Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kino’ Category

Super-Mads

NRK serverte oss denne helgen «Det akutte mennesket» hele to ganger. Jeg var så heldig å få være tilstede på premiereforestillingen i Tromsø og påfølgende «premierefest» og hadde derfor sett filmen før, og delte da mine inntrykk med dere.

Det var kanskje ikke nødvendig å se en slik film på nytt, men siden den da likevel gikk på statskanalen så kunne jeg ikke la være. Når man ser en film for andre gang så legger man merke til nye ting. Denne gangen lot jeg meg henge opp i den fasinerende måten Mads Gilbert sin engelskuttale forandrer seg. Gjennom filmen utvikler engelsken seg til å bli mer og mer arabisk-engelsk. Og når han snakker alvorlig gjør han det på østlandsk, mens når han spøker eller siterer så gjør han gjerne det på nordnorsk.

Men det som er både mest fasinerende og trist er at denne filmen fortsatt er aktuell. Nå i jula har Gilbert igjen besøk Palestina. Det hadde vært best om det ikke lenger hadde vært behov for han der. Men det er det og det vil det være. Lenge.

Før jeg begynte å jobbe på UNN var det å møte Mads Gilbert en av tingene jeg så fram til. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Det jeg ble fortalt på forhånd var at han var en svært dyktig blei som er usedvandlig samfunnsengasjert og glad i damer. Ville han leve opp til det? Tja, jeg vet faktisk enda ikke. Jeg har fortsatt til gode å møte legen Mads Gilbert, altså møte han på jobb. Jeg har derimot møtt han på fest. Da var han hyggelig. Og han inviterte meg med til å være med ham på helikoptervakt. Så får vi se da, om Mads Gilbert en dag tar meg med til nye høyder.

I mens kan jeg dele noen herlige seriestriper med dere. Aldo Monrad har litt brådd, men jeg tror også litt kjærlighet:

NB!  Aldo Monrad-stripene tilhører ikke meg, de er lånt fra FB-siden til Aldo Monrad.

 

Read Full Post »

I går var jeg på kino. Ikke så uvanlig en fredag kveld igrunn. Eller, jeg går sjelden på kino fredagskvelder – fredager pleier det oftes å skje noe mer interessant. Men denne fredagen skjedde det helt klart mest interessante inne i kinosalen.

Det var nemlig premiere på filmen «Det akutte menneske», filmen om Mads Gilbert. Gilbert er en interessant person ikke bare fordi han er en dyktig anestesilege, men fordi han er en dyktig anestesilege som har et engasjement til å bruke sin kunnskap til å hjelpe andre mennesker, over hele kloden. Dessuten har han betydd en god del for UNN gjennom sine 37 år ved sykehuset og uten tvil vært med på å dra opp fagkompetansen her. I tillegg er han uten tvil en fasinerende person.

Dere som har lest bloggen tidligere vet at jeg har vært spent på å møte på Gilbert på UNN. Det har jeg til nå ennå ikke gjort. Men på premieren dukket han opp. På sykkel, i pøsende regn. Filmbransjen har ikke gitt han noen stjernenykker i alle fall.

Filmen var spesiell. Jeg humret, jeg lo høyt, jeg tørket tårer, jeg gjemte fjeset bak hendene og jeg lot meg både provosere og fasinere. Det var en fin skildring av en spesiell person. Imidlertid kunne den nok vært kuttet med ti minutt, ikke alt var like nødvendig å ta med, og den var litt treig i begynnelsen og hadde noen forvirrende hopp fra det ene til det andre. Dessuten må jeg bare få si til deg, doktor Gilbert: Det er ingenting som heter at noen ikke er «verdig» å lære førstehjelp. ALLE bør lære førstehjelp. Og den som blir reddet av en såkalt «uverdig person» er nok like takknemlig som den som blir reddet av en verdig en. FY til deg, Gilbert!

Det var også noen scener som rett og slett var utrolig kostbare: Mads og «bestemor», Mads som danser med en radio i blomstereng, Mads som møter amerikanske studenter, Mads som holder foredrag foran norske studenter og plutselig faller om og lar dem starte hjerte/lungeredning på seg selv (det gjør VONDT), Mads som nakenbader (ja, vi får se tissen) og Mads som ringer til ei mor ang hennes sønn som han har hentet med redningshelikopter og sier «Det gjeld å si det på en sånn måte tell mordi at ho ikke trur du e steike dau» – han får det sagt.

Dessuten var det spennende å se en film med nord-norsk produksjon på kino. Det er lenge mellom hver gang det skjer selv om det kryr av dyktige film-folk i landsdelen.

Etterpå var det «premierefest» i lobbyen på rådhuset. Eller fest og fest. Når det gjelder premierefester så skulle jeg heller ønsket jeg hadde sett preimeren i Bodø, er nemlig overbevist om at festen var bedre der i går. Her var det et slags litt stiv, litt forvirrende arrangement, med dårlig regi. Det ble servert vin i plastglass og fingermat (oliven, jalsberg i terninger, potetgull og druer) og en kar sto å sang i et hjørne. Og så ble det delt ut litt flere blomster, men det som ble sagt var umulig å få med seg på grunn av et svært dårlig anlegg i et lokale som slukte all lyd.  Høydepunktet var Lars Bremnes som sang låten han skrev da de bombet et grønnsakstorg i Gaza samt en sang om våren i Tromsø i mars – en sang han beskrev som «det nærmeste æ noen gang kommer fantasy-genren».  Det var ikke så lett å få med seg teksten på det han sang heller, av overnevnte grunner, men han Lars Bremnes er så fin å se på at det gjorde ikke så mye.

Alt var over etter en times tid, og jeg gikk og satt meg på en bar alene og drakk et par drinker som dyktige bartender-Inger lagde. Så var det natt.

Jeg er glad jeg så denne filmen, selv om jeg nok heller ikke nå er blitt fullblodsfan av Mads Gilbert. Men fasinerende, DET er han.

Read Full Post »

%d bloggers like this: