Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2011

I går var jeg på kino. Ikke så uvanlig en fredag kveld igrunn. Eller, jeg går sjelden på kino fredagskvelder – fredager pleier det oftes å skje noe mer interessant. Men denne fredagen skjedde det helt klart mest interessante inne i kinosalen.

Det var nemlig premiere på filmen «Det akutte menneske», filmen om Mads Gilbert. Gilbert er en interessant person ikke bare fordi han er en dyktig anestesilege, men fordi han er en dyktig anestesilege som har et engasjement til å bruke sin kunnskap til å hjelpe andre mennesker, over hele kloden. Dessuten har han betydd en god del for UNN gjennom sine 37 år ved sykehuset og uten tvil vært med på å dra opp fagkompetansen her. I tillegg er han uten tvil en fasinerende person.

Dere som har lest bloggen tidligere vet at jeg har vært spent på å møte på Gilbert på UNN. Det har jeg til nå ennå ikke gjort. Men på premieren dukket han opp. På sykkel, i pøsende regn. Filmbransjen har ikke gitt han noen stjernenykker i alle fall.

Filmen var spesiell. Jeg humret, jeg lo høyt, jeg tørket tårer, jeg gjemte fjeset bak hendene og jeg lot meg både provosere og fasinere. Det var en fin skildring av en spesiell person. Imidlertid kunne den nok vært kuttet med ti minutt, ikke alt var like nødvendig å ta med, og den var litt treig i begynnelsen og hadde noen forvirrende hopp fra det ene til det andre. Dessuten må jeg bare få si til deg, doktor Gilbert: Det er ingenting som heter at noen ikke er «verdig» å lære førstehjelp. ALLE bør lære førstehjelp. Og den som blir reddet av en såkalt «uverdig person» er nok like takknemlig som den som blir reddet av en verdig en. FY til deg, Gilbert!

Det var også noen scener som rett og slett var utrolig kostbare: Mads og «bestemor», Mads som danser med en radio i blomstereng, Mads som møter amerikanske studenter, Mads som holder foredrag foran norske studenter og plutselig faller om og lar dem starte hjerte/lungeredning på seg selv (det gjør VONDT), Mads som nakenbader (ja, vi får se tissen) og Mads som ringer til ei mor ang hennes sønn som han har hentet med redningshelikopter og sier «Det gjeld å si det på en sånn måte tell mordi at ho ikke trur du e steike dau» – han får det sagt.

Dessuten var det spennende å se en film med nord-norsk produksjon på kino. Det er lenge mellom hver gang det skjer selv om det kryr av dyktige film-folk i landsdelen.

Etterpå var det «premierefest» i lobbyen på rådhuset. Eller fest og fest. Når det gjelder premierefester så skulle jeg heller ønsket jeg hadde sett preimeren i Bodø, er nemlig overbevist om at festen var bedre der i går. Her var det et slags litt stiv, litt forvirrende arrangement, med dårlig regi. Det ble servert vin i plastglass og fingermat (oliven, jalsberg i terninger, potetgull og druer) og en kar sto å sang i et hjørne. Og så ble det delt ut litt flere blomster, men det som ble sagt var umulig å få med seg på grunn av et svært dårlig anlegg i et lokale som slukte all lyd.  Høydepunktet var Lars Bremnes som sang låten han skrev da de bombet et grønnsakstorg i Gaza samt en sang om våren i Tromsø i mars – en sang han beskrev som «det nærmeste æ noen gang kommer fantasy-genren».  Det var ikke så lett å få med seg teksten på det han sang heller, av overnevnte grunner, men han Lars Bremnes er så fin å se på at det gjorde ikke så mye.

Alt var over etter en times tid, og jeg gikk og satt meg på en bar alene og drakk et par drinker som dyktige bartender-Inger lagde. Så var det natt.

Jeg er glad jeg så denne filmen, selv om jeg nok heller ikke nå er blitt fullblodsfan av Mads Gilbert. Men fasinerende, DET er han.

Read Full Post »

Det som har vært min lengste påskeferie noen sinne i voksen alder er over, og i morgen er det strilefse og hvetemel igjen, eller hva det nå heter.  Ferien har vært fin, fuktig (på flere måter) og heldigvis også litt kjedelig så nå var det godt å skulle ta fatt på arbeidet igjen.

Det er kun få dager igjen før mai gjør sin etré. Mai er jo såklart min favorittmåned. Den kommer med vår, fantastiske festdager og forventning om sommer. Men i år kommer mai med en særlig spennende begivenhet; jeg skal læres opp til å gi anestesi under hjerteoperasjoner.

Jeg gru-gleder meg. Riktignok har jeg bakgrunn som søster på hjerteovervåkninga i Bodø og riktignok har vi i teorien lært om dette på videreutdanningen, men dette er ukjent land. Det er ganske store operasjoner med mye som skal skje hele tiden på anestesi-siden. Det blir to uker opplæring, og så to uker der jeg bare går vakter på hjertestuene og så skal jeg i teorien være klar til å ta ansvaret på vakt og i sommer.

Til nå er alt jeg har hatt å bestille inne på stue 10 og 11 («hjertestuene») vært når jeg går over og gjør istand stuene på nattmorningen. Og da har jeg lagt merke til at jeg har en liten bonus i vente. Jeg skal nemlig få møte folk som har et yrke jeg aldri har hørt om en gang; Perfusjonistene. 

Til nå vet jeg bare at de har en behagelig stol reservert for dem på stua, og at de har ansvaret for hjerte-/lungemaskinen.  Jeg må innrømme, jeg har fantasert litt om hvordan folk som har en så kul tittel ser ut…

Perfusjonisten sin stol foran hjerte-/lungemaskinen. 

Read Full Post »

Før jeg flyttet til Tromsø funderte jeg på hvordan det kom til å være å bo så langt nord, og særlig var jeg skeptisk til været. Kom vinteren til å vare fram til juni?

Da jeg satt i Bodø og forberedte meg på flyttinga til Tromsø brukte jeg turist-nettsidene som hjelp. Der kunne jeg i månedsguiden deres lese at i april så grøntes det i Tromsø, da kommer nemlig postkassene fram. Vittig liten morsomhet det der… Men det er sannhet i at ting man ikke visste eksisterer dukker fram av snøen i april. Et godt eksempel på det er fortauene.

Det viser seg at det faktisk talt finnes fortau andre steder i Tromsø enn i Storgata. Det hadde jeg ikke engang mistanke om for et par uker siden. Brøyting av fortau er tydligvis ikke høyt prioritert – eller kanskje rett og slett ikke mulig. Et sted må jo brøyteskavelen ligge vel?

Noen steder er det et vårtegn at hestehoven titter fram. I Tromsø er det et godt vårtegn at fortauene kommer fram 😉

Read Full Post »

I dag har jeg fått tilbud om å forlenge mitt vikariat (som går ut i september) til januar 2012, og jeg har takket ja!

Selv om det riktignok er et vikariat er det ubeskrivelig deilig å både ha en full stilling og en forutsigbar framtid (i helsevesnets vikariatsliv er halvår laaaange vikariater å få av gangen)
Oppholdet i Tromsø blir stadig lengre. Halvåret blir nå til nesten ett år. Så blir det spennende å se hva året blir til… 20år?

Read Full Post »

Søndagskjærester

Alle som er, har vært, kjenner eller har hørt om noen som er singel vet at singellivet kan være mer digg enn ei nytappa, kald Nordlandspils i sola når man har levd litt for lenge i Mackland!

Unntaket er søndager. Søndager er den dagen Gud skapte for å straffe Inger og Ole for at de ikke fulgte Adam og Evas eksempel og dannet et par, men heller valgte å fylle livet med akkurat det de selv hadde lyst til på nøyaktig det tidspunktet som passet dem best. På søndag er det så lite som skjer av ikke-par-aktige aktiviteter at vi single blir tvunget til å ta ett oppgjør med egne livsvalg. Søndager er skapt for å våkne sammen, kose seg en ekstra runde under dyna før man spiser frokost sammen, gå en tur hånd-i-hånd, spise en bedre middag mens øynene møtes over et par blafrende stearinlys, sitte tett omslynget i kinosalen eller i sofakroken og se en god film ilag før man kryper under dyna sammen igjen fulladet av dagens amore.

Vi single – eller enslige som par-folket liker å kalle oss – skal tydligvis benytte søndagen til å skjemmes over at ingen vil ha oss mens vi ruller oss i selvmedlidenhet blant ostepop på sofaen der vi i ensom majestet ser det kabel-tv måtte ha å tilby på en sådan kveld (og det er som regel ikke mye å skryte av).

Når nevnte sofa i tillegg er et lånt møbel på en sykehushybel i en by langt og lengre enn langt hjemmefra er det ikke måte på hvor alene i verden man kan klare å føle seg.

Løsningen er enkel og genial. Jeg skal ikke ta æren for å ha funnet den opp sjøl. Jeg har ikke funnet opp hjulet heller, men jeg benytter meg av det likvel. Løsningen er selvsagt søndagskjæreste!

Her kan man lett la seg forlede i å tro at søndagskjæresten er lørdagens erobring på et av byens mer tvilsomme steder. Men den karen som så råheit ut da du traff han i baren på Gründer ser som regel ikke ut som noen du har lyst å til å gjøre noe annet enn å koste ut døra der han ligger å sikler på puta di søndag morgen. Å diske opp med frokost til fyren er like uaktuelt som å ta han med til mamma på søndagsmiddag (og uansett er det rimelig usannsynlig at jeg har sånt man lager frokost til andre med, i hus). Med litt flaks har han stukket av mens du er dusjen. Om ikke er det bare å kle på seg og si du har et eller annet viktig sted å være, og at han dessverre må dra. Om han spør om en kopp kaffe først så er du «beklageligvis» tom… Oi, så synd.

Nei, en bra søndagskjæreste er en skikkelig bra kompis. En som du føler deg vel med, en du fullt og helt kan være alt du er på godt og vondt sammen med. Jeg har tidligere vært heldig å i perioder av livet ha tilgang til en slik en. Ståle var jo glimrende mens vi bodde sammen og Erik har vært en klar favoritt de siste årene. Men her i storbyen da…? Ingen.

Men i dag tok Kevin steget opp og viste enormt gode søndagskjæreste-takter. Direkte etter jobb i dag dro vi på Verdensteateret og så en gammel Liz Taylor-film. Så disket han på en-to-tre opp en imponerende god middag hjemme hos seg som vi etterpå avrundet med kaffe på Solid før jeg fulgte han til bussen som tok han med til nattevaktsjobb. Perfekt!

Tusen takk – Du gjør til og med søndagen i Tromsø til en bra dag!

Read Full Post »

Sykepleiere på kafé Circa

Med fare for å irritere arbeidsgiveren vår Spekter tok min gode sykepleier-venn Kevin og  jeg sjansen på å innvilge oss en tur på kafé etter jobb. Som gode sykepleiere vi er burde vi jo strengt tatt vært igjen på jobb og tatt enda en vakt, men ingen av oss har begynt å jobbe for Adecco så vi valgte å benytte fridtiden vår slik vi selv hadde lyst til.

Circa ligger i Storgaten 36 like nedefor «Grand-krysset» og ser heldigvis bedre ut på innsiden enn på utsiden. (og Tromsø er en veldig vakker by – ja riktig…) På dagen er dette en koselig kafé med litt uvanlig kunst på veggene, hyggelige servitører og okey kaffe i alle mulige variasjoner. 

Menyen er enkel og grei og prisene overkommelige. Jeg var middagssulten og bestilte bacalao og Kevin et varmt mozerella-smørbrød. Begge delene falt i smak. Jeg har smakt bedre bacalao andre steder, men denne var absolutt god og hadde gode biter av både fisk og potet. Kevin var også veldig fornøyd med sitt valg og skrøt særlig av den gode pestoen – har de laget den selv?

På kveldstid forvandles kafeen til et hipt utested. Dette er stedet både for å se og bli sett, og stedet for både skuespillere, små-kjendiser og unge politikere samt mange andre. Her blir det fort trangt om plassen så om du er typen som ønsker å finne et bord når du er ute bør du komme tidlig ut.

Kevin og jeg var godt fornøyde etter vårt besøk og kommer helt sikkert igjen.

Read Full Post »

Kevin har gitt meg bilde-beviset:

Egentlig ganske utrolig med tanke på at det fortsatt er ganske mye snø her, og at isen knatret hardt under skoen da jeg gikk på jobb imorrest.

Posted from WordPress for Android

Read Full Post »

Older Posts »

%d bloggers like this: