare overklassen på 1800-tallet som synes halvveis ubevisste personer er skrekkelig gøy. Dette er tydeligvis topp underholdning også i dag. Men til forskjell fra lystgass-festene i viktoriatiden, så kan vi i dag se de latterlige, rusa personene på nytt og på nytt og på nytt.

Om du søker på Youtube på «anestehsia funny» får du opp 205 000 treff. Her har folk tatt video av sine nære og kjære kort tid etter bedøvelse eller narkose. Hvorfor? Det er gøy.

anesthesia funny

Her ser vi barn, ungdom, mødre, fedre, kjærester, besteforeldre – bablende, siklende og åpenbart helt på viddene. De sier de dummeste ting. Familien ler. Det gjør også de fem millioner personene som ser på foran egen PC-skjerm. Eller kanskje på mobilen mens de sitter på bussen hjem.

Jeg undrer meg; er det like gøy for pasienten på videoen? Det som var søtt og underholdende for familien er kanskje ikke like stas et par år etterpå, når millioner av fremmede har sett filmen? Når arbeidsgiver googler deg og finner en video av deg med sløvt blikk og munnen full av bomull?

Som anestesisykepleier og fagutdannet i «narkosefaget» får endel av videoene meg til å stusse. Hva har de egentlig gitt disse pasientene?

Ja visst, det er ikke så uvanlig å være omtåket og sløv etter en narkose eller en sedering. Også jeg har fått tilbud om ekteskap fra en og annen pasienter på tur inn eller ut av narkose. Men de færreste pasienter jeg har vekket har vært i en slik ekstremt utagerende og særdeles ruset tilstand slik som vi ser i de populære youtube-videoene. Mesteparten av effektene av narkosestoffene vi bruker, enten gasser eller intravenøse midler, forsvinner i løpet av relativt kort tid.

Jeg vil tippe på at endel av disse pasientene kanskje har fått sedativer på forhånd som har en langtidseffekt. Som f.eks benzodiazepiner som Vival, Sobril, Stesolid, Valium eller Midazolam. Disse henger i kroppen i mange timer, for noen faktisk i dagevis.

Dette er ikke så vanlig i Norge å gi som standard til operasjons-pasienter. Vanlige, friske folk trenger dem ikke.  Faktisk foretrekker vi å få pasienter inn på operasjonsstuen med et klart hode. Det er tryggere for både oss og deg. Og opplevelsen din blir bedre.

Til deg som leser dette, snart skal få anestesi og som er redd for å bli helt «tullete» etterpå:

Du behøver ikke bekymre deg. Mest sannsynlig blir du ikke som en av disse i filmene. Medisinene vi bruker gjør deg ikke «full» i timevis etterpå. Du kan forvente å være trøtt og omtåket – men ikke å bli helt tussete i lang tid.  Og OM du blir smårar en liten stund så tar vi godt vare på deg. Vi passer på deg til den fasen er over og vi filmer deg ikke for så å legger videoen av deg ut på nettet.

Til deg som leser dette og som har lyst å filme og publisere video av noen du er glad i som våkner etter en operasjon:

Hvorfor??? (svar meg gjerne i kommentarfeltet)

Og bare: NEI! Ikke gjør det!

 

 

 

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har en av verdens beste jobber – dét er jeg helt sikkert på.

Men jeg har oppdaget at det ikke alltid så lett for andre å forstå hva jeg gjør. Og ofte kan det være vansklig å forklare. Noen ganger (når jeg ikke har lyst å snakke om jobben min) så svarer jeg derfor at jeg er «sykepleier» i steden for å si at jeg er «anestesisykepleier». Alle har en oppfatning av hva en sykepleier er, men mange skjønner ikke hva anestesisykepleier er for noe merkelig noe.

Ofte presenterer jeg meg derfor for pasienten med at jeg er «narkosesykepleier» eller sier «Hei, jeg heter Marianne. Det er jeg som skal passe på deg mens du sover». 

De fleste trenger ikke å vite så veldig mye om hva anestesi, narkose og bedøvelse er – eller vite hvorfor det er viktig at noen har spesialutdannelse innen nettopp dette feltet. Men når man selv skal opereres så begynner man ofte å lure…

TED-Ed har laget en superfin video som forklarer litt av hva anestesi og bedøvelse er. Neste gang noen spør skal jeg be dem se denne filmen.

Read Full Post »

7. februar 2011 var min første vakt som anestesisykepleier på Universitetssykehuset Nord-Norge, og noensinne. Litt over et år har gått. Tiden har fløyet, det virket nesten som det var forrige måned. Samtidig føles dagen som et fjernt minne fra et tidligere liv.

Når jeg tenker tilbake på den første tiden husker jeg få detaljer. Men jeg husker usikkerheten og jeg husker forvirringen når man gang på gang oppdager at ting ikke er slik jeg trodde, eller løses på den måten jeg syntes var den eneste naturlige (les: slik det blir gjort i Bodø). Jeg husker hvordan arbeidsdagen dro all energi ut av meg slik at middagshvilen ofte ble tatt før middag og mange ganger faktisk varte til neste morning. Jeg husker at mange av mine kollegaer var litt skumle og ikke så veldig lette å komme innpå. Jeg husker hvor rart det var at man ikke blandet yrkesgruppene på pauserommet, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere på hver sin ende av rommet – og assistentene bak glassdører i rommet ved siden av. Jeg minnes at jeg memorerte en rute for å finne fram fra hovedinngangen til garderoben og var fortapt om jeg tok en feil sving. Å gå til en sengepost for å legge en venekanyle var en utfordrende oppgave, rett og slett fordi det var så vanskelig å finne fram og jeg var så redd for å gå meg vill. Skrekkscenarioet var at sectio-alarmen skulle gå mens jeg var langt fra avdelingen og at jeg ikke skulle klare å finne veien tilbake. Jeg husker hvor vanskelig det var å forutse hva anestesilegen kom til å si eller gjøre når han kommer inn på stua fordi de alle virket så utrolig forskjellige – og stadig overrasket meg med sine løsninger på de utfordringene vi møtte.  Og jeg husker den konstante, gnagende redselen for å gjøre noe feil. Det var ikke lett å være både ny i faget, ny i byen og ny på UNN.

Etter ett år i jobben har heldigvis mye endret seg fra den første tiden. Jeg har fortsatt en liten knugende kul av redesel nederst i magen – men den overvelder meg ikke. Jeg vet at det sitter noe i både hodet, hender, hjerte og ryggmarg som kan overvinne de fleste utfordringer. Det hjelper også godt på at jeg nå kjenner mine kollegaer. De skulle vise seg at de ikke var så skumle likevel. De er fantastiske, kunnskapsrike folk som villig delte sine erfaringer med meg og som ikke dømmer deg for å stille «dumme» spørsmål. Dessverre er det jo ikke slik at en av dem kan holde meg i handa til enhver tid – størsteparten av tiden så er man helt alene med sin pasient og sin narkose/bedøvelse.  Det er merkelig, men selv om operasjonsstuen er full av folk er man faktisk talt helt alene med både problemer som oppstår og ansvaret for løsningen – til man får tilkalt hjelp. Men de minuttene det tar før annet anestesipersonell kommer de er ubehagelig lange. Og kritiske for pasienten – man må stole på egen dømmekraft og evne til å igangsette gode tiltak.  Så kulen med redsel er ikke ubegrunnet, men jeg tror den er sunn. Den holder meg på tå hev og gjør meg manisk opptatt av å hele tiden kontrollere alt.

UNN som bygning skremmer meg heller ikke lengre. Den er egentlig ganske logisk oppbygd (selv om alle poster/avdelinger ikke alltid er like logisk lokalisert). Organisasjonskarter er mye mer forvirrende enn bygningskartet – men det betyr ikke noe for meg. Ledelsen er noen man ikke ser, ikke vet hvem er eller hvordan ser ut – og som man kun kjenner gjennom avisene.

Det å bli kjent med alle de andre i operasjonstemet gjør også jobben min betraktelig enklere. Hvor lang tid kan man forvente at de forskjellige operatørene vil bruke, hvem liker å ha det stille på stuen og hvem jobber best med litt prat eller musikk, hvem holder deg gjerne oppdatert om detaljer fra operasjonens gang og hvem vil helst at du skal være usynlig for dem? Hvilke operasjonssykepleire kan man tulle og spøke med og hvem vil at all prat på stuen skal være rent faglig? Hvem av dem er ekstra kunnskapsrike og kan gi deg gode og nyttige forklaringer på det operasjonstekniske? Det virker selvsagt at man skal kjenne alle på operasjonsavdelingen, men i løpet av ett døgn vil jeg tippe det minst er 150 personer på jobb der, så det tar litt tid å bli kjent.

I begynnelsen syntes jeg alle ting som ble gjort på en annen måte enn slik jeg var opplært til på Nordlandssykehuset var vanskelige. Men så bestemte jeg meg for å slavisk følge «UNN-metoden» og ikke henge meg så mye opp i at det føltes rart. Det hjalp. Det skulle vise seg at mange ting man gjør her faktisk er ganske lurt. Nå føler jeg meg såpass trygg i jobben at jeg gradvis har begynt å ta tilbake noen av de gode tingene jeg var vant med fra Bodø. Et eksempel på det er valget av ventilasjonsmåte. På UNN bruker så godt som alle på anestesien volum-kontrollert ventilasjon. Jeg føler jeg både ventilerer pasienten bedre og mer skånsomt med trykk-kontrollert ventilasjon så derfor bruker jeg nå stadig oftere trykk-kontroll. Det er ingen stor og viktig forskjell, men når man er er blodfersk føles det ubehagelig å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. Det plager meg ikke lengre – det er min anestesi og da bestemmer jeg.

Kontrakten for vikariat ut 2012 er underskrevet. Jeg er spent på hva år to bringer.

Read Full Post »

Tidligere har jeg omtalt den nasjonale anbudsrunden på perifere venekanyler, der Puls vant anbudet med sin kanyle Venflon. Det var konkurrenten i OneMed, som fører kanylen PolyMed, lite fornøyd med og klaget avgjørelsen inn for tingretten. Saken gikk i retten i slutten av september.

Mange, meg selv inkludert, har vært spent på avgjørelsen. Jeg har fulgt med på Helseforetakenes Innkjøpsservice sine hjemmesider for å finne nyheter om denne avgjørelsen, men det har ikke stått stort der. Derfor sendte jeg en e-post til dem og fikk til svar at OneMed fikk medhold i retten. Altså kan det ikke skrives kontrakt med Puls om kanylen Venflon. Dommen er anket og ny sak kommer opp i løpet av våren.

Etter min vurdering er dette ganske dårlige nyheter. Jeg hadde virkelig sett fram til å snarlig kunne bytte ut den kanylen vi bruker nå med Venflon fra Puls. I stedet er eksisterende avtaler forlenget i ni måneder.

Men forhåpentligvis: Den som venter på noe godt…

Read Full Post »

«Nå får du et stikk». En setning jeg bruker mange ganger hver eneste dag på jobb.

Stikket er lite, men ikke ubetydelig. Mange ganger er det faktisk også livsnødvendig. Jeg stikker for å legge inn en perifer venekanyle, mer kjent som en venflon. En kanyle er et lite plastrør som ved hjelp av en nål føres inn i en vene (blodåre som fører blodet tilbake til hjertet). Når kanylen er kommet på plass, fjernes nålen og plastrøret som ligger igjen kan brukes til å sette væske og medikamenter inn i blodbanen.

Det er ikke gøy å bli stukket, ingen synes det. Men de aller fleste finner seg i det fordi stikket er nødvendig for at de skal kunne bli behandlet. Men man vil helst unngå å bli stukkete igjen og igjen. Og igjen. Men det er det alt for mange pasienter som opplever. Å legge inn den lille plastkanylen er av og til vanskeligere enn man skulle tro og det blir bomstikk. Det er mange grunner til at det blir sånn.

Ferdigheten til den som setter venflonen er av stor betydning. Som med alt mulig annet blir man bedre til å legge venflon jo flere ganger man gjør det. Som anestesisykepleier legger man ofte venflon. Absolutt alle som skal opereres skal nemlig ha en slik en, og det er anestesipersonalets oppgave å sørge for at den er på plass før bedøvelsen/narkosen kan startes. Derfor blir anestesisykepleiere ansett som «eksperter» på dette.  Sykepleiere andre steder på et sykehus kan være vel så gode på å legge venekanyler, men når de av og til ikke lykkes så blir ofte anestesien bedt om å hjelpe. 

Men selv om man har gode kanyleinnleggelsesferdigheter hender det innimellom at man bommer. Noen pasienter er nemlig en ekstra utfordring. Årene ligger ikke på nøyaktig samme sted på alle mennesker som betyr at man må leite litt. Enkelte har store, velfylte årer mens andre kanskje har spist og drukket lite den siste tiden og har derfor lite trykk i årene. Da er det vanskeligere å treffe den. Noen har årene langt oppe, nærmest struttende opp av huden, mens andre har de gjemt under underhudsfettet. De som tar enkelte typer medisiner kan få årer som får harde eller «sprø» vegger. Og ikke minst: de som har vært pasienter lenge har etterhvert blitt stukket så mye at det kan være vanskelig å finne et passende, nytt sted å legge venflonen.

I tillegg til hvor flink den som skal legge inn venflonen er og hvor «enkel» pasientens årer er å treffe er utstyret man bruker av betydning. Som alt annet finnes det nå mange forskjellige typer perifere venkanyler. De er i prinsippet bygget opp på samme måte, men det er små finesser som skiller. Hvordan spissen på nålen er utformet, hvor fort man får blodsvar (altså ser at man er kommet inn i venen) og hvor lett det er å føre plastkanylen inn i åren er viktig. Jeg synes også det har noe å si at nålen lett kommer ut og at den kjennes god å holde når man skal legge kanylen.

Kontrakten på leveranser av perifere venekanyler til alle landets sykehus har nettopp vært ute på anbud. Som et ledd av kvalitetsevalueringen i anbudsprosessen har flere sykehus landet over i vår vært med på en utprøvning av venekanylene fra tilbyderene i anbudskonkurransen. Vi på UNN fikk være med i utprøvningen. Jeg fikk en absolutt klar favoritt: Kanylen «BD Venflon» fra leverandøren Puls.  Jeg føler meg nesten uovervinnelig med den i hånden – og er helt overbevist om at andelen bomstikk for min del blir drastisk mindre.

Heldigvis for meg var det nettopp «Venflon» som vant anbudskonkurransen. Men det likte konkurrenten OneMed som leverer kanylen «Polymed» dårlig. De føler seg så sikre på at deres kanyle er bedre at de har klaget avgjørelsen inn for retten. I dag var sakens siste dag i Øst-Finnmark Tingrett, så nå er det bare å vente på rettens avgjørelse som skal falle en gang i oktober.

Forøvrig er jeg litt usikker på om jeg synes det er rett å bruke et landsdekkende anbud på slikt utstyr. Burde ikke hver avdeling, eller i det minste hvert sykehus fått valgt selv hvilken type de synes er best å bruke? Når man legger venflon så er jeg personlig overbevist om at psyken til stikkeren faktisk er den viktigste enkeltfaktoren. Om man tror man skal treffe, så er sjansen  for suksess utrolig mye større. Og det er lettere å tro at man skal treffe med en kanyle i hånden som man liker å bruke. Men anbudssystemet  er vel en annen diskusjon… Nå er jo virkeligheten at sykepleiere i hele landet må vente på Øst-Finnmark Tingretts avgjørelse for å finne ut hvilket arbeidsredskap vi skal bruke de neste to årene.

Imens får vi stikke så godt vi kan med «Jelco», kanylen vi hadde fra før av. Den er helt okey til den vanlige pasient, men jeg synes den kommer til kort i sammenligning med begge de to tidligere nevnte på litt mer utfordrende pasienter.

Tror dere tingretten tar imot bestikkelser?

Read Full Post »

Et lite tips til mine anestesivenner som leser bloggen (resten av dere kan nok hoppe over denne posten, da den vil være fullstendig intetsigende):

Av og til (heldigvis ikke ofte) så skjer det at man har en pasient som har så mye gørr i lungene sine (blod/væske/puss) at når man setter ned en tube så kommer alt opp tuben, fyller filteret, sample-slangen, ventilasjonsslanger og i siste instans ventilatoren. Man prøver som gal å suge i tuben med sugkater å bli kvitt fanskapet, men mengden er for enorm, og man må jo innimellom prøve å ventilere stakkarsen som sannsynligvis på dette tidspunktet er rimelig hypoxisk .

På UNN har de funnet en superlur, veldig lett og utrolig billig patent (se bilde). Her vil alt som kommer ut kunne bli tømt i en bøtte e.l. i stedet for å gå inn i filteret ved å åpne klemmen innimellom. Man trenger ikke å ha en svibel mellom tuben og filteret for at dette skal fungere, men det gjør det lettere.  Når klemmen er igjen vil man kunne ventilere som vanlig. 

Alt man trenger er en bit ventilasjonsslange (til en-veis ventilasjon, sånn som kommer på rull vet dere), et T-stykke og en klipe. Alt dette er jo sånt man har lett tilgang på.

Hva syns dere? Lurt?

Read Full Post »

Det som har vært min lengste påskeferie noen sinne i voksen alder er over, og i morgen er det strilefse og hvetemel igjen, eller hva det nå heter.  Ferien har vært fin, fuktig (på flere måter) og heldigvis også litt kjedelig så nå var det godt å skulle ta fatt på arbeidet igjen.

Det er kun få dager igjen før mai gjør sin etré. Mai er jo såklart min favorittmåned. Den kommer med vår, fantastiske festdager og forventning om sommer. Men i år kommer mai med en særlig spennende begivenhet; jeg skal læres opp til å gi anestesi under hjerteoperasjoner.

Jeg gru-gleder meg. Riktignok har jeg bakgrunn som søster på hjerteovervåkninga i Bodø og riktignok har vi i teorien lært om dette på videreutdanningen, men dette er ukjent land. Det er ganske store operasjoner med mye som skal skje hele tiden på anestesi-siden. Det blir to uker opplæring, og så to uker der jeg bare går vakter på hjertestuene og så skal jeg i teorien være klar til å ta ansvaret på vakt og i sommer.

Til nå er alt jeg har hatt å bestille inne på stue 10 og 11 («hjertestuene») vært når jeg går over og gjør istand stuene på nattmorningen. Og da har jeg lagt merke til at jeg har en liten bonus i vente. Jeg skal nemlig få møte folk som har et yrke jeg aldri har hørt om en gang; Perfusjonistene. 

Til nå vet jeg bare at de har en behagelig stol reservert for dem på stua, og at de har ansvaret for hjerte-/lungemaskinen.  Jeg må innrømme, jeg har fantasert litt om hvordan folk som har en så kul tittel ser ut…

Perfusjonisten sin stol foran hjerte-/lungemaskinen. 

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: