Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Sykepleiere’

Sykepleiere utsettes også for seksuell trakassering

Illustrasjonsfoto

2017 ble året der kvinner over hele verden tok et oppgjør med seksuell trakassering og overgrep i alle samfunnslag. Det har vært sjokkerende, det har vært overveldende og det har vært nødvendig.

Politikere, skuespillere, leger og servitører og ikke minst journalister er noen av dem som har stått fram og fortalt om konkrete episoder der de har blitt utsatt for krenkende adferd, ofte av seksuell art, ofte fra personer i en maktposisjon.

Listen virker å være uendelig. Og vi har neppe hørt alt.

Tause sykepleiere

Sykepleiere har vi derimot ikke hørt noe fra. Det er nesten mistenkelig stille. Riktig nok har forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Eli Gunhild By, vært intervjuet av både Dagbladet, TV2 og NRK om temaet – men fra sykepleiere som gruppe har det vært tyst. Vi har ikke laget et opprop. Vi har ikke stått fram med våre historier.  Hvorfor ikke?

Rett før jul meldte TV2 om at «Kvinnelig sykepleiere tør ikke snakke høyt om seksuell trakassering». En tillitsvalgt sykepleierstudent forteller TV2 om en episode der hun ble klappet på rumpen av en kollega, og TV2 forteller at de har vært i kontakt med andre sykepleierstudenter som forteller om episoder men ikke tørr å stå fram. De har ikke klart å finne en eneste sykepleier som vil uttale seg, heller ikke anonymt. Forbundsleder By sier i samme nyhetsinnslag at hun tror det er stor grad av underrapportering av slike tilfeller og oppfordrer sykepleiere til å si ifra.

Det er flere enn journalister på jakt etter en nyhetssak som har undret seg over taushet fra sykepleiere. Også på Sykepleierforbundets Facebook-vegg har sykepleieres stemme i #metoo-debatten blitt etterlyst.

#metoo?

Skjermdump fra Norsk Sykepleierforbund sin facebook-vegg. Et medlem etterlyser et opprop fra sykepleiere.

 

Kan det være slik at sykepleiere ikke blir utsatt for seksuelle krenkelser, overtramp og overgrep? At det ikke er noe stort problem for oss? Eller er vi bare utrolig gode til å håndtere slike hendelser? Gode til å tåle det meste? Ikke så lett lar oss krenke?

Vi tåler mye fra pasientene

Tross alt; vi er profesjonelle. Jeg kan ikke tro at det finnes en eneste sykepleier, kvinne eller mann, som ikke har mottatt et uanstendig «tilbud» fra en pasient. For egen del har jeg både blitt fridd til (det var litt søtt), tatt på rumpa under stell og forsøkt dratt ned i fanget til en pasient (ikke fullt så søtt).

Et sted jeg jobbet for mange år siden var pasienten en ung mann på min alder. Han kleip oss alle ganske hardt i rumpe, pupper og i skrittet så fort han fikk oss innen rekkevidde. Noe måtte gjøres. Vi lagde regler for ham og vi var alltid to sammen når det var nødvendig å være fysisk nær ham.

En natt ble jeg bedt om å hjelpe til med å legge inn en venekanyle på en pasient på en sengepost. Sykepleieren hans advarte meg om at pasienten kunne komme til å slå og at han var aggressiv. Han ble derfor med meg inn på pasientrommet. Pasienten var en stor, godt voksen mann. Han stirret olmt på meg og snerret «Om du ikke treffer blodåren på første forsøk så kommer jeg til å ta den nåla og voldta fitta di med den». Jeg så han direkte i øynene og svarte at det slett ikke var jeg som hadde behov for at han skulle få en venekanyle. Om han ville ha hjelp fra meg så fikk han kutte ut slike trusler.
Jeg traff på første forsøk.
Nærværet av post-sykepleieren ga meg tryggheten til å være både tøff, kald og konsentrert i den situasjonen. På korridoren takket han meg og jeg takket ham. Ingen av oss varslet noen om det som hadde hendt.

De som jobber i hjemmetjenesten vet aldri helt hva som venter dem når de åpner døra. Slik er jobben når du går inn i en persons hjem. At den som bor der onanerer, har sex, ser porno, er overstadig beruset, sitter naken i en stol i stua eller gjør annet som virker støtende på oss er ikke noe vi kan nekte ham eller henne. De bestemmer over seg selv i sitt eget hjem. Men om dette åpenbart gjøres med den hensikt at vi som hjelpere skal se og bli utsatt for denne oppførselen, så er det grunn til å reagere.

Sykepleiere som opplever slikt ringer ikke politiet, vi forteller ikke om episodene til journalister og vi sier (som regel) ikke opp jobben vår. Vi håndterer situasjonen der og da. Blir situasjonen for vanskelig diskuterer vi med kolleger. Sammen finner vi løsninger for å håndtere dette.

Vi er profesjonelle som har et ansvar ovenfor en sårbar person. En syk person. Kanskje en psykisk ustabil, ruset eller dement person. Det betyr ikke at slikt er greit. Men det kan både forklares og unnskyldes.
Slik skiller trusler, vold og trakassering som sykepleiere ofte blir utsatt for seg fra mange av de andre #metoo-historiene. Pasienten er ikke en maktperson ovenfor oss.

Ikke bare pasienter som trakasserer sykepleiere

Vi VET er at sykepleiere er svært utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet har avdekket at hver fjerde sykepleier faktisk er rammet skriver Sykepleien.

Jeg mener det er grunn til å tro at en del av det som er blitt rapportert til Arbeidstilsynet som vold og trusler faktisk er seksuell trakassering. Det er heller ikke noe nytt eller ukjent. Allerede i 2010 kunne  Aftenposten rapportere om at sykepleiere var den yrkesgruppen som var mest utsatt for seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen sammenlignet med andre yrkesgrupper.  NSF uttalte da at de mente dette var på grunn av dårlig ledelse, lav bemanning og for lite kompetent personell. Både NSF, Arbeidstilsynet og statistikk fra Levekårsundersøkelsen peker på at det er pasienten som står for slik trakassering.

Det er faktisk ikke bare pasienter vi jobber tett sammen med i vår hverdag. Det er også pårørende, kolleger, ledere, leger og annet helsepersonell. Det vil være direkte oppsiktsvekkende dersom ingen av de hundretusenvis av sykepleiere i Norge (derav 90% kvinner) ikke har blitt utsatt for seksuell trakassering av kolleger. Særlig når 3500 unge, kvinnelige leger i et opprop forteller at dette er et problem for dem. Men når ingen sykepleiere forteller noe, så er det vanskelig å vite.

Sykepleieren er ofte «underlegen» i mange yrkesrelasjoner. Selv turnuslegen vil kunne være i en maktposisjon ovenfor sykepleieren, særlig den unge og uerfarne sykepleieren.

Som fersk anestesisykepleier opplevde jeg å bli tatt på rumpa av anestesilegen mens jeg intuberte pasienten som lå sovende på operasjonsbordet foran oss. Det er en situasjon der jeg er helt forhindret i å kunne beskytte meg selv mot en slik beføling. Jeg klarte ikke å si ifra der og da, men klarte etterpå å formidle til ham dette var noe jeg ikke syntes var greit. Min leder eller hans leder ble ikke varslet. Jeg syntes jeg håndterte situasjonen godt nok på egen hånd.

Selv har jeg etter hvert blitt en relativt myndig dame. Jeg tror ikke det er mange som vil prøve seg på å seksuelt trakassere meg nå. Alder og erfaring gjør at du stiger litt i «makt-hierarkiet». Alder gjør deg kanskje også til et mindre attraktivt offer?

Så kanskje er jeg ikke lenger i posisjon til å klare å se problemet? Fordi jeg ikke er den som er utsatt. Selv om jeg har opplevd en del som jeg har både tålt og håndtert så er jo ikke det noe bevis for at andre sykepleiere må tåle alt. Kanskje tvert imot. Sykepleiere som meg, som ikke varslet har ikke gjort noe for å hjelpe dem som kommer etter inn i yrket. Samfunnet utvikler seg. Helsevesenet bør følge med.

 

Kjære sykepleier-kollega, jeg håper du kan svare på følgende spørsmål, gjerne i kommentarfeltet eller på andre måter, men i alle fall for deg selv:

  • Blir sykepleiere utsatt for seksuell trakassering og overgrep på jobb?
  • Hvis du mener svaret på overstående er «Ja», hvorfor varsler vi sykepleiere ikke om dette? Er det av frykt? Av forlegenhet? Eller er det fordi vi er opplært til å tåle det meste?
  • Har du blitt utsatt for krenkende adferd fra pasienter, pårørende, kollegaer eller ledere? Varslet du? Hvorfor/hvorfor ikke?
  • Hva skal vi gjøre for å bli kvitt problemet?

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

 

På Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune døde en pasient. Før eller siden dør de fleste av dem som sjekker inn på sykehjem så et dødsfall i seg selv er ingen oppsiktsvekkende hendelse. Men akkurat denne pasienten dør sannsynligvis tidligere enn nødvendig – etter å ha fått en overdose av morfin av en av sykehjemmets sykepleiere.

I følge avisen Nordlys 16.02.17  skulle pasienten ha fått 2,5 mg Morfin, men fikk i stedet 100 mg. Nordlys skriver:

Pasienten var alvorlig syk, og denne kvelden forverret tilstanden seg. Like før vaktskiftet kveld/natt ble det besluttet å gi morfin som smertelindring. Nattsykepleieren hadde ingen erfaring med å gi morfin i sprøyteform. I medisinskapet var det morfin i to ulike konsentrasjoner. Hun tok feil flaske. Dermed ble dosen 40 ganger sterkere enn den skulle ha vært. Sykepleieren fulgte ikke den pålagte rutinen om at 2 pleiepersoner skal være involvert når det blir tatt ut narkotiske legemidler. 

Slike saker er vonde. De er vonde for pårørende som sørger over dødfallet samtidig som de må takle sjokk, sinne og frustrasjon over at det ble gjort en dødelig feil på et sted der de stolte på at deres kjære skulle få god og profesjonell helsehjelp.stetoscop

Men slike saker er også veldig vonde for den/de som gjorde feilen. Å leve med at du har gjort en feil som tok livet av et annet menneske, det er tøft.

Ingen klarer å gå gjennom et helt yrkesliv uten å gjøre feil. Tenk etter – har du vært helt feilfri? Om du svarer «ja» så tror jeg enten du lyver, eller så er du ikke kompetent nok til å oppdage egne feil.  Utfordringen som helsearbeider er at det ikke er lite rom for feil. I min jobb som anestesisykepleier kan en feil, i alle fall en som ikke oppdages med det samme, gjøre alvorlig skade eller i verste fall koste pasienten min livet.

Derfor prøver helsetjenesten å gjøre systemene så gode at risikoen for feil blir så liten som mulig. God utdanning med gode praksisperioder er en forutsetning for å få dyktige og kunnskapsrike medarbeidere. Det samme er god opplæring og gode rollemodeller for de nyutdannede. Lovverk og forskrifter gir oss rammer å jobbe innenfor og arbeidsplassenes prosedyrer setter standardene for hvordan jobben skal utføres.

Likevel: Feil skjer. Ofte. Og det vil skje igjen.

Jeg har gjort feil. Flere ganger. Heldigvis har ingen dødd av mine feil, men det kan jeg egentlig bare takke min skaper for. Av den grunn har jeg stor medfølelse for den sykepleieren som satte den uheldige overdosen morfin på Sonjatun sykehjem. Jeg vet ikke hvem du er – men jeg vet at dette nok er det aller verste som har hendt i livet ditt. Det sies at i praktiske fag er det «learning by doing», men både du og jeg vet at det like gjerne er «learning by burning». Jeg har nemlig også gitt en pasient en overdose morfin. Forskjellen er at han overlevde.

Det var en sommerdag for 11 år siden og min andre eller tredje uke som sykepleier. Jeg hadde fått jobb som sommervikar på hjerteavdelingen på lokalsykehuset mitt.  Jeg fikk jeg to opplæringsvakter og så ble jeg satt inn i full drift.

Det hadde vært en travel dagvakt, og jeg var både svett, sliten og stresset da jeg så at klokken nærmet seg vaktslutt og jeg enda ikke hadde fullført alle oppgavene mine.  Fra andre enden av avdelingen hørte jeg plutselig et ul. Det var høyt og hjerteskjærende og ikke til å ta feil av. Noen hadde det forferdelig vondt. Det var min pasient, en mann i midten av 60-årene som hadde kommet inn kvelden før. Jeg visste ikke så veldig mye om ham, men jeg husket at det sto morfin på kurven som behovsmedisin. Han hadde en diagnose der smerter var en del av sykdomsbildet hans. Han lå og vrei seg i sengen, hylte og ynket seg og ansiktet var forvridd i smerte. Det er forferdig å se noen ha det slik og så fort bena kunne bære meg (men uten å løpe, du skal aldri løpe i korridorene bortsett fra ved hjertestans hadde jeg lært) fikk jeg hentet medisinpermen hans og kommet meg inn på medisinrommet. Ganske riktig, på behovs-feltet i kurven fant jeg det: iv Morfin 25 mg. Jeg låste meg inn i narkotikaskapet og fant ut at jeg måtte ha tre ampuller morfin for å få 25 mg. Det var litt merkelig siden jeg husket å ha lært at man sjelden trenger flere ampuller til enkeltdoser. «Det må være døgndosen», tenkte jeg og la tilbake to ampuller. «Best å gi bare en andel av den dosen og se det an.» Jeg trakk opp fra en ampulle og blandet ut medikamentet slik at styrken ble 1 mg/ml i en 10 ml sprøyte. Jeg fikk en kollega til å dobbeltkontrollere, og hun så på sprøyten, ampullen og kurven og signerte både på merkelappen på sprøyten og på kurven. Så snart det var gjort gikk jeg i all hast tilbake til pasienten og satt 10 mg morfin, altså hele sprøyten. Jeg fortalte pasienten hva han fikk og han nikket takknemlig.

«Du ga ham hva da? 10 mg morfin? Ga du ham hele 10 mg?!». Den erfarne sykepleieren som jeg rapportere til reagerte med det samme da jeg fortalte dosen jeg hadde gitt ham mot store smertene.  «Det er ikke 25 mg det skal stå her, det er 2,5 mg morfin som menes» nærmest ropte hun mens hun holdt pekefingeren ned i kurven. «Fort, vi må se til ham» sa hun og trakk meg med seg.

Da vi kom inn på pasientrommet hadde den tidligere hylende pasienten stått opp, tatt på seg klær og satt seg i godstolen for å lese avisen. Han hadde det helt fortreffelig. Dosen han hadde fått av meg var nok akkurat det han hadde behov for. Han drakk morfin mikstur hjemme og tålte morfin godt. Heldigvis for meg.

Men jeg følte meg ikke så heldig. Jeg følte meg helt forferdelig. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd.

Jeg skrev avvik på meg selv og fylte ut pasientskadeskjema. Vi informerte pasienten om den feilen som hadde skjedd, og vi informerte legen som hadde skrevet kurven. Jeg var oppløst i tårer og fagsykepleieren på avdelingen måtte bruke en halvtime på å roe meg ned såpass mye at jeg kunne klare å gå hjem.

Dagen etterpå kontaktet legen meg. Hun virket svært stram og sa at neste gang jeg syntes det var noe merkelig med hennes ordinasjoner så skulle jeg ringe henne i stedet for å bare gjøre egne antagelser. Learning by burning. Det var en ubehagelig samtale og jeg hadde problemer med å se henne i øynene i lang tid framover. Men i ettertid har jeg tenkt at hun nok heller ikke hadde det så greit. Kommategnet hennes var helt umulig å skille fra enden av to-tallet. Det SÅ helt ut som det sto 25 mg der, ikke 2,5 mg. Jeg hadde ikke nok erfaring som sykepleier til å forstå at 25 mg var en helt uvanlig dose og derfor forstå at det var litt slurvete håndskrift som egentlig betydde 2,5 mg.  Hun klandret kanskje også seg selv.

Sykepleieren som utførte dobbeltkontroll for meg kontrollerte at utblandingen min var korrekt og at riktig medikament var trukket opp . Hun stilte meg derimot ikke spørsmål om hvor mange milliliter av sprøytens innhold jeg hadde tenkt å gi og dermed ble ikke feilen min stoppet ved dobbeltkontrollen. Kanskje følte også hun skyld etterpå selv om hun hadde gjort kontroll «som vanlig»?

I ettertid bestemte avdelingen at morfin skulle doseres i hele milligram. Det skal heller stå 2 mg eller 3 mg enn 2,5 mg. Systemet prøvde dermed å unngå at en lignende feil oppstår igjen.

Og jeg – jeg lærte «by burning», men slapp unna uten en skrape siden ingen faktisk ble skadd.

Så heldig var ikke den nyutdannede sykepleieren på Sonjatun sykehjem. Jeg kjenner hverken henne eller sykehjemmet og jeg kjenner saken kun gjennom media. Men i lille Nordreisa kommune vet nok alle hvem denne sykepleieren er. Selv om Helsetilsynet nå vurderer saken og om de skal gi henne og kommune en advarsel så tipper jeg at dommen i lokalsamfunnet allerede er avlagt. Og den er ikke nådig. Bare se hva som framkommer i kommentarfeltet på Facebook:

kommentarfelt-fb

 

Så lenge det er mennesker som jobber i helsetjenesten vil det skje feil. Til og med om roboter hadde gjort all jobben hadde vi ikke vært garantert et feilfritt helsevesen. Jeg gjorde en alvorlig feil og det eneste jeg vet sikkert er at jeg kommer til å gjøre feil også i framtiden. Likevel kan jeg med ganske stor selvsikkerhet si at jeg mener at jeg er en flink sykepleier. Jeg er pliktoppfyllende, dedikert og kunnskapssøkende. Jeg gjør alltid mitt ytterste for å gi mine pasienter den beste behandlingen.

Sykepleieren fra Nordreisa kan også bli en dyktig sykepleier som flere tiår framover kommer til å gi pasientene sine nødvendig helsehjelp. Jeg håper hun har ryggrad til å stå i jobben og gode støttespillere rundt seg. Hun har nå noen dyrekjøpte erfaringer. Men både hun, og ikke minst systemet har lært noe som kan forhindre at lignende feil kommer til å skje i framtiden.

Feil vil skje. Men vi må lære av dem. Derfor er avvikmeldinger viktige, også når utfallet ikke ble så alvorlig som i denne saken.

Meld avvik!

Med feil skal feil fordrives.

 

 

Read Full Post »

%d bloggere like this: