Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Buktafestivalen’

image

Buktafestivalen var veldig nøye med sikkerhetkontrollen, det skal være sikkert. Sluset gjennom tre vaktledd ble vi alle nøye og inngående kroppsvisitert og alle vesker inngående gransket. Min veske fylt med ekstra ullklær ble fullstendig tømt og alle små rom behørlig tittet i. Hvorfor? For å finne farlige greier. Bukta-farlige greier er enten a) noe som kan skade andre festivaldeltagere eller b) noe som kan skade inntjeningen til festivalen. Eksempler på dette kan være stikkvåpen (skade andre), paraply (ødelegge utsikt for andre/skade andre), matpakke (ødelegge inntjening) og alkohol (ødelegge inntjening + miste bevilling).

Jeg forstår jo absolutt kontrollbehovet, men når mine Doc halslinser er på tur å bli inndratt syns jeg det går for langt. Her har man tross en god festivalforkjølelse klart å kare seg bort på område siste dag – men halsdrops, nei det får en ikke ha!

På bildet ser dere andre inndratte ting. Ofte tatt inn ser ut til å være godterier, drikke og hårspray. Mer overraskende inndratt er håndkrem og faktisk solkrem. Tenk om festivaldeltakerene skulle komme til å unngå å bli solbrente om sola hadde dukket fram, det hadde jo totalt ødelagt festivalens rykte. Det kunne vært farlig det!

Reklamer

Read Full Post »

image

Når festivalen avholdes i fjærsteinan så åpner det seg noen muligheter. Som (i følge ryktene) nakenbading backstage. Båtfolket får også muligheten til å se festivalen helt gratis.

Men helt ærlig – om du har så lyst å få med deg festivalen at du legger deg på anker utenfor og sitter der å dupper i timevis med svært dårlig utsikt til kun Paradisbukta (scene2) og uten muligheten til å oppleve stemningen, snakke med folk og spise festivalmaten – hvorfor ikke bare kjøpe deg billett?

Read Full Post »

Etter ganske mange festivaldøgn over litt for kort tid så det var litt tungt å komme seg igang fredag formiddag. Heldigvis hadde Monica en kur mot treig start; hennes egen, helt suverene Cosmo. Litt blass på fargen? Vel, det er derfor de virker så bra. Og festivalformen kom tilbake igjen i rakettfart!

Buktavorspielet ble så gøy at det var bare flaks at vi var på plass på festivalområdet tidsnok til å få med oss Two Door Cinema Club . Men de irske gutta var absolutt verdt å stresse for å nå. De gjorde en fanstastisk konsert og serverte den ene feel-good-låta etter den andre. Vi dansa, sang med og koste oss i solskinnet. Festivaldag to kunne ikke startet bedre! For de som ikke har fått med dere dette bandet så sjekk det ut. Legger ut en av videoene deres under:

De neste bandene ble av oss kun lyttet til som bakgrunnsstøy. Det gjaldt å komme seg litt unna, for lydnivået dag to var fortsatt generelt høyt (men dog litt bedre enn dag en syns jeg. Eller var det bare det at jeg nå aktivt brukte øreplugger?).

Det fine med band på festival man ikke er interessert i er at man får tid til å sjekke ut området, prate med folk og ikke minst teste festivalmaten. Tromsøfolket skryter jo høylytt av festivalmaten på Bukta. Legger en liten vurdering av den maten jeg spiste (eller ordna meg en tjyvsmak hos andre fra):

  • Fesk og potates: Et kremmerhus med pommes frites med tre store biter «fiskepinner» på toppen. Pent stekt, smakte godt, litt kjedelig dog. Imponerende kjapt levert. Pluss for dispensere med remulade man kunne ta så mye man ville fra.
  • Hval i brød: En hvalburger. Pent stekt (altså ikke ihjelstekt). Kunne med fordel hatt litt mer krydder. En av hvalbitene vi fikk var så seig og trevlete at den ikke lot seg spise. På hval overgår Trænafestivalen Bukta en høy gang!
  • Ishavsburger: Fiskekake i hamburgerbrød. Velsmakende, lettspist og deilig. Dette var snop!
  • Sushi: Årets nykommer på festivalmenyen. Åtte biter. Laks, kveite og kamskjell. Nigiri og sashimi. Fisken var helt nydelig. Risen bar preg av å ha stått en stund, den var blitt til en knallhard klump. Men til å være servert på en festival var dette helt fantastisk godt levert. Grattis Bukta, dere er modige og det funka. Til neste år kan det godt være litt mer wasabi med.
  • Vafler: Smakt bedre, men de ga likevel mersmak. Det ble både to og tre av dem. Kaffen vi kjøpte sammen med vaflene var god.

 

Været var med på å heve stemningen enda noen hakk. Finnes det noe finere enn en nordnorsk sommernatt?

 

Til slutt var det klart for kveldens høydepunkt: The Dandy Warholes. Og hvilken konsert! Amerikanerene rocka oss inn i den lyse sommernatta og det virket som de hadde det kjempegøy. Det hadde i alle fall vi.

image

En eller anna sjel har tatt opp deler av konserten så under har jeg lagt ut konsertopptak fra at de spiller «We used to be friends» på Telegrafbukta-scenen. Begynnelsen er litt treg dog, da det virker som om Courtney har litt problemer med ustyret sitt, men det fikser seg. Dessverre virker det som om gruppa sannsynligvis har røyka sokkene sine før de kom på scenen – tror du meg ikke så sjekk ut hva de sier da de er ferdig å spille låta:

Read Full Post »

Oi så jeg har gledet meg til å endelig få oppleve snakkisen Bukta – den nordnorske festivalen med stor F (=Fantastisk Festivalstemning med Fest, Flørt, Feskemat og Fyll i Fjæra). Som førstegangsreisende til Telegrafbukta forventet jeg både alt og ingenting.

Sett ut fra programmet var dagen i dag, torsdag, den meste spennende. Hele kalaset skulle dras igang av Ida Maria, som jeg sist lørdag opplevde på Trænafestivalen, og så gjorde en forrykende konsert der. Deretter sto Kitchie Kitchie Ki Mi O på plakaten, noe jeg anser som et veldig spennende band og som jeg gledet meg til å se. Bandet er satt sammen av musikere fra Madrugada, Ricochets og My Midnight Creeps og DET skaper jo aboslutt noen forventninger. Her snakker vi om talentfulle gutter! 

Dessverre var ikke formen helt på topp i dag. Da jeg var ferdig på jobb var jeg helt gele i hodet, og vurderte faktisk seriøst å ikke dra i dag. Men tanken på å være så nært på å oppleve Nick Cave og så la det glippe ble for uutholdelig, så etter litt mat og hvile var det bare å finne fram ullundertøyet, læsta, ullgenseren og regnjakka og begi seg sørover på øya. 

Festivalarmbåndet kom helt køfritt på rundt håndleddet (gleden ved å komme sent) og så var det dags for veskesjekken. Og i veskekontrollen sto ingen ringere enn Losvik’en fra gamle, gamle ungdomspolitikk-tider. Alltid fantastisk å overraskende møte trivelige kjentfolk i Ishavsbyen. Lurte etterpå om alle de andre veskekontrollørene også var jurister? Her skal det gå rett for seg!

Systemet for å få fatt i både bonger, penger og mat og drikke virket veldig ryddig og effektivt. Men merkelig nok må man kjøpe forskjellige bonger for å øl og vin/rusbrus. Fordi det er forskjellig pris? Neida – begge deler kostet stive 70 kroner (Skulle tro festivalledelsen var samme folka som driver Skarven). Utrolig irriterende å allerede der og da bestemme seg for fordelingen av øl og annen drikke. Jeg er nok mest en øldrikker, men så er det jo bare Mack-brygg å få tak i og da må man jo rense ganen innimellom. Jeg kjøpte halvt-om-halvt. 

Festivalmat i nordnorge. Her bankes tørrfesk.

Dessverre mistet jeg de første bandene og da jeg gikk inn på området ebbet de siste tonene til bodøbandet Cold Mailman ut.

Det jeg derimot fikk med meg var amerikanske Monster Magnet. Bandet var totalt ukjent for meg men ifølge Buktas egen beskrivelse har altså Monster Magnet gjennom nittitallet opparbeidet seg «et bunnsolid navn i rockens historie». Da de begynte å spille skjønte jeg hvorfor dette var ukjent grunn – dette var i både hardeste og særeste laget for meg. Men jeg kan se at de som liker slikt syns det var stor stas. De amerikanske gutta likte klart å lage show og trøkk – bare synd at den heller tamme lysriggen på hovedscenen ikke kunne backe opp lydbildet.

Japanske Gitar Wolf like etterpå var for meg mye av det samme. Litt for hardt, sært og støyende for min smak.  I brukte Monica og jeg ventetiden til Nick Cave med å varme kropp og fingre på kaffe og spise Bayervaffel med brunost (vi er fortsatt usikker på hva akkurat Bayervaffel er – men tror det er vaffel med Bayer i. Det smakte egentlig sånn). Imens gløtta vi i været og fablet om blå himmel – er ikke det en flekk blått der? Blir den større tro?

Og endelig, der entret de scenen, Grinderman. For en trøkk, for en energi for en råskap det var i dem! I tillegg ble jeg, på godt norsk, fullstendig starstrucked. At en mann så stygg og så gammel kan være så inni hampen fasinerende og tiltrekkende er rimelig mystisk.  At regnet øste ned, gradestokken neppe var over åtte grader og det blåste smådjevler la ingen demper på det hele.

Jeg har i årevis digga Nick Cave, men liker vel 90-tallets Bad Seeds-greier best. Grinderman er mye likt men likevel utrolig ulikt. Cave er mørk, sint, ond, deprimert og øm nå også men på en hardere måte. Og for ikke snakke om på en høylytt måte. Jeg var alvorlig bekymra for hørselen min etter konserten. Jeg har aldri hatt øresus før men fikk en times lang «pipekonsert» fra inni hodet mitt fulgte i kjølevannet av konserten. Et band som Grinderman krever vel å bruke egne lydfolk, men her burde lydansvarlige fra festivalen grepet inn.

Jeg var litt skuffa over at de ikke spilte Palaces of Montezuma fra fjorårets album, og håpte de kom til å dra den som ekstranummer. Men jeg ser at den egentlig ikke passer inn – det er vel den Grinderman-låta som minner mest om Bad Seeds…

Men alt i alt; Jeg er kokfornøyd!

Read Full Post »

%d bloggere like this: