Café Tromsø-style

Man bør ikke være sjenert når man skal ut å drikke kaffe i Tromsø – i alle fall denne uka.

Read Full Post »

Opera til folket!

Solveig ser på meg over blomkål- og broccolisuppa. «Det er opera på HT i dag» sier hun, og fører den litt for dype skjeen til munnen. «Det er gratis». «Åh? Nå på formiddagen?» lurer jeg, litt overrasket over skifte i tema. «Det er klokken tre tror jeg, men det må jeg sjekke. Men det er vel kanskje ikke noe for…?» Sier hun og lar setningen henge litt i luften.  «Jo, det kan absolutt være interessant» sier jeg og fortsetter «klokken tre er faktisk perfekt, Jannicke er da akkurat dratt på jobb og jeg har ingen planer for dagen».

Tilfeldigvis møtte Jannicke og jeg vår gode kollega Solveig i skobutikken, tilfeldigvis passet det godt å dra på kafe sammen og tilfeldigvis ble det slik at Solveig og jeg ble enige om å ta fatt på turen langs strandkanten mot Hålogaland teater for å dra på Operakafe denne lørdag formiddagen. Noe av det mest fantastiske i livet er tilfeldigheter. Ja, og innfall. Legg til en gratis konsert og et glass Chablis så blir en helt vanlig lørdag formiddag helt spesiell.

Operakafe er ett arrangement Tromsø Operaforening, Hålogland teater og konservatoriet samarbeider om med høvelig jevne mellomrom. Konserten foregår i teaterkafeen på HT, er gratis og åpen for alle. Nå er jo ikke opera den typen musikk jeg lytter mest til – faktisk bytter jeg kanal om det kommer opera på radioen. Men live er opera forførende og engasjerende. Jeg tar meg i å sitte med åpen munn å bare stirre. Det er fasinerende at noen kan klare å til de grader fylle og helt overta et rom som en dyktig operasanger kan.

«Du skiller deg kanskje litt ut her Marianne?» bemerker Solveig mens vi sitter å venter på at konserten skal begynne. «Det er liksom mest sånne grå og hvithårete mennesker her, slike som meg» fortsetter hun. Jeg ser meg om og oppdager at hun har et poeng. «Men noen av dem er i alle fall yngre enn meg» sier jeg med et nikk mot de studentene fra musikkonservatoriet som gjør seg klar for scenen. Noen av dem virkelig svært unge. Men da de åpnet nebbet var det ingen unge og uerfarne røster som åpenbarte seg. De sang med kraft og overbevisning.

Særlig mezzosopran Lilly Jørstad (se bilde) imponerte. Hun hadde i bøtter og spann av det jeg syns er unikt og morsomt med opera. Hun har innlevelsen, dramaet og en stor stemme. Det trodde jeg ikke på forhånd. Hun så litt kjedelig og helt ordinær ut der hun satt på stolen sin, tynn og skrall. Men et par sekunder før hun begynner å synge er det som hun kler på seg en ny, spektakulær drakt. Jeg ble helt trollbundet. Denne dama kommer nok til å få en lysende karriere – jeg gleder meg allerede til å oppleve henne om noen år i en stor oppsetning.

Vi kan også glede oss til Nordnorsk Opera- og Symfoniorkesters produksjon av Le Bohemè, med Hamida Kristoffersen (også hun student som sang i dag) i rollen som Mimi. Den skal i alle fall jeg prøve å få med meg.

I mens bli den opera jeg kommer til å ha med å gjøre av den sorten som ender på -sjon 😉

Read Full Post »

Hvordan komme igjennom november i Tromsø?

Sommerklærne er ikke pakket bort, solkremen står fortsatt fremme og når jeg hutrende venter på bussen på morningen lar jeg meg faktisk overraske over at jeg burde ha tatt på lue og votter. Jepp, man kan si høsten kom overraskende på meg. Hvor ble sommeren av? Jeg hadde jo mer sommerflørt igjen…

Men det er vel bare å innse det, vi ser enden av oktober. Og neste uke starter november. November – med alt for mange slitne hverdager, kald, våt, mørk og trist. Måneden som kun er et venterom for desember.

Men fortvil ikke, jeg har samlet opp en rekke små og store begivenheter i Ishavsbyen som kan hjelpe oss alle igjennom:

Først og kanskje fremst kommer Datarock for å redde oss. Onsdag 2. november er dagen, stedet er Driv. Datarock fikk for evig min hengivenhet på klubbfestuka i Bodø i 2006(?). I røde grilldresser sørger de å for å alltid holde oss gode og varme, for om ikke Datarock klarer å få deg til å danse hele natta så, så…  så har du ikke dansefot! (så det så). Jeg er takknemlig for at Datarock ga hundrevis av lykkelige, dansende ungdommer på Utøya en fantastisk opplevelse kvelden 21. juli.

Dessuten, er det ikke deilig med et band som gir deg akkurat det bandnavnet tilsier: Datarock!

Om du heller kombinerer alkohol med viten enn med dans den kvelden er kanskje Vin&Viten på Tromsø Museum noe for deg. Her kan du få høre om naturkatastrofer og akuttberedskap i nord. Foredrag av blant andre Mads Gilbert (som jeg kan glede trofaste blogglesere med at jeg nå og møtt ham. Han har dessuten lovet meg å få bli med på tur med amublansehelikopteret etter jul, hehe).

Tidlig i november skjer det tydligvis mye spennende for allerede lørdag 5. november kan vi få oppleve en splitkonsert med Kaia og Tromsø-bandet The Northern Lies på Verkstedet, Kulturhuset. TNL gjorde visstnok en rivende god konsert på Bukta i år. Dessverre kjente ikke jeg min besøkstid og gikk glipp av dem, men det lar seg nå rette opp.

Youtube-klipp fra Bukta-konserten med Northern Lies: http://www.youtube.com/watch?v=gjoHDqQQ0vw&feature=related

Kaia, som nok prøver å riste av seg Bremnes-navnet, er såkalt up-and-coming. Bortsett fra stemmelikeher med resten av Bremnes-familien minner stil og røst meg mye om islandske Bjørk. Å høre henne nå kan være en investering i framtidens selskapsprat: «Æ opplevde ho i 2011. Du veit, ho va jo ikke så kjent da som nu, ikke i det hele tatt, men Æ skjønte allerede DA at ho va noe spesielt».

En annen storhet er Navigator, som spiller på Driv torsdag 10. november. Dette må være et av de beste rockebandene i landet for øyeblikket. Dessverre er fredag arbeidsdag for meg, men jeg vet ikke om jeg kan la denne konsertene glippe av den grunn…

Den nyeste singelen:

Etter å ha rocka til Navigator kvelden før kan vi 11. november slippe skuldrene ned og la oss massere av tonene fra vakre Solveig Slettahjell i Kulturhuset. Riktignok er Slettahjell en velkjent jazzvokalist i Norge, men hun er langt fra «hardcore-jazzen». Dette er rolig-fredagskveld-med-et-glass-rødvin-musikk  som passer godt selv til en jazz-skeptikere som meg. (Bodøtips: Hun synger i Bodø 9. november) http://tromsojazz.no/index.php/article/articleview/138/1/20

Og så: En helt vanlig tirsdag  kan du få oppleve virkelig kultur i Ishavsbyen. Da kommer nemlig Nordland Teater og Rikskonsertene til Tromsø Domkirke med ”Vårherre snakker ikke dansk i Gildeskål”. Tirsdag 15. november er dagen.

Fra 17. november kan vi se Et juleeventyr på Hålogaland Teater. Av sikre innsidekilder har jeg hørt at denne forestillingen er en «må-se». Så da må vi vel se den da. Og så sent i november er det vel lov å lengte litt etter jul vel?

Fredag 18. november har jeg fridag og da kan det kan hende at jeg benytter anledningen til å få med meg en gratis lunsjkonsert i  foajeen på Kulturhuset. Det er lunsjkonsert der hver fredag og det varierer  litt hvem som spiller, men jeg har forstått at det som regel er Tromsø kammerorkester.

Eller kanskje jeg heller skal velge å få med meg den litterære matpakken på Tromsø bibliotek? Her skal nemlig Hallvard Birkeland presentere ett nytt bind av Tromsø bys utelivshistorie. En kombo av to ting jeg liker godt. Uteliv og historie. Kan det bli bedre?

Lørdag 26. november tenker jeg i alle fall å troppe opp på biblioteket og se åpningen av Pepperkakehusbyen. Jeg elsker spennende arkitektur og hva er vel mer fristende enn oppfinnsomme byggverk av deilig julekake med melisglasur?

Senere samme dag tenkte jeg å få med meg et lite foredrag på Lørdagsuniversitetet. Tittelen er «Tromsø – porten til Ishavet». Mer informasjon enn det finner jeg ikke, men som innehaver av denne blogg føler jeg meg nesten programforpliktet til å møte. Foreløpig er tid og sted ukjent men jeg prøver meg på en kvalifisert gjetning: Driv kl 13 til 14.

Men aller først skal jeg prøve å flykte fra både kulde og snarlig vinter. Fredag inntar jeg London og har ikke tenkt å komme tilbake før november’n har starta. Og i London er det meldt strålende sol og 17 grader. Hvor la jeg bikinien?!

Read Full Post »

Buktafestivalen dag to: Bukta sjarmerer.

Etter ganske mange festivaldøgn over litt for kort tid så det var litt tungt å komme seg igang fredag formiddag. Heldigvis hadde Monica en kur mot treig start; hennes egen, helt suverene Cosmo. Litt blass på fargen? Vel, det er derfor de virker så bra. Og festivalformen kom tilbake igjen i rakettfart!

Buktavorspielet ble så gøy at det var bare flaks at vi var på plass på festivalområdet tidsnok til å få med oss Two Door Cinema Club . Men de irske gutta var absolutt verdt å stresse for å nå. De gjorde en fanstastisk konsert og serverte den ene feel-good-låta etter den andre. Vi dansa, sang med og koste oss i solskinnet. Festivaldag to kunne ikke startet bedre! For de som ikke har fått med dere dette bandet så sjekk det ut. Legger ut en av videoene deres under:

De neste bandene ble av oss kun lyttet til som bakgrunnsstøy. Det gjaldt å komme seg litt unna, for lydnivået dag to var fortsatt generelt høyt (men dog litt bedre enn dag en syns jeg. Eller var det bare det at jeg nå aktivt brukte øreplugger?).

Det fine med band på festival man ikke er interessert i er at man får tid til å sjekke ut området, prate med folk og ikke minst teste festivalmaten. Tromsøfolket skryter jo høylytt av festivalmaten på Bukta. Legger en liten vurdering av den maten jeg spiste (eller ordna meg en tjyvsmak hos andre fra):

• Fesk og potates: Et kremmerhus med pommes frites med tre store biter «fiskepinner» på toppen. Pent stekt, smakte godt, litt kjedelig dog. Imponerende kjapt levert. Pluss for dispensere med remulade man kunne ta så mye man ville fra.
• Hval i brød: En hvalburger. Pent stekt (altså ikke ihjelstekt). Kunne med fordel hatt litt mer krydder. En av hvalbitene vi fikk var så seig og trevlete at den ikke lot seg spise. På hval overgår Trænafestivalen Bukta en høy gang!
• Ishavsburger: Fiskekake i hamburgerbrød. Velsmakende, lettspist og deilig. Dette var snop!
• Sushi: Årets nykommer på festivalmenyen. Åtte biter. Laks, kveite og kamskjell. Nigiri og sashimi. Fisken var helt nydelig. Risen bar preg av å ha stått en stund, den var blitt til en knallhard klump. Men til å være servert på en festival var dette helt fantastisk godt levert. Grattis Bukta, dere er modige og det funka. Til neste år kan det godt være litt mer wasabi med.
• Vafler: Smakt bedre, men de ga likevel mersmak. Det ble både to og tre av dem. Kaffen vi kjøpte sammen med vaflene var god.

 

Været var med på å heve stemningen enda noen hakk. Finnes det noe finere enn en nordnorsk sommernatt?

 

Til slutt var det klart for kveldens høydepunkt: The Dandy Warholes. Og hvilken konsert! Amerikanerene rocka oss inn i den lyse sommernatta og det virket som de hadde det kjempegøy. Det hadde i alle fall vi.

En eller anna sjel har tatt opp deler av konserten så under har jeg lagt ut konsertopptak fra at de spiller «We used to be friends» på Telegrafbukta-scenen. Begynnelsen er litt treg dog, da det virker som om Courtney har litt problemer med ustyret sitt, men det fikser seg. Dessverre virker det som om gruppa sannsynligvis har røyka sokkene sine før de kom på scenen – tror du meg ikke så sjekk ut hva de sier da de er ferdig å spille låta:

Read Full Post »

Buktafestivalen dag 1: Freskt!

Oi så jeg har gledet meg til å endelig få oppleve snakkisen Bukta – den nordnorske festivalen med stor F (=Fantastisk Festivalstemning med Fest, Flørt, Feskemat og Fyll i Fjæra). Som førstegangsreisende til Telegrafbukta forventet jeg både alt og ingenting.

Sett ut fra programmet var dagen i dag, torsdag, den meste spennende. Hele kalaset skulle dras igang av Ida Maria, som jeg sist lørdag opplevde på Trænafestivalen, og så gjorde en forrykende konsert der. Deretter sto Kitchie Kitchie Ki Mi O på plakaten, noe jeg anser som et veldig spennende band og som jeg gledet meg til å se. Bandet er satt sammen av musikere fra Madrugada, Ricochets og My Midnight Creeps og DET skaper jo aboslutt noen forventninger. Her snakker vi om talentfulle gutter! 

Dessverre var ikke formen helt på topp i dag. Da jeg var ferdig på jobb var jeg helt gele i hodet, og vurderte faktisk seriøst å ikke dra i dag. Men tanken på å være så nært på å oppleve Nick Cave og så la det glippe ble for uutholdelig, så etter litt mat og hvile var det bare å finne fram ullundertøyet, læsta, ullgenseren og regnjakka og begi seg sørover på øya. 

Festivalarmbåndet kom helt køfritt på rundt håndleddet (gleden ved å komme sent) og så var det dags for veskesjekken. Og i veskekontrollen sto ingen ringere enn Losvik’en fra gamle, gamle ungdomspolitikk-tider. Alltid fantastisk å overraskende møte trivelige kjentfolk i Ishavsbyen. Lurte etterpå om alle de andre veskekontrollørene også var jurister? Her skal det gå rett for seg!

Systemet for å få fatt i både bonger, penger og mat og drikke virket veldig ryddig og effektivt. Men merkelig nok må man kjøpe forskjellige bonger for å øl og vin/rusbrus. Fordi det er forskjellig pris? Neida – begge deler kostet stive 70 kroner (Skulle tro festivalledelsen var samme folka som driver Skarven). Utrolig irriterende å allerede der og da bestemme seg for fordelingen av øl og annen drikke. Jeg er nok mest en øldrikker, men så er det jo bare Mack-brygg å få tak i og da må man jo rense ganen innimellom. Jeg kjøpte halvt-om-halvt. 

Festivalmat i nordnorge. Her bankes tørrfesk.

Dessverre mistet jeg de første bandene og da jeg gikk inn på området ebbet de siste tonene til bodøbandet Cold Mailman ut.

Det jeg derimot fikk med meg var amerikanske Monster Magnet. Bandet var totalt ukjent for meg men ifølge Buktas egen beskrivelse har altså Monster Magnet gjennom nittitallet opparbeidet seg «et bunnsolid navn i rockens historie». Da de begynte å spille skjønte jeg hvorfor dette var ukjent grunn – dette var i både hardeste og særeste laget for meg. Men jeg kan se at de som liker slikt syns det var stor stas. De amerikanske gutta likte klart å lage show og trøkk – bare synd at den heller tamme lysriggen på hovedscenen ikke kunne backe opp lydbildet.

Japanske Gitar Wolf like etterpå var for meg mye av det samme. Litt for hardt, sært og støyende for min smak.  I brukte Monica og jeg ventetiden til Nick Cave med å varme kropp og fingre på kaffe og spise Bayervaffel med brunost (vi er fortsatt usikker på hva akkurat Bayervaffel er – men tror det er vaffel med Bayer i. Det smakte egentlig sånn). Imens gløtta vi i været og fablet om blå himmel – er ikke det en flekk blått der? Blir den større tro?

Og endelig, der entret de scenen, Grinderman. For en trøkk, for en energi for en råskap det var i dem! I tillegg ble jeg, på godt norsk, fullstendig starstrucked. At en mann så stygg og så gammel kan være så inni hampen fasinerende og tiltrekkende er rimelig mystisk.  At regnet øste ned, gradestokken neppe var over åtte grader og det blåste smådjevler la ingen demper på det hele.

Jeg har i årevis digga Nick Cave, men liker vel 90-tallets Bad Seeds-greier best. Grinderman er mye likt men likevel utrolig ulikt. Cave er mørk, sint, ond, deprimert og øm nå også men på en hardere måte. Og for ikke snakke om på en høylytt måte. Jeg var alvorlig bekymra for hørselen min etter konserten. Jeg har aldri hatt øresus før men fikk en times lang «pipekonsert» fra inni hodet mitt fulgte i kjølevannet av konserten. Et band som Grinderman krever vel å bruke egne lydfolk, men her burde lydansvarlige fra festivalen grepet inn.

Jeg var litt skuffa over at de ikke spilte Palaces of Montezuma fra fjorårets album, og håpte de kom til å dra den som ekstranummer. Men jeg ser at den egentlig ikke passer inn – det er vel den Grinderman-låta som minner mest om Bad Seeds…

Men alt i alt; Jeg er kokfornøyd!

Read Full Post »

En spesiell Tromsø-treat

Utelivet i Tromsø er jo blitt nøye undersøkt i min tid i Ishavsbyen – men kulturlivet har ikke i like stor grad blitt satt under lupen. Hva har byen å tilby? Uten tvil mange museumer. Men etter å ha besøkt ett var ikke lysten på topp til å besøke flere med det første. Det går jo alltids både en film eller ett teaterstykke å se, og om man – gud forbyr – skulle like å la seg underholde av å se sport har jeg hørt at det er muligheter for slikt like ovenfor der jeg bor (kalt Alfheim). Heldigvis har nabolaget også et offentlig bad og flere pene hus å se på, ellers hadde det ikke vært boende her.

Men hva har byen tilført musikkbransjen? Det må da være mer enn Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen? Misforstå meg rett, de eldre herrene der har innimellom smelt til med gode låter, virkelig. Men hva mer finnes?

Det var dags for et kombinert google-  og youtube-søk. Og hvilken fangst det ble! Det ble så mange bra treff at jeg må jammen skrive et skikkelig innlegg om musikk fra Tromsø. I mellomtiden skal dere få en virkelig klassiker av de sjeldne. Låta kjæler kanskje ikke akkurat med øregangene dine, men videoen vil garantert gjøre under for magemusklene.

Yummy!

Read Full Post »