Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sykepleie’ Category

 

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17  skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg. Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler. 

Slike saker er vonde. De er vonde for pårørende som sørger over dødfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.stetoscop

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning». Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp . Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. Bare se hva som framkommer i kommentarfeltet på Facebook:

kommentarfelt-fb

 

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!

Med feil skal feil fordrives.

 

 

Read Full Post »

Jeg har en av verdens beste jobber – dét er jeg helt sikkert på.

Men jeg har oppdaget at det ikke alltid så lett for andre å forstå hva jeg gjør. Og ofte kan det være vansklig å forklare. Noen ganger (når jeg ikke har lyst å snakke om jobben min) så svarer jeg derfor at jeg er «sykepleier» i steden for å si at jeg er «anestesisykepleier». Alle har en oppfatning av hva en sykepleier er, men mange skjønner ikke hva anestesisykepleier er for noe merkelig noe.

Ofte presenterer jeg meg derfor for pasienten med at jeg er «narkosesykepleier» eller sier «Hei, jeg heter Marianne. Det er jeg som skal passe på deg mens du sover». 

De fleste trenger ikke å vite så veldig mye om hva anestesi, narkose og bedøvelse er – eller vite hvorfor det er viktig at noen har spesialutdannelse innen nettopp dette feltet. Men når man selv skal opereres så begynner man ofte å lure…

TED-Ed har laget en superfin video som forklarer litt av hva anestesi og bedøvelse er. Neste gang noen spør skal jeg be dem se denne filmen.

Read Full Post »

Når man menger seg for mye med de innfødte skjer det av og til at man roter seg borti litt av hvert. Etter noen år «på besøk» i Tromsø ble jeg valgt inn inn i fylkesstyret til Norsk Sykepleierforbund i Troms. Det ene fulgte det andre; nå sitter jeg på et hotell utenfor Gardemoen som en del av Troms delegasjon på NSFs landsmøte. «Hvorfor på Gardemoen og ikke i Oslo?» tenker du kanskje? Vel, det er jo lett å skjønne – her har de samlet massevis av folk fra distriktene, og det var nok med tanke på deres sikkerhet at møtested valgt. Tenk deg oss utkantsfolk i fri dressur i storbyen. Vi hadde jo sporensstreks gått oss vill, sannsynligvis blitt gjeng-ranet, påkjørt av sykelister eller gitt penger til tiggere. Nei, best å holde det i kontrollerte former på Jessheim i stedet.

For en enkel sjel fra Bodø kan en slikt stort et arrangement være overveldende greier. Heldigvis hadde noen av de andre fra fylket vært her før og hadde derfor noen lure tips. De visste at det var smart å uniformere seg. Det liker sykepleiere, da føler vi oss trygge.

På landsmøtet gjelder det å ha en uniform som skiller seg litt fra de andre så man kan klare å finne delegasjonen sin igjen. Her er det både vester med trykk, fleecejakker, cape og fotballskjerf . NSF Troms valgte seg noen særegne T-skjorter som våre venner i HÆX i Tromsø har laget. Vi syntes trykket med «Nordnorsk anatomi» var passende når vi skulle mingle med andre sykepleiere fra hele landet – her kunne vi vise fram både vår geografiske tilhørlighet og vår interesse for faget.

Men noen ganger får slike geniale ideer uventede konsekvenser. Lite visste jo vi at dette skulle føre til at vår kandidat til forbundsstyre, Lill Sverresdatter Larsen, gikk opp på talestolen og viste fram ræva. 

Sjokket var stor, særlig blant de mer sarte sjeler i salen. Så Finnmark: vi beklager!

Det hadde seg sånn at det eneste ordet som var tydelig på skjorta til Lill var «ræva». Håret hennes dekket til endel av skjorten, og talestolen skjulte resten. Men ræva, den var tydelig med.  Og dette ble altså streamet ut live til alle landets sykepleiere som selvsagt satt klistret til dataskjermen hjemme for å følge møtet. Så for å bøte på skaden viser her vår varakandidat Anne (med fylkesleder Hanne Marit som følger ivrig med)  fram hele skjorten. Vi håper at det å se helheten vil øke forståelsen for denne rompeblottingen. Det var på ingen måte vår intensjon at noen skulle bli støtt.

For de som trenger å få de nordnorske ordene oversatt:

Skolten = hodet

Skrotten = kroppen

Ræva = bakenden

Nævvan = fingrene

Skankan = Alt fra hoftene og ned til tærne.
image

Read Full Post »

Det er et ordtak som heter «Det man ikke har i  hodet, må man ha i beina». Herved skriver jeg elegant ordtaket om til «det man ikke har i venen må man få i beinet». Eller mer spesifikt i rørknokelen. I alle fall om man er akutt, alvorlig syk og har behov for både væske og medikamenter. Og det har man ofte når man plutselig er så uheldig å bli akutt, alvorlig syk. Væske og medikamenter kan man få gjennom en perifer venekanyle, mer kjent som venflon. Men det som er så skit er at når man virkelig trenger en slik hendig venflon så er det ofte så godt som umulig å få til å legge en slik en. Til oss helsepersonell som jobber i akuttmedisinen sin store fortvilelse er det som om blodårene rett og slett er forduftet. Det er de jo selvsagt ikke. Men kroppen er så snedig innrettet at den prioriterer sine ressurser til de steder det er mest bruk for den. Så blodet er faktisk så godt som borte fra armer og bein – det er dratt for å holde hode og hjerte og sånn, ja de viktige greiene, i best mulig stand.

Men hva gjør man da? Om vi skal kunne hjelpe MÅ vi jo kunne gi pasienten medisiner og væske. Har hørt at man i krigsanestesien i slike tilfeller blottlegger vener med et kirurgisk snitt. Noe jeg synes høres både vanskelig, blodig og risikabelt ut. Og ikke spesielt aktuelt å gjøre i en amubulanse eller i et traumemottak på sykehus. Så kan man jo alltids legge CVK (sentralt venekateter), men det krever både litt tid og personell som er øvet i å legge en slik. Dessuten er det vanskelig å utføre f.eks hjertekompresjoner mens man legger en CVK.  Og det er her en intraossøs kanyle kommer inn handy. Det er ekstremt raskt, kan settes i hvilken som helst av kroppens rørknokler og satt i en litt større knokel gir den god flow. Dessuten er det så lett å finne rett sted å borre den inn at man faktisk kan gjøre det i mørket – hvilket nok er delvis grunnen til at intraossøs tilgang er blitt varmt omfavnet av Forsvaret.

Nå i uken ble jeg invitert med av anestesistudentene ved UNN til en demonstrasjon med selger av slikt utstyr, noe jeg ble veldig glad for. Og morsomt nok var øvelsen ikke bare på plastbein, men på skikkelige grisebein som Knut hadde vært å fått tak i på sykehuskjøkkenet. Man er vel kanskje skikkelig anestesi-nerd for å like sånt, men jeg hadde en helt fantastisk gøy kveld. Takk!

Da jeg selv var anestesistudent i Bodø hadde vi et internt kurs holdt av en i klassen som i en årrekke har jobbet i ambulansen og som hadde gode erfaringer i med bruk av intraossøs tilgang. Selve den praktiske opplæringsdelen går ganske kjapt – det er tross alt mye lettere enn å skru en skrue i veggen med en vanslig skrumaskin. De greieste stedene er prokismalt eller distalt på tibia (leggbeinet) eller øverst på humerus (overarmsbeinet). Det som tar tid i en slik undervisning/framlegg er å overbevise kursdeltakerene om at det ikke er en farlig metode.  Jeg var rimelig raskt overbevist om at dette var kjempesmart i de tilfeller der man ikke oppnår annen vaskulær tilgang innen rimelig tid på en traumepasient. Derfor har jeg latt meg overrasket over hvor skeptiske mer erfarne sykepleiere i det akuttmediske feltet er.  Både i Bodø og i Tromsø. Eneste grunnen jeg kan tenke meg er at de ser for seg at man står å hamrer kanylen inn med hammer og meisel (noe man visstnok sånn circa gjorde i de første utgavene av disse kanylene) OG at de ikke har opplevd dem i bruk.  Jeg er klar over at en god selger kan selge meg omtrent hva det skal være og at jeg rett og slett ikke skal kjøpe alt de sier vilt og uhemmet (selv ikke når jeg både får pizza og øl av dem!)  Men jeg tror både på Steinar (fra kullet mitt, med erfaring fra bruk pre-hospitalt) og Knut (på anestesikullet i Tromsø, med erfaring fra bruk i forsvaret) når de er fulle av lovord. Dessuten er jeg ganske overbevist om at de som har tatt inn intraossøs tilgang inn i AHLR-prokollen har gjort en veloverveid avgjørelse.

Dette jeg har lært:

  • Før du setter kanylen så vask innstikkstedet (eller skal man kalle det borrestedet?) med sprit, likt som ved venekanylering.
  • Intraossøs kanyle går raskt å sette inn, å lokalisere sted samt å borre tar som oftes under ett minutt. La borret gjøre jobben, ikke legg mye press på borrmaskinen. Du er inne når du føler loss (ikke lenger motstand).
  • Når du har satt den inn så aspirer for å se at du får back-flow.
  • Om du ikke får back-flow er det sannsynlig at du ikke ligger rett og må borre på nytt. Men ikke borr i samme knokel, da vil du bare få den væsken du setter inn rett i retur gjennom det hullet du borret først. Man har ett forsøkt per knokel.
  • Sett inn 10 ml NaCl kjapt. Om du ikke gjør dette vil du ikke klare å få høy flow.
  • Bruk helst trykksett om du skal gi større mengde væske.
  • På våken pasient: Å sette kanylen er ofte ikke mer smertefullt enn å få en venflon, men å få satt inn væske er vondt. Dette kan forhindres ved å sette 1-2 ml med 2% Xylocain først og la det virker noen minutter før man setter inn væske. (annen mengde på barn, men det husker jeg ikke helt nøyaktig)
  • Ikke borr gjennom hud som er skadet/sår/er betent.
  • Seponer kanylen så snart man har annen tilgang, senest 24 timer etter den er satt.
  • Det er så godt som ingen komplikasjoner så lenge man forholder seg til forholdsreglene – og betennelse i beinet? Det har kun vært 2 tilfeller av slik etter det er satt 500 000 kanyler i Europa (NB! selgers tall).

For de som vil vite mer har jeg funnet en ganske okey oversiktsartikkel. Det får ikke hjelpe at den er på dansk.

Read Full Post »

%d bloggers like this: