Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Restauranter’ Category

Hva gjør man når man er tre gode studievenner som har en eneste dag i Tromsø sammen, og har lyst å ha en topp dag ilag? Da tar man seg en skikkelig heisatur – en fjellheisatur. 

«Tror dere det er trygt?» undret Bjørn-Tore og studerte reklameplakaten fra 60-tallet. Det var vel egentlig både Kevin og jeg litt usikre på, men vi spilte tøffe og fleipet det bort. «Om vi faller ned så blir vi jo kanskje hentet med SeaKing’en, det blir jo en opplevelse» repliserte jeg. Og med det var diskusjonen over og vi betalte alle våre 105 kroner for turen opp med 50-åringenen og steg ombord.

For en perfekt dag det var å ta fjellheisen på. September-sola svei i øynene våre på vei opp og lyste opp den gyldne høstskogen.  Tromsø lå som ei perle i sjøen omkranset av mektige fjell i det fjerne. Herfra så selv Ishavsbyen forlokkende vakker ut.

På en slik dag kunne vi bare angre på at vi ikke hadde planlagt litt bedre, pakket tursekken og lagt avgårde på vandring innover og oppover fjellet. I stedet tok vi oss god tid til å nyte både utsikten og hverandres selskap.

Det var nok å snakke om. Både om våre egne liv og felles kjente. Hvor har alle i sykepleierkullet vårt blitt av. Hvem har vi kontakt med? Hvem har bare «forsvunnet». Og hvor fantastisk var vel ikke tiden i kollektiv på Stokmarknes?

Resturanten på toppen av fjellheisen var overraskende stor. Her må det være fantastisk å arrangere en fest. Akkurat da vi var der va ikke serveringstilbud på topp, men kaffe og lunken vaffel ute på terassen var fint. Lunsjen fikk heller Cafe Sånn stå for litt senere…

Vil du vite mer om fjellheisen?: http://www.fjellheisen.no/

Du kommer deg enkelt dit ved å ta buss nr 26 fra sentrum. Den går rett nedenfor torget, fra bussstoppet ved Peppes Pizza. Si til sjåføren at du skal til fjellheisen, og han kommer til å si ifra over høytaleren når du skal gå av.

Read Full Post »

Det er egentlig utrolig, men det tok altså hele en og en halv måned før jeg på skikkelig vis sjekket ut det som sies å være Tromsøs beste sushisted; Rå Sushi & Bar. Men nå lørdag bød anledningen seg sammen med Erik og Marius (kompiser fra Bodø), Monica (tidligere nevnt «Tromsøfadder») og en venninne av Monica. 

Eller, det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før. Var der en dag etter jobb med det samme jeg kom. Men da var det mandag og spis-så-mye-du-vil-buffé. Det var helt krise. Jeg er fra før av ikke storfan av buffé-greiene. Uansett hvor man får buffé så virker det alltid som om det stort sett er de billige greiene som i hovedsak settes ut, det man har lyst på er det alltid tomt for og så ender det med at jeg spiser meg stapp-mett på mat jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst på og ender opp med å føle meg både snytt for godsakene og uvel av alt jeg likevel spiste. Akkurat slik var bufféen på Rå en mandag for mange uker siden også. Og enda verre, det som egentlig er et ganske bra spisested fikk et skikkelig kantinepreg – langt unna det ordet buffé egentlig betyr, nemlig praktbord. Men nok om buffé-erfaringen på Rå, det var jo sist lørdag jeg skulle fortelle om nå. Og det var en helt annen opplevelse.

Ikke at alt var fantastisk bra denne gangen heller, og tror jeg skal fortelle at det negative først: Vi hadde bestilt bord på forhånd, men måtte vente veldig lenge stående mer eller mindre i trappa og vente på å få bordet vårt. Det var i alle fall åpenbart at bordet ikke var klart til vi kom, men det var ikke noe lounge eller lignende å få vente i, eller i alle fall ble vi ikke henvist til noe slikt sted. Faktisk følte vi nok at servitørene gjorde sitt beste for å overse at vi i det hele tatt eksisterte. Da vi tilslutt fikk bord var det et bord til fire men servitøren sa at vi kunne sette en stol på enden av bordet (det burde strengt tatt han gjort). Vi kom åtte, fikk bestilt mat kl kvart på ni som vi fikk ca halv ti. Ting tar tydligvis tid her og det var det flere av oss som ikke hadde tatt høyde for da vi valgte hva vi skulle spise tidligere på dagen. Her var det et par skrubbsultne sjeler ja!

Men det var veldig mye annet som trakk veldig opp. Særlig det viktigste: SUSHIEN! Den var bare helt fantastisk. Jeg valgte å spise en «Lyngen» som er en variasjon kokken setter sammen av 16 litt mer ekslusive biter (kr 295).  Her var det mange spennende smaker. På bildet ser dere noen enorme maki-biter med en rød saus på. Disse var skikkelige hot’e og det er noe jeg ikke har smakt av sushi før. I tillegg kan det nevne hval-nigri, som var bare helt herlig og det var jeg overrasket over fordi det har jeg smakt før (på Bjørk i Bodø) og ikke likt. Dessuten var det kamskjell-shashimi marinert i Cointreau som også smakte fortreffelig, men her må jeg få skyte inn at jeg har smakt enda bedre kamskjell på Bjørk. De andre smattet også svært så fornøyd på sine sushivalg. På bordet var det kommet både såkalt krigsskipsmaki med laks og jordbær, fritert maki (altså rullen er fritert før den blir delt opp) og mer vanlige varianter. Og hvert et fat ble tomt. Dette var digg!

Imponerende var også servitøren, som tok opp bestillingen til oss alle fem uten å ta notater og vi fikk jammen alle det vi ville ha.

Desserten måtte vi også prøve oss på. Créme Brûlée her var for meg en god opplevelse, den var nemlig ikke spesielt søt, noe som passer ganen min ganske godt. Er litt usikker på hva de andre egentlig mente. En spiste sjokolademosse og var veldig godt fornøyd. Og Americanoen var et godt punktum.

Konklusjonen er at du absolutt bør dra på Rå å spise sushi men at du bør unngå mandager, bestille bord på forhånd, ha god tid og ikke være skubbsulten når du kommer. Eventuelt så kan du jo bare bestille take-away 🙂
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Jeg har plassert min blogg i Tromsønorske bloggkart!

Read Full Post »

image

Skal du ha deilige drinker: Oppsøk Inger på Amundsen restauranthus!

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Den trofaste Ishavsbloggleser vil kanskje huske et kort innlegg for noen uker sider der jeg kunne melde at jeg hadde besøkt Emmas Drømmekjøkken. Jeg lovte da å komme tilbake med nærmere beskrivelse. Det løftet tror jeg faktisk kan bli vanskelig å holde. Ikke fordi besøket har gått i glemmeboken. Nei, tvert om. Dette var for meg tidenes restaurantbesøk. Men ettersom dagen har gått er det ikke detaljene i maten og akkurat dén spesielle vinen som har festet seg på hukommelsen men følelsen.

Nærmere lykke tror jeg ikke man kan komme utelukkende med hjelp av mat!

Tenke seg til at jeg nærmest havnet der på «slump». Min gode venn og «Havdur»-skipper (beste Træna-festivalbåt ever), Ivar lå i havn med tråleren sin  i Tromsø en kveld før de skulle videre på loddefiske. «Ta en kaffe eller no ilag i kveld?» spurte han meg i en sms. «JA!» var mitt kontante svar, Ivar er tross alt en desidert favorittperson som jeg dessverre ikke ser nok til mellom Træna-turene. Vi avtalte å møtes på Skarven og da jeg ramlet inn, noen sjarmerende(?) minutter eller så for seint, satt Ivar der allerede med en litt krøllete lapp i hånda med et telefonnummer på. «Sulten?», lurte han. Og det var jeg heldigvis. Nummerte på lappen var til Emmas Drømmekjøkken, og Ivar ringte og ba tynt om å få et bord til to samme kveld. Det er jo selvsagt ikke mulig på så kort varsel på et slik bra sted.  Men Ivar er både en hyggelig og passende pågående mann som som regel får ting som han vil og fikk en avtale om at vi kunne få et bord om vi kom med det samme og gikk etter to timer.

Vi ble møtt av en veldig hyggelig servitør som viste oss til bordet vårt og ga oss menyen. Ivar ga sin meny tilbake med det samme og sa han ville ha det hun hadde lyst å servere oss. Og helst i syv retter eller så. Med vin. Den søte frue ble med en gang satt litt ut, og virket veldig usikker. Hun påpekte at det ble ganske vanskelig å servere oss syv retter på to timer. «Vi får spise så langt vi rekker da» mente Ivar. Hun tok menyene og ble borte et par minutter før hun kom tilbake og ba oss om å bytte bord. «Jeg tror vi likevel kan ha plass til dere ved et bord dere kan sitte lengre enn to timer på» sa hun og fortsatt «vi er egentlig fullbooket, men jeg tar sjansen på at ikke alle kommer.»

Og slik fikk vi oss både bord og en fantastisk aften på Emmas Drømmekjøkken – riktignok på Under (altså i første etasje), men det var en vidUnderlig opplevelse det også. Særlig når det viste seg at vår sjarmerende servitør også var Emma selv. Eller Anne Brit Andreassen som hun egentlig heter. På forspørsel hvorfor det heter Emmas Drømmekjøkken kunne hun nemlig fortelle at det var det både en kort og en lang histore om. Den korte er at hun drømte det, og i drømmen het hun Emma. «Kanskje du virkelig het Emma i et tidligere liv?» undret jeg. «Ja, det er kanskje slik…» svarte hun med et smil.

Jeg klarer ikke å gjenfortelle menyen. Men vi fikk nok mer enn syv retter. Og det ble like mange glass vin. Ivar kan i ettertid også fortelle om den utrolige gode cognac’en vi fikk som en god avslutning, men jeg kan bare huske den gode kaffen i koppen med en vakker hank. Men noen ting har festet seg. Som at «Emma» visste hvor all maten var fra og hva fiskeren og bonden heter. Og den gleden og stolthet både hun og de unge kokker og servitører presenterte både mat og vin med. Vi fikk torsketunger servert på en måte jeg aldri har spist dem før. Røye med cheddar. Og ikke minst fantastisk vin. Det jeg skal skrive nå trodde jeg aldri jeg skulle ytre: Vi fikk en fantastisk Riesling til en av våre retter. Men i ettertid var det oksen som stakk av med premiesløyfen. Den var deilig, med fritert charlottløk på. Oksen hadde jeg åndsnærvær nok til å ta bilde av, så se og misunn! Det er vel unødvendig å si at det ikke var stort igjen på verken mitt eller Ivars fat – ikke på noen av tallerkene faktisk. Og det er godt gjort når man spiser syv retter.

Ivar mente at jeg spiste  som en mann. Mulig det. Men hvem ville vel gått glipp av en eneste munnfull av den matnytelsen man får hos Emma?

For de med litt tynn lommebok (som meg selv, særlig etter at det nettopp har vært lønningsdag og jeg ikke har fått lønn) så er det et veldig godt alternativ å spise lunsj på Emmas Under.

Det eneste jeg angrer på med besøket er at nå virker alle andre restauranter litt kjedelige…

Read Full Post »

image

Beskrivelse kommer

Oppdatering: Les historien om besøket på denne posten.

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

image

image

image

image

Når ei venninne fra
sykepleierkullet mitt dukker opp i ishavsbyen var det en glede å ta henne med på min utforskning av byens spisesteder. Ingen mat er så god at den ikke bli bedre av godt selskap!
Men hvor skal man dra? Da vi sto som to skrub-sultne sjeler utenfor Nedstranda å så oss rundt falt blikket på Skarven. Og dette stedet er jo kjent også for utenbys folk så på et tidspunkt måtte det jo prøves ut uansett, så vi satte kursen ditt. Der var det dessverre fullt, men vi ble henvist til Biffhuset en trapp opp.

Her var det som å komme inn i en annen verden. Stilen var en slags krysning av rorbu og gammel fjell-hytte og vi var vel litt skeptisk der vi satt med ei parafinlampe mellom oss og fikk hver vår meny tildelt. Menyen var med første øyekast rotete og svært lite elegant, men ved nærmere lesning virket utformingen helt på sin plass. Her var rettene beskrevet på en uvanlig bra måte – og det tok litt tid å lese igjennom siden vi så ofte måtte stoppe for å flire.

Kelneren vår imponerte hele veien igjennom måltidet. Dette var gutten som kunne sine saker- her luktet det faglært på lang vei. Det er en stund mellom hver gang man er borti noen av dem. Stjerne i margen!

Marita er ei myndig dame og bestemte menyen for oss. (noe som var veldig så greit for meg, jeg liker faktisk at andre tar styringa, tro det eller ei).
Til forrett spiste vi kamskjell og drakk champagne. Nam! Men selv om kamskjell er noe i nærheten til livretten min så kan de i retrospektivt lys ikke måle seg med neste rett: Jegerbiff. Perfekt stekt, perfekt krydret og med perfekt utvalgt og tilberedt tilbehør. (blir helt salig bare ved å skrive om den nå). Blir nesten lei meg av å tenke på at jeg ikke klarte å spise hele og at noe dermed gikk til spille.

Etter en liten kunstpause var turen kommet til ostekaken. Den var god, for all del, men var en klasse under biffen OG en del andre ostekaker jeg har spist. Men dem forsvant ned så fort at jeg ikke rakk å få festet den på film. Har derfor tatt med et bilde av porselensbløtkaken som sto til pynt (?) i vinduet vårt.
Kaffen (som den hyggelige servitøren passet på ble fylt på flere ganger) var en god avslutning på en super gjensynskveld med både hygge, alvorlige tema og mye latter.
Jeg er ikke så hard på å kaste terning, men Marita – du får terningkast seks!

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Presis tapas

image

Flere har opp gjennom årene prøvd å fortelle meg at det er bra å være presis. Jeg kan se at de har et poeng, men konseptet har liksom aldri slått helt an hos meg…

Å være på Presis derimot kan jeg derimot bli vant med. Torsdag tok nemlig Marte, tremeningen min, meg med på denne tapas-restauranten. Rett etter arbeidstid var stedet folketomt og en hyggelig (og ikke så verst kjekk) kelner plasserte oss ved et godt vindusbord. Vann-karaffelen kom på bordet automatisk sammen med menyene – plusspoeng.
Det tok sin tid å bestemme seg, her var det mye som fristet. Kelneren oppfattet at vi behøvde hjelp og fortalte villig vekk hva han selv kunne anbefale (som ikke var lite). Marte var som meg lite kresen, og hadde bare et veto: ikke kongekrabbe. Hun var heller ikke så alt for begeistra for rå mat, men gikk med på gravet rein siden dette skal være spesialiteten deres. Ellers bestilte vi artisjokkhjerter, saltbakte poteter, kamskjell, tørrfisk med bacon og løk, frikadeller og italiensk pølse.
Maten var deilig og det var nok av den. Den gravde reinen var topp, men begravet i litt for mye rømme. Marte ble begeistra for tørrfisken, mens jeg koste meg stort med kamskjell. Potetene var dessverre ingen høydare, de var faktisk seige (hvordan har de klart det, tro?)
Regningen ble servert sammen med kaffe-drops, men uten tilbud om kaffe.
Alt i alt en bra opplevelse, og da vi dro hadde lokalet fylt seg godt opp med folk. Dette er nok steder man må bestille bord på kveldstid.
Kaffe ble det på hybelen min, og Marte ble dermed min første gjest- dermed ble bostedet mitt faktisk et hjem 🙂

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: