Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sykepleie’ Category

Denne uken ble den første uravstemningen for Norsk Sykepleierforbunds medlemmer i kommunal sektor (KS) avsluttet. Stemmeandelen ble skuffende 28 prosent. «Skal vi danse» har sannsynligvis større stemmeandel enn dette. Hva er det med sykepleiere? I diskusjoner på personalrommet og i kommentarfeltene på sosiale media er klørne ute, men når alt kommer til alt klarer vi ikke å stå sammen og sette makt bak kravene våre. Er sykepleiere tannløse?

gebiss.jpg

Tannløse sykepleiere?

Forhandlingsresultatet mellom arbeidsgiverorganisasjonen KS og arbeidstakerorganisasjonen UNIO (som NSF er en del av) ble i år en stor skuffelse for sykepleiere i kommunal sektor. Så dårlig var forhandlingsresultatet at forbundsstyret til Norsk Sykepleierforbund for første gang valgte å sende et forhandlingsresultat i KS ut til uravstemning.

Okey, hva er greia?

Sykepleiermangelen har vært jevnt økende de siste år og nå ser den ut til å ha skutt i taket. Det mangler nå 6000 sykepleiere og spesialsykepleiere, en eksplosiv økning på 47 % siden 2017. Sykepleierforbundet har lenge varslet arbeidsgivere, politikere og samfunnet om at noe må gjøres. Og har foreslått en liste med syv forutsetninger som NSF mener må på plass for å løse krisen. De har selv kalt det «Sykepleierløftet» (sannsynligvis heftig inspirert av «Lærerløftet» som ble helhjertet adoptert av mange politikere for noen år siden). Et av disse punktene lyder slik: Et lønnsløft slik at alle sykepleiere med 10 års ansiennitet tjener over 500.000 kroner.

Akkurat dette punktet er det mange sykepleiere som har bitt seg merke i. Det virket nesten utopisk å skulle oppnå, men forventningene var klare: NSF skal vise muskler i tariffoppgjøret.

Og jammen: I forhandlinger med Spekter (arbeidsgiverorganisasjon for spesialisthelsetjenesten) så vant NSF fram. Sykepleiere med 10 års ansiennitet får nå en lønn på 500 000 kr. Spesialsykepleiere med 10 års ansiennitet får 525 000 kr. Dette må være det beste oppgjøret i kvinns minne. Enkelte sykepleiere får et lønnshopp på 9 %. Jubelen står i taket!

Men det fantastisk gode resultatet i Spekter setter KS-oppgjøret med en lønnsøkning på 2,95 % i et grelt lys. Den kommunalt ansatte, erfarne sykepleieren kommer nå til å tjene omtrent 50 000 kr mindre enn sykepleieren på sykehuset borti gata. I en tid der stadig flere oppgaver legges over til kommunehelsetjenesten er behovet for kunnskapsrike sykepleiere i kommunen økende. Det samme er kravene som stilles til kommunale sykepleiere om ytelse og «produksjon» på jobb. Det bidrar til at denne forskjellen føles veldig urettferdig.

Sykepleiere i kommunen er skuffet. Og etterhvert ganske så sinte. Kommentarfeltene på facebook fylles med sinte og aggressive meldinger fra sykepleiere i hele landet. «Dette finner vi oss ikke i», «Er vi så mye mindre verdt» og «nå kommer jeg til å slutte i jobben min i kommunen». Hovedvernombud i Bodø kommune tar det så langt som å si at dette vil lage et A- og et B-lag blant sykepleiere. Aldri før har lønnsforskjellen vært så stort mellom kommune og sykehus. Han, og mange med ham, roper på uravstemning!

Uravstemning er ikke noe som har vært vanlig i Norsk Sykepleierforbund. Bare én gang før har det skjedd, det var i Oslo på tidlig 90-tall. Streik er også uvanlig. Og noe nymotens. Fagforeningen NSF ble 72 år gammel før den første streiken kom i 1984. Sykepleiere liker ikke å bli omtalt som engler – vi er kunnskapsarbeidere med høyere utdanning. Men vi har omsorg for våre pasienter. Og vi ønsker ikke å utsette dem for å bli lidende av en streik. Så akkurat der er vi nok noen engler likevel.

Men nå – NÅ – er sykepleierne forbanna! Og sinnet er ikke bare rettet mot arbeidsgiverorganisasjonen KS. Nei, sinnet er også rettet mot NSF og særlig ledelsen av NSF.

Forbundsstyret må forkaste forhandlingsresultatet! er kravet.

Men vil det skje?

Forhandlingsutvalget representerer forbundsstyret. Vanligvis er en godkjennelse av resultatet en ren formalitet i forbundsstyret. Men enhver politisk oppvakt person aner fort at vedtaket ikke er plankekjøring denne gang.

Toppledelsen er unnvikende i sine svar til media. Nsf.no kommer ikke med noen nyheter samtidig som det koker i kommentarfeltet på NSF sin facebookside. Tidsskriftet Sykepleien virker som å måtte skvise et par ulne svar ut fra et par forbundsstyremedlemmer. De virker ukomfortable. Så publiserer forbundsstyremedlem Lill Sverresdatter Larsen denne posten på sin blogg Sverresdatter. Hun kommer ikke med noen lovnader, men det er ganske tydelig at hun ikke liker forhandlingsresultatet.

Disse sykepleierne skal Norsk Sykepleierforbund lytte godt til – kanskje bedre enn vi har gjort tidligere, og det bør arbeidsgivere som KS også gjøre.

Lill Sverresdatter Larsen, forbundsstyremedlem NSF

En politisk nerd som meg kan underholde seg selv ganske lenge med spekulasjoner om hva som har foregått i forbundsstyret i denne saken.  Forhåpentligvis har diskusjonene vært lange, mange og opphetede. Det er tross alt derfor vi har valgt et styre, for at noen skal kunne ta de vanskelige diskusjonene på vegne av oss medlemmer.

Men du trenger ikke å være synsk for å forstå at den enstemmige avgjørelsen i forbundsstyret om å anbefale forhandlingsresultatet og sende det ut til medlemmene i tariffområde KS til uravstemning var et kompromiss. Dersom forbundsstyret var enige om at resultatet var godt nok ville de gjort det de vanligvis gjør: Godta det. Dersom de var enige om å forkaste forhandlingsresultatet hadde de gjort dét uten å sende det ut til uravstemning.  De gjorde det som aldri hadde blitt gjort før, de ba medlemmene i tariffområde KS til råds ved hjelp av en uravstemning.

Avstemningsresultatet  ville ha vært bindende for forbundsstyret dersom minst 50 prosent av medlemmene i tariffområdet hadde stemt enten ja eller nei, eller minst 67 prosent hadde avgitt stemme. Bare 28 prosent av medlemmene stemte. Et nei til forhandlingsresultatet fra bare 17 prosent av de stemmeberettige medlemmene var for lite til å ha betydning. Forbundsstyret bestemte onsdag å godta forhandlingsresultatet.

Hva skjedde egentlig med alle de misfornøyde sykepleierne? Hvorfor stemte de ikke? De var gitt en historisk mulighet til å påvirke – men valgte å avstå fra å stemme.

Noen mente det ikke var mulig å stemme, sånn rent teknisk. Men nesten 10 000 personer klarte helt fint å få til å avlegge stemme.  Jeg kjøper ikke det argumentet. De som hadde lyst å stemme fikk til å stemme.

Andre har vært misfornøyde med at forbundsstyret anbefalte forhandlingsresultatet. De mente det var forvirrende og at det gjorde at valget ikke var nøytralt. Men forbundsstyret kan ikke sende ut noe til uravstemning uten å anbefale resultatet. Dersom forbundsstyret selv ikke anbefaler resultatet så må de avvise det direkte i vedtak, ikke sende det ut til medlemmene.

Det kan tenkes at det var noen som ikke var særlig fornøyd med forhandlingsresultatet, men som ikke hadde lyst til å streike for å prøve å oppnå noe bedre. Sjansen for å oppnå et bedre resultat i årets tariffoppgjør er særdeles liten. Rammen er allerede lagt. Vi hadde risikert å faktisk få mindre. Det vi hadde oppnådd med en streik hadde sannsynligvis vært rent politisk. Vi kunne ha tvunget politikerne på banen. Presset dem til å ta ansvar. Uten sykepleierne kollapser kommunehelsetjenesten. Verken lokal- eller rikspolitikerne kunne ha lukket øynene for det.

I beste fall er grunnen til det lave stemmeantallet at sykepleiere ikke er vant til uravstemning. Nesten gang vil flere stemme. Neste gang vil tillitsvalgtapparatet være mer dreven på å mobilisere medlemmene.

I verste fall er sykepleiere som gruppe feige. Vi bjeffer, men biter ikke.

Arbeidsgiver gir oss til salt i grøten, men ikke mye mer. 

Men det er vel kanskje alt vi tannløse trenger?

Reklamer

Read Full Post »

Gode påskehilsninger fra kyllingene på jobb på anestesi- og operasjonsavdelingen på UNN!

En eggstra hilsen til kollegaer landet over som holder helse-Norge igang mens andre nyter noen velfortjente fridager.

Og du påsketurist: hold deg unna skredfarlig terreng – det er ingen skam å nyte en skitur på flatmark.

Read Full Post »

20180115_175203.jpgSom en ganske samfunnsinteressert sykepleier og en-gang-iblant-blogger så legger jeg merke til andre sykepleiere som uttrykker seg ved hjelp av blogg-formatet. Og siden både blogg og sykepleie er skapt for å deles så tenkte jeg å dele med dere.

Her er mine tips om fine sykepleierblogger:

 

 

 

 

Først må jeg bare få vise dere min nye favorittblogg: Sykepleie i Nord

Sykepleie i Nord er skrevet av Maria og Anne, to driftige og dyktige damer som jobber ved Nord universitet i Bodø. De skriver imponerende enkelt om ganske tunge tema innen sykepleie. Likevel går de i dybden og resultatet er både interessant og lærerikt. Målgruppen er sykepleierstudenter, men jeg tror mange erfarne sykepleiere også vil finne mye interessant å lese her.

Skjermbilde blogg Sykepleie i Nord

 

Bloggen til Verdig eldreomsorg er verdt å følge med på for alle som er opptatt av eldreomsorg.  Sykepleier Trine Jaksland Graff er kvinnen bak «Verdig eldreomsorg» som nå egentlig har blitt en egen bevegelse med snart 89 000 følgere på Facebook.  Trine har flere engasjerte personer med seg, men jeg opplever henne fortsatt som en særdeles engasjert primus motor for både bloggen, facebookside, twitterkonto og selve saken. På bloggen er det mange gjestebloggere som skriver både faginnlegg, politiske innlegg og også dikt. Bloggsiden samler i tillegg linker til aktuelle nyhetssaker, lovverk og andre nettsider/bloggsider som er av interesse.

Skjermbilde blogg Verdig eldreomsorg

 

 

 

En ganske ny blogg som jeg har store forventninger til er bloggen til sykepleier Thea Martine Olsen. Hun er tidligere studentpolitiker i NSF Student, nå nyutdannet sykepleier ansatt i Oslo kommune. Thea er ei som er fantastisk engasjert i alt hun gjør og jeg forventer at hennes iver og engasjement skal komme kommune-Norge til gode. Det skal bli spennende å følge henne videre. Jeg håper på både helsepolitiske betraktninger i det store samfunnsbildet og et lite innsyn i det nære i kommunen, på arbeidsplassen, samarbeid og relasjoner mellom kolleger og om den fine jobben med mennesker.

Skjermbilde blogg Thea.JPG

 

Du tror kanskje fagpolitikk og forbundsstyrearbeid er kjedelige greier.  Tro igjen! Det er ingen sak å følge med når forbundsstyremedlem Lill Sverresdatter Larsen så morsomt og levende skriver bloggposter som beskriver «livet i forbundsstyret».  Hun er i tillegg god til å trekke linjer fra helsepolitikk til det pasientnære. Innimellom har hun noen virkelige fantastiske perler som beskriver mennesker, relasjoner, fag og sykdom på en rørende måte. Har du ikke allerede lese den, så bare MÅ du lese om Anny, en bloggpost om omsorg og psykisk helse. 

Skjermbilde Lill blogg

 

Hjemmesykepleier Karoline er en fin blogg som retter seg mot brukere og pårørende. Karoline skriver enkelt og forståelig om tema som er aktuelle for mange av de pasientene vi sykepleiere møter i hjemmetjenesten, og ellers i helsetjenesten. Hun gir gode tips og råd om egenomsorg. Det er et halvår siden sist oppdatering på bloggen,  men jeg håper vi snart kan lese noe mer her.

Skjermbilde blogg Karoline

 

En annen blogg med mye spennende innehold er sykepleier Ann sin blogg som kort og godt heter Sykepleier-blogg. Ann skriver at hennes intensjon med bloggen er at den skal være en arena der man kunne snakke åpent om de tingene i sykepleieryrket som man kanskje ikke vil snakke om i andre forum. Det skal være en arena for diskusjon og læring.  Hun skriver om pasientsikkerhet, om skikkethet til sykepleieryrket, om korridorpasienter og nattevakter.

 

Skjermbilde sykepleieblogg

 

I tillegg vil jeg minne alle om å følge med på Sykepleien.no sin blogg-seksjon. Der dukker det stadig opp mange spennende innlegg fra mange kunnskapsrike bidragsytere.

 

Har du et tips om en god sykepleier-blogg?  Del gjerne med oss andre i kommentarfeltet under…

 

 

Read Full Post »

Sykepleiere utsettes også for seksuell trakassering

Illustrasjonsfoto

2017 ble året der kvinner over hele verden tok et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i alle samfunnslag. Det har vært sjokkerende, det har vært overveldende og det har vært nødvendig.

Politikere, skuespillere, leger og servitører og ikke minst journalister er noen av dem som har stått fram og fortalt om konkrete episoder der de har blitt utsatt for krenkende adferd, ofte av seksuell art, ofte fra personer i en maktposisjon.

Listen virker å være uendelig. Og vi har neppe hørt alt.

Tause sykepleiere

Sykepleiere har vi derimot ikke hørt noe fra. Det er nesten mistenkelig stille. Riktig nok har forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Eli Gunhild By, vært intervjuet av både Dagbladet, TV2 og NRK om temaet – men fra sykepleiere som gruppe har det vært tyst. Vi har ikke laget et opprop. Vi har ikke stått fram med våre historier.  Hvorfor ikke?

Rett før jul meldte TV2 om at «Kvinnelig sykepleiere tør ikke snakke høyt om seksuell trakassering». En tillitsvalgt sykepleierstudent forteller TV2 om en episode der hun ble klappet på rumpen av en kollega, og TV2 forteller at de har vært i kontakt med andre sykepleierstudenter som forteller om episoder men ikke tørr å stå fram. De har ikke klart å finne en eneste sykepleier som vil uttale seg, heller ikke anonymt. Forbundsleder By sier i samme nyhetsinnslag at hun tror det er stor grad av underrapportering av slike tilfeller og oppfordrer sykepleiere til å si ifra.

Det er flere enn journalister på jakt etter en nyhetssak som har undret seg over taushet fra sykepleiere. Også på Sykepleierforbundets Facebook-vegg har sykepleieres stemme i #metoo-debatten blitt etterlyst.

#metoo?

Skjermdump fra Norsk Sykepleierforbund sin facebook-vegg. Et medlem etterlyser et opprop fra sykepleiere.

 

Kan det være slik at sykepleiere ikke blir utsatt for seksuelle krenkelser, overtramp og overgrep? At det ikke er noe stort problem for oss? Eller er vi bare utrolig gode til å håndtere slike hendelser? Gode til å tåle det meste? Ikke så lett lar oss krenke?

Vi tåler mye fra pasientene

Tross alt; vi er profesjonelle. Jeg kan ikke tro at det finnes en eneste sykepleier, kvinne eller mann, som ikke har mottatt et uanstendig «tilbud» fra en pasient. For egen del har jeg både blitt fridd til (det var litt søtt), tatt på rumpa under stell og forsøkt dratt ned i fanget til en pasient (ikke fullt så søtt).

Et sted jeg jobbet for mange år siden var pasienten en ung mann på min alder. Han kleip oss alle ganske hardt i rumpe, pupper og i skrittet så fort han fikk oss innen rekkevidde. Noe måtte gjøres. Vi lagde regler for ham og vi var alltid to sammen når det var nødvendig å være fysisk nær ham.

En natt ble jeg bedt om å hjelpe til med å legge inn en venekanyle på en pasient på en sengepost. Sykepleieren hans advarte meg om at pasienten kunne komme til å slå og at han var aggressiv. Han ble derfor med meg inn på pasientrommet. Pasienten var en stor, godt voksen mann. Han stirret olmt på meg og snerret «Om du ikke treffer blodåren på første forsøk så kommer jeg til å ta den nåla og voldta fitta di med den». Jeg så han direkte i øynene og svarte at det slett ikke var jeg som hadde behov for at han skulle få en venekanyle. Om han ville ha hjelp fra meg så fikk han kutte ut slike trusler.
Jeg traff på første forsøk.
Nærværet av post-sykepleieren ga meg tryggheten til å være både tøff, kald og konsentrert i den situasjonen. På korridoren takket han meg og jeg takket ham. Ingen av oss varslet noen om det som hadde hendt.

De som jobber i hjemmetjenesten vet aldri helt hva som venter dem når de åpner døra. Slik er jobben når du går inn i en persons hjem. At den som bor der onanerer, har sex, ser porno, er overstadig beruset, sitter naken i en stol i stua eller gjør annet som virker støtende på oss er ikke noe vi kan nekte ham eller henne. De bestemmer over seg selv i sitt eget hjem. Men om dette åpenbart gjøres med den hensikt at vi som hjelpere skal se og bli utsatt for denne oppførselen, så er det grunn til å reagere.

Sykepleiere som opplever slikt ringer ikke politiet, vi forteller ikke om episodene til journalister og vi sier (som regel) ikke opp jobben vår. Vi håndterer situasjonen der og da. Blir situasjonen for vanskelig diskuterer vi med kolleger. Sammen finner vi løsninger for å håndtere dette.

Vi er profesjonelle som har et ansvar ovenfor en sårbar person. En syk person. Kanskje en psykisk ustabil, ruset eller dement person. Det betyr ikke at slikt er greit. Men det kan både forklares og unnskyldes.
Slik skiller trusler, vold og trakassering som sykepleiere ofte blir utsatt for seg fra mange av de andre #metoo-historiene. Pasienten er ikke en maktperson ovenfor oss.

Ikke bare pasienter som trakasserer sykepleiere

Vi VET er at sykepleiere er svært utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet har avdekket at hver fjerde sykepleier faktisk er rammet skriver Sykepleien.

Jeg mener det er grunn til å tro at en del av det som er blitt rapportert til Arbeidstilsynet som vold og trusler faktisk er seksuell trakassering. Det er heller ikke noe nytt eller ukjent. Allerede i 2010 kunne  Aftenposten rapportere om at sykepleiere var den yrkesgruppen som var mest utsatt for seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen sammenlignet med andre yrkesgrupper.  NSF uttalte da at de mente dette var på grunn av dårlig ledelse, lav bemanning og for lite kompetent personell. Både NSF, Arbeidstilsynet og statistikk fra Levekårsundersøkelsen peker på at det er pasienten som står for slik trakassering.

Det er faktisk ikke bare pasienter vi jobber tett sammen med i vår hverdag. Det er også pårørende, kolleger, ledere, leger og annet helsepersonell. Det vil være direkte oppsiktsvekkende dersom ingen av de hundretusenvis av sykepleiere i Norge (derav 90% kvinner) ikke har blitt utsatt for seksuell trakassering av kolleger. Særlig når 3500 unge, kvinnelige leger i et opprop forteller at dette er et problem for dem. Men når ingen sykepleiere forteller noe, så er det vanskelig å vite.

Sykepleieren er ofte «underlegen» i mange yrkesrelasjoner. Selv turnuslegen vil kunne være i en maktposisjon ovenfor sykepleieren, særlig den unge og uerfarne sykepleieren.

Som fersk anestesisykepleier opplevde jeg å bli tatt på rumpa av anestesilegen mens jeg intuberte pasienten som lå sovende på operasjonsbordet foran oss. Det er en situasjon der jeg er helt forhindret i å kunne beskytte meg selv mot en slik beføling. Jeg klarte ikke å si ifra der og da, men klarte etterpå å formidle til ham dette var noe jeg ikke syntes var greit. Min leder eller hans leder ble ikke varslet. Jeg syntes jeg håndterte situasjonen godt nok på egen hånd.

Selv har jeg etter hvert blitt en relativt myndig dame. Jeg tror ikke det er mange som vil prøve seg på å seksuelt trakassere meg nå. Alder og erfaring gjør at du stiger litt i «makt-hierarkiet». Alder gjør deg kanskje også til et mindre attraktivt offer?

Så kanskje er jeg ikke lenger i posisjon til å klare å se problemet? Fordi jeg ikke er den som er utsatt. Selv om jeg har opplevd en del som jeg har både tålt og håndtert så er jo ikke det noe bevis for at andre sykepleiere må tåle alt. Kanskje tvert imot. Sykepleiere som meg, som ikke varslet har ikke gjort noe for å hjelpe dem som kommer etter inn i yrket. Samfunnet utvikler seg. Helsevesenet bør følge med.

 

Kjære sykepleier-kollega, jeg håper du kan svare på følgende spørsmål, gjerne i kommentarfeltet eller på andre måter, men i alle fall for deg selv:

  • Blir sykepleiere utsatt for seksuell trakassering og overgrep på jobb?
  • Hvis du mener svaret på overstående er «Ja», hvorfor varsler vi sykepleiere ikke om dette? Er det av frykt? Av forlegenhet? Eller er det fordi vi er opplært til å tåle det meste?
  • Har du blitt utsatt for krenkende adferd fra pasienter, pårørende, kollegaer eller ledere? Varslet du? Hvorfor/hvorfor ikke?
  • Hva skal vi gjøre for å bli kvitt problemet?

 

 

 

 

 

 

Read Full Post »

Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose. 

20170228_144503

«Har du gruet deg?»

«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.

«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.

«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»

Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.

Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up».  Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.

«AU! HVA FAEN?!»

«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam.  «Jeg må legge en ny.».

«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»

«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»

Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra.  Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.

«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.

«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.

Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.

«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.

Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.

«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.

Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».

«Jeg ble så kvalm»

«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.

«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.

Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.

Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.

«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.

I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.

Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.

Lyden av fri luftvei.

 

 

(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)

Read Full Post »

Vi skulle ha grøt, men manglet kanel så vi reiste til lokalbutikken i Megården i Sørfold kommune.

Nei, vi har ikke kanel. Men vi har kardemomme!

Unødvendig å si, ikke akkurat et fullgodt alternativ for oss.

Denne historien fra barndommen dukket opp fra minnet da jeg fikk svar fra Nordlandssykehuset på en kommentar jeg hadde lagt igjen på en av deres poster.

Fin sak. Her vil kommunene i Salten rekruttere sykepleiere til regionen. De kan tilby det meste både i og utenfor jobben, skriver de.

Interessant, tenkte jeg og la igjen en kommentar til dem. Svaret fikk meg til å lure på om jeg var på «skjult kamera».

Virkelig? VIRKELIG?!

Så om ingen ønsker det vi har å tilby så er det ingen vits i å tilby noe annet?

Hvorfor gi folk kanel når de kan få utmerket god kardemomme?

Hvorfor tilby full stilling når vi har flott tur-terreng og ny kantine?

Det ble ikke grøt den dagen.

Read Full Post »

faksimile Nordlys

Faksimilie Nordlys 12.11.17

Ærede ordfører.

Jeg holdt på å svelge kaffen i vranghalsen da jeg leste Nordlys portrettintervju med deg, min ordfører. I følge Nordlys sier du:

 Deler av Tromsø kommune har et pengeforbruk som ikke er bærekraftig. Vi bruker mellom 200 og 250 millioner kroner mer hvert år innenfor helse- og omsorgssektoren enn kommuner vi sammenlikner oss med. (…) Årsaken er sammensatt. Sektoren har strukturer som ikke bør videreføres. Vi holder på å legge om. Vi må få mindre rapportering, mer tillit og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Vi er ikke underbudsjettert, slik enkelte hevder. Det er for mye penger i den sektoren.

Kristin Røymo (Nordlys 12.11.17)

Kan dette virkelig stemme? Ja, helse- omsorgssektoren er nok den posten de fleste kommuner bruker mest penger på. Det er naturlig, å gi innbyggere som trenger det gode helsetjenester er en av kommunens kjernevirksomheter.  Men bruker virkelig Tromsø SÅ mye mer enn andre kommuner? Er det virkelig et kronisk overforbruk? Jeg mistenker at  diagnosen heller er kronisk underbudsjettering.

Forhåpentligvis kan Statistisk sentralbyrå kan gi meg svaret gjennom sin Kommune-Stat-Rapportering (KOSTRA).

Jeg tok en nærmere titt på KOSTRA-nøkkeltallene innen Pleie og omsorg. Surprise! Surprise! Tromsø kommune bruker ikke mer enn andre. Faktisk bruker kommunen litt mindre. Og dét selv om utgiftene har økt de siste to årene. I netto driftsutgifter til pleie og omsorg i prosent av kommunens totale, netto driftsutgifter brukte Tromsø i fjor 30 prosent. I KOSTRA-gruppe 13 (som er 40 store kommuner som er sammenlignbare med Tromsø kommune) var dette tallet 30,6 %. På landsbasis ble det brukt 31,1 % og i Troms hele 33,1 %.  Til og med Harstad og Narvik bruker større andel av sine midler til pleie og omsorg enn det Tromsø gjør.

Også når vi ser på netto driftsutgifter delt på antall innbyggere så kommer Tromsø lavere ut enn andre. 15 465 kroner i året koster pleie og omsorgstjenesten hver og en av oss som bor i Tromsø.  Landsgjennomsnittet er 17 003 kroner, i Troms brukes det gjennomsnittlig hele 19 592 kroner per person og i kommunene fra gruppe 13 er kostnaden også større enn i Ishavsbyen: 15 752 kroner.

Så kjære Kristin Røymo. Det er ikke sant. Tromsø bruker ikke mye mer enn sammenlignbare kommuner. Hvor har du fått disse opplysningene fra? Det er ganske drøyt å hevde at det er «for mye penger i den sektoren».

Noe av det du sier er jeg enig i. Du sier at vi må gi mer tillit til våre fagfolk og vi må sørge for at de som er nærmest brukerne tar de løpende avgjørelsene. Det tror jeg er en klok omlegging. Bestiller/utførermodellen har gått som en farsott gjennom kommune-Norge, men det oppleves at denne måten å drive helsetjenester på verken gir bedre kvalitet eller er billigere. Dessuten finnes det omfattende forskning som viser at når fagfolk får tillit til å gjøre vurderinger og ta ansvar for avgjørelser innen sitt fagfelt så blir kvaliteten bedre for brukerne og de ansatte er mer tilfreds i jobben sin – noe som gjør at vi beholder dem. Vinn-vinn der altså.  Så kanskje første og eneste sparetiltak bør være å legge ned Tildelingskontoret?

Men for å få dette til, er vi avhengige av nettopp fagfolk.  Her har vi en utfordring, ordfører.  Bare 63 prosent av årsverkene i de brukerrettede tjenestene er folk med fagutdanning. Dette er en del lavere enn i alle andre kommuner det er naturlig å sammenligne seg med.  I KOSTRA-gruppe 13 er det 74 % personell med fagutdanning, i Troms 69 prosent. «Lillebror-byene» i nord har alle høyere andel ansatte med fagutdanning. I Narvik 70 prosent, i Harstad 76 prosent og i Bodø 79 prosent.  Kan du virkelig være bekjent med at Bodø er så mye flinkere enn oss i Tromsø med å rekruttere og beholde fagfolk? Her trengs det en plan. Hvordan skal vi finne tak i de helsefagarbeiderne, sykepleierne, vernepleierne, spesialsykepleierne og andre fagfolk som vi trenger?

Tromsø har i alle fall ikke prøvd med lønn som lokkemiddel. Vi har lavere lønnsutgifter per kommunalt årsverk i sektoren enn både kommunene i gruppe 13 og i landet for øvrig. Større fokus på fag og fagutvikling og økt grad av fulle stillinger er også tiltak som virker.  Som sykepleier som flyttet fra den kjære hjembyen min, Bodø, fordi jeg kunne få en full stilling der jeg fikk brukt min fagkompetanse i Tromsø. I så måte kan jeg være et sannhetsvitne om at hel stilling og et faglig miljø er av betydning når sykepleiere velger seg arbeidssted.

Men hva er dette med «mindre rapportering» da, Kristin? Jeg håper virkelig ikke du har tenkt å kopiere St. Olav hospital her, med å kutte i arbeidstiden (et kvarter mindre rapport-tid) for å så samle disse kvarterene opp til flere arbeidsdager for de ansatte. Dette er et tiltak som ikke er særlig bra for pasientsikkerheten og som selvsagt er en forringelse av de ansattes arbeidsvilkår. Det kan vel ikke en Ap-ordfører være bekjent av? Som du kanskje har fått med deg så ble vedtaket om å innføre dette møtt med store protester fra sykepleiere og fra de tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund. Nesten 1000 personer deltok forrige uke i et fakkeltog i Trondheim mot redusert rapport-tid og en samlet fagbevegelse ga sin støtte til demonstrasjonen. Jeg håper vi kan slippe å arrangere et slikt fakkeltog i Tromsø.

Det vi kan være enige om er at vi må være smartere. Vi vet at behovene for kommunale helsetjenester kommer til å øke drastisk i de kommende årene, hovedsakelig fordi befolkningen vår blir eldre. Da må vi sørge for at andelen innbyggere med pleie- og omsorgsbehov går ned. Det gjør vi ved å forebygge sykdom og helsetap og ved å sette folk som har fått sykdom eller skade kjappere i stand til i større grad å ta vare på seg selv igjen. Jeg blir bekymret av å se at bare 1,9 % av institusjonsplassene i Tromsø er avsatt til rehabilitering og habilitering. På landsbasis er det 7,8 % og i KOSTRA-gruppe 13 er andelen 6,7 %.  Tromsø bruker bare 929 kroner per innbygger på aktivisering/støttetjenester mot 1139 kroner i gjennomsnitt i kommunene i gruppe 13. I Bodø brukes det 1402 kroner til dette.

Dersom det ikke satses på folkehelse og det ikke satses på rehabilitering så er det bare en ting som er sikkert om framtiden: Tromsø kommer til å måtte bruke veldig mye mer enn tredve prosent av våre totale driftsutgifter på pleie- og omsorgstjenester.

Hva er løsningen da?:

  • Som du selv sa; tillit til fagfolk.  La de som er nærmest tjenestemottakeren ta beslutningene,  i tett samarbeid med den som trenger hjelpen. Det krever selvsagt at det finnes nok fagfolk. For å sikre dette må det satses på fagutvikling, gode arbeidsforhold og konkurransedyktig lønn. I den rekkefølgen.
  • Befolkningen som helhet må bli friskere. Det betyr folkehelsetiltak som bedrer helsen til folk flest. Men også at man gir individer som er i risikosonen eller som allerede har fått sykdom eller skade en oppfølging og et tilbud som gjør at de kan leve best mulige liv.
  • Innse at det er helt urealistisk å tro at budsjettene til helse- og omsorgssektoren kan krympes. Antallet som trenger tjenester vil uansett øke.  Det vi må se på er måter å utnytte helse-kronene våre på best mulig måte. Fagforeningene er gode og kunnskapsrike samarbeidspartner i dette arbeidet.
  • Behold eiendomsskatten. Beklager, vi klarer oss ikke uten. Sjansen for at Regjeringen vil gi oss økte inntekter er rimelig lav og kraft-gullet har jo Tromsø for lengst sløst bort.

Lykke til, Kristin! Jeg stemte på deg og jeg heier på deg – men jeg sier ifra når du gjør dumme ting. Det håper jeg alle andre gjør også.

 

Marianne H. Øien – sykepleier og innbygger i Tromsø kommune.

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggere like this: