Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Flytting’ Category

Fast i Tromsø

«Blir du dær oppe eller?» og «Ska’kke du kom hjæm snart?«

Jeg har nettopp vært på mini-ferie i Bodø og har fått de samme spørsmålene som jeg alltid får når jeg er hjemme.

Svarene har vært like sedvanlige; Jeg blir i Tromsø litt til bare og planen er selvsagt å flytte hjem igjen, sånn etterhvert i alle fall. Men sannheten er at tidspunktet for å flytte hjem stadig har blitt flyttet framover i tid. «Til neste år kanskje» og «jeg ser på det i et toårs-perspektiv» har vært mine tanker de siste årene når jeg tenker på hvor lenge jeg skal bo her ved verdens ende.

Men litt etter litt setter jeg meg mer og mer fast her. Venner, kjæreste, kjøpt leilighet (men selvsagt ikke solgt den i Bodø), mye spennende som skjer på jobb…

Og i dag kom dette i posten:

image

Read Full Post »

I dag, 20. februar 2012, er det en mindre å telle i manntallet i Bodø. Og den som mangler, ja det er meg.

Nå har jeg nemlig offisielt meldt flytting fra Bodø til Tromsø. Det er litt spesielt å bidra til «fraflytting» av Bodø og tilflyttingen til Tromsø. Og jeg som er så redd for å bli tromsøværing. I følge myndighetene telles jeg jo som tromsøværing fra og med i dag av. Fyttetu. (Det verste er at jeg ikke er sikkert på at Bodø engang kommer til å savne meg… Kanskje byen ikke engang merker at jeg er dratt?)

Hadde jeg hatt en flaggstang skulle jeg flagget på halv stang – med Bodø-kommune-vimpelen

Read Full Post »

image

Tromsø-andungen har krøpet ut av redet og er klar til å teste ut svømmeferdighetene i ishavsdammen.

Nå har jeg endelig tatt steget ut av boligkontorets trygge, klamme favn og ut i det store, stygge private leiemarkedet. Og for meg å være syns jeg at jeg har tatt store sjanser. Jeg leier nemlig i en leilighet som er til salg, og håper hardt ingen har lyst å kjøpe. I tillegg er den midt i sentrum med fem utesteder i samme kvartal og flere rundt. Måsene ser ut til å ha valgt mitt hustak som hovedkvarter for all deres aktivitet i hele byen. Regner med at sovehjertet mitt får et par utfordringer.
Men det farligste er nok likevel: Byens beste skoforretning er en av de nærmeste naboene. Au.

Men hvorfor velge å bo her? Det må skyldes min streben på å bli akseptert i storbyen. For hva gir vel mer Tromsø-kred enn en hel vegg med Tromsøpalmer?

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Svusj – så var allerede en måned passert. Det føles som det har gått superfort, men samtidig føles det også som et hav av tid siden jeg flyttet fra Bodø. Livet i Bodø føles egentlig litt fjernt, som fra en annen virkelighet, noe jeg har drømt. Skjønner hva jeg mener? De som har flyttet et par ganger selv gjør sikkert det.

Jeg har ofte hatt hjemlengsel. Ikke på den måten at jeg har sittet inne og surmult og tenkt på at alt er så mye bedre i fødebyen, og ikke på den måten at det har vært en konstant følelsen. Den kommer som små stikk. Det kan være når jeg er på butikken for å handle mat og ikke finner Raaud sine fiskeboller, eller kanskje når jeg pakker varene ned i handlenettet mitt som jeg fikk av snilleste Mona i julegave og jeg kjenner at jeg savner vennene mine utrolig mye, eller når jeg sitter på bussen hjem fra jobb og tenker på at det hadde vært så deilig å kunne dratt til gamlingene å spist middag. Jeg kan kjenne et enormt savn etter kollegaene mine hjemme i Bodø når jeg sitter med matpakken min på jobb mitt blant massevis av folk og føler meg litt ensom, og siden alle nå stortsett har hilset på meg og fått svar på alle de obligatorsike spørsmålene sine så er det liksom ikke så mye mer å prate med meg om. Jeg lengter hjem til tryggheten med å innlede en anestesi med en grundig preoksygenering. Og jeg skulle ønsket jeg slapp å møte spørsmålet om «Hva gjorde at du ikke begynte å jobbe på anestesien i Bodø da du var ferdigutdannet?» som ofte underforstått kan forstås med «Hva gjør at sykehuset i Bodø ikke vil ansette deg?».  Jeg lengter etter det å ikke hver eneste dag føle at jeg må bevise meg selv, å jobbe med folk som allerede vet mine styrker og svakheter.  Jeg lengter etter den tillitten til meg som fagperson som jeg følte på Nordlandssykehuset.

Nå høres det jo ut som jeg har hatt det helt for jævlig. Det har jeg ikke.

Jeg har opplevd å bli tatt i mot av Tromsø med (halv)åpne armer! Før jeg dro opp hit trodde jeg knapt kjente en sjel.

Min gode venn Erik, som aldri vet hva godt han kan gjøre for meg, var nok litt bekymret for at jeg skulle bli sittende alene på hybelen så han ordet med tromsøfadder: Monica. Fantastsisk dame, singel, glad i vin, litt uteliv, litt kultur, litt vintersport og det gode liv. Perfekt for meg. Monica har blant annet tatt meg med på slalomtur i Kroken. I tillegg har jo Erik selv dukket opp i Tromsø et par ganger i jobbsammenheng og lagt inn et par ekstratimer. Veldig koselig.

Men det har etterhvert dukket opp både den ene og den andre. Søskenbarnet mitt, Oddmund, jobber på hurtigbåt og de ligger jevnlig til kai her. Han har dukket opp i flere runder og tatt meg med til søsteren Monica (som selvsagt også er søskenbarnet mitt) på kaffebesøk. Snakk om trivelige slektninger! Oddmund har dessuten vært rimelig så pågående på at jeg må være med dem på «hyttetur» til Reinfjord – så da har jeg nok litt scooterkjøring å se fram til.

imageFlotte Kevin har jeg gått på sykepleierskola sammen med. Han har virkelig bredt sine vinger rundt meg og presentert meg for alle sine venner – og det viste seg at de var skikkelige morsomme folk! Har hatt det utrolig gøy sammen med dem! Sist søndag ble jeg invitert på vafler med nyrørt blåbærsyltetøy av Kevins venninnne Tamara. Mmh-m-mmmm!

Tremeningen min Marte tok meg med på det deilige tapasstedet Presis, og ble etterpå min første gjest på kaffe hjemme hos meg. Vi har ikke tidligere hatt så mye kontakt, men Marte var absolutt ei bra dame som det var verdt å bli bedre kjent med.

Eskild som jeg kjenner fra AUF-tiden min (vi var nestledere i AUF i Nordland i lag i sin tid. 1999?) og Leif Gunnar som jeg kjenner både fra politikk og IT-studiet har begge vært flotte folk å møte igjen. Og i går tok de meg med på en heidundrende fest. Har sjelden hatt det så gøy!

I tillegg har det vært et jevnt sig med kjenninger som har vært innom byen på besøk i forskjellige ærender. Både Marita, Ivar (med mannskap), super-Ståle og Marius har vært godt selskap.

Det har imidlertid vært litt vanskelig å komme inn under huden på tromsøværingene. De «nyinnflytta» har vært mye enklere å bli kjent med. Men på festen i går kom jeg i snakk med ei skikkelig okey dame, med Tromsø-stamtavla i orden. Har fått telefonnummeret hennes, så det kan hende jeg faktisk har utsikter til å bli kjent med en ordentlig innfødt. Ikke verst, ikke verst.

Det har ikke vært problemer med å få tiden til å gå. Dagen bare suser avgårde. Jeg har ofte tenkt når jeg tar bussen på jobb om mornigen at etter jobb i dag skal jeg jammen ringe den eller den… Men så blir det ikke noe av, for det skjer så mye hele tiden at før jeg vet ordet av det er jeg i køya for å samle energi nok til å klare en ny dag. Har jo trodd det skulle bli massevis av «dødtid» som kunne brukes for eksempel til å lese bøker – dengang ei.

Noe av det som er så flott med Tromsø er jo nettopp at det hele tiden skjer noe. Byen er litt døsig på søndag (overranskende at så og si alt av kaféer/restuaranter er stengt da) men selv søndag er det ting å finne på. For eksempel telle isbjørner (har sett seks) og se på folk som både sluker og spyr flammer og oppleve band som spiller utendørs i snøen mellom paller og containere nede på havna.

Etter en måned i Ishavsbyen er jeg ikke helt sikker på hva jeg mener om flyttingen hit. Jeg har det bra, men det føles uvirkelig å være her. Det føles liksom som om jeg ikke har flyttet på ordentlig, litt som om jeg bare er her på hospitering på sykehuset (noe som også kan være forsterket av at jeg enda ikke har fått min første lønning).  I kveld kommer mamma på besøk. Hun skal være her til onsdag. Mulig det at jeg har flyttet blir mer klart for meg da, når mamma liksom må reise med fly for å stikke innom….

Men én ting er jeg fortsatt sikker på: Nordlandspils er bedre enn Mack!

Read Full Post »

I helga har jeg vært i Bodø. Jeg måtte hjem for å jobbe en siste arbeidshelg på Nordlandssykehuset. Billettene hjem var allerede bestilt før jeg flyttet opp til Tromsø – og det har nok vært sterkt medvirkende årsak til at det slett ikke har vært så tøft å ha forlatt fødebyen som jeg på forhånd hadde trodd, jeg skulle jo uansett snart hjem.
Jeg har sagt det til flere som har spurt; det føles som jeg bare har vært i Tromsø på ferie.

Jeg hadde betalt flyselskapet ekstra for å få ett sete på babord side (heter det det på fly??) slik at jeg var sikret å få se innflygningen over Bodø. Landskapet var fantastisk nok opplyst av måneskinn fra klar vinterhimmel og turen ble dermed enda bedre enn jeg kunne håpe på.  På flyplassen ventet Bjørnar som tok meg med hjem til seg der Agnes serverte kveldsmat. Digg!

Leiligheten min holdt fantastiske fem grader og selv med all varme på full guffe ble det ikke varmt før søndag (okey, jeg gir meg; det er like kaldt i Bodø også) så det var ikke like herlig å komme hjem som jeg hadde håpet…
Men kaffe og nystekt brownies hos Line formiddagen etter, samt lunsj på Bjørk med Siri og Mona før jobb gjorde alt så meget bedre.

Dessuten var det faktisk herlig å kle på seg «kvit-klærne» og gjøre en jobb jeg kan!

Lørdag kveld var det 30årsdags-feiring av Agnes, og kjente det var godt å være omgitt av venner og kjente.

Men søndagen har ikke vært like god. Å gå ut av dørene på Hjerteovervåkninga for siste gang som ansatt der var helt for jævlig. Hadde en stor klump i halsen og vondt i magen. Å forlate en arbeidsplass og kolleger som har gitt meg så mye både faglig og som menneske var ikke lett. Og da jeg sto i garderoben alene og ryddet ut av skapet mitt og fjernet navnet mitt fra skapdøra så rant opptil flere tårer.

På turen til Tromsø var jeg heldig å fikk sitte på rad 25. Jeg var dermed den siste i flyet som forlot Bodø…

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

image

Det ble meget klart for meg i dag. Ingen blomster eller konfekt på døra, ikke så mye som et lite kort i postkassen. «Utrolig!» tenker du nok. Og det var nøyaktig min reaksjon også… Men så kom jeg til å tenke på at jeg ikke har fortalt hvor jeg bor.
Så her er det: Jonas Lies gate 50

Hjertekort kan ettersendes.

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

image

Den beste delen av min nye bolig.
Postene under er skrevet fredag og lørdag kveld men ble vist laget som kladd, ikke som ferdige poster.

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: