Posted in Anestesi, Sykepleie, Tromsø, UNN, tagged Anestesi, anestesisykepleier, god påske, påskekylling on 31/03/2018| Leave a Comment »
Gode påskehilsninger fra kyllingene på jobb på anestesi- og operasjonsavdelingen på UNN!
En eggstra hilsen til kollegaer landet over som holder helse-Norge igang mens andre nyter noen velfortjente fridager.
Og du påsketurist: hold deg unna skredfarlig terreng – det er ingen skam å nyte en skitur på flatmark.
Posted in Anestesi, MariANnESTESI, Uncategorized, tagged Anestesi, anestesisykepleier, dø av narkose, er narkose farlig?, narkose, risikofaktorere ved anestesi on 28/03/2018| Leave a Comment »
Mitt alterego MariANnESTESI gir enkle og uvitenskaplige forklaringer på det du lurer på om bedøvelse og narkose og sånt.
Det superenkle svaret på det er kort og godt: NEI, du vil ikke dø av narkosen. Du kommer til å våkne igjen.
Her kunne jeg egentlig sluttet forklaringen – men ingenting er så enkelt når det kommer til spørmål om liv og død. For ingenting i livet er helt risikofritt. Selv å sitte hjemme på kjøkkenbordet og spise en brødskrive med ost kan sette deg i livsfare dersom du er riktig uheldig. Det er selvsagt ikke risikofritt verken å få narkose eller å bli operert på. Så hvorfor kan jeg eplekjekt bare si at «nei, du dør ikke» når sjansen for det er tilstede? Det er fordi den sjansen er mikroskopisk.
Det er noen som dør av å få narkose. Det er gjelder svært få, og som regel er dette de som er svært syke fra før. Det er vanskelig å fortelle med tall og statistikk nøyaktig hvor mange som ikke overlever narkose fordi dette tallet er forskjellig fra forskingsrapport til forskingsrapport. Det er fordi det kan være vanskelig å vite om det er narkosen eller operasjonen som er grunnen til dødsfallet – eller kanskje noe annet. Det er også forskjeller mellom ulike deler i verden. Måten vi gir bedøvelsen på har hatt en rivende utvikling. Det har også fokus på sikkerhet og gode rutiner hatt. Dette gjør at mye av den mest omfattende forskningen er ganske utdatert. Den ser rett og sett for langt tilbake i tid. Men om du behøver et tall: Risikoen for død på grunn av narkose er et sted mellom 1: 10 000 og 1:250 000. Er du ganske frisk fra før så er det mer sannsynlig at oddsen din er nærmest det siste tallet.
Vi kan sammenligne det med å gå over gata. Du står trygt på fortauet og har tenkt deg over gata til fortauet på andre siden. Men før du kommer dit er det en vei som du må gå over. Å gå over veien er ikke risikofritt. Det kan komme en bil, en sykkel, en moped eller, gud bedre, en buss å kjøre på deg. Du kan komme til å dø. Andre har dødd på den måten før deg. Du spør meg om det er trygt, om det er helt sikkert at du kommer til å nå fortauet på andre siden i livet. Jeg sier som sant er: Ingenting er helt garantert, men risikoen er svært liten dersom du tar noen forholdsregler.
Du kan velge å krysse gaten der det er et markert gangfelt. Før du går over kan du se deg for både til venstre – til høyre – og til venstre igjen – før du begynner å gå. Dersom det ikke er noen kjøretøy i sikte bør overgangen gå ganske bra. Dersom du vurderer at det er en så hardt trafikkert vei at det vil være farlig å gå over så velger du nok å gå et kvartal bortover til du kommer til et lysregulert gangfelt. Det er alltid en syltynn sjanse for at du faller på isen og blir liggende midt i veibanen, og så blir du likevel overkjørt av en bilist som ikke ser deg ligge der du ligger SELV om du tok alle forholdsregler før du begynte å gå over gata. Men virkelig: Gjør disse mulige farene at du lar være å krysse gater?
Når vi skal gi narkose tar vi også en rekke forholdsregler. Det er for å kunne gjøre sjansene for å få problemer så små som mulig. Dersom det å gi narkose var som å sørge for at du kom deg over veien fra fortau A til fortau B så ville vi anestesifolk gjort en rekke tiltak for å gjøre det trygt:
For å oppsummere. Narkose er ikke helt risikofritt, det kan vi aldri garantere. Å krysse gata er ikke helt risikofritt det heller. Men sjansen for at du kommer til å dø av en av disse tingene er relativt liten – særlig når det tas forholdsregler. Og forholdsregler dét er vi på anestesien skikkelig gode på!
Har du noe du lurer på om anestesi (bedøvelse, smertelindring, narkose) så spør gjerne!
Posted in Anestesi, MariANnESTESI, tagged Anestesi, anestesisykepleier, intubering, narkose, vondt i halsen etter narkose on 17/03/2018| 21 Comments »
Mitt alter egeo MariANnESTESI forklarer ting på enkelt og uvitenskapelig vis
Før var det sånn at om du lurte på noe så spurte du vennene dine eller kanskje foreldrene dine i håp om et klokt svar. Diskusjoner ble avgjort med enig eller den sterkeste stemme – om det ble riktig så opphisset stemning så ble leksikonet hentet fram fra bokhyllen. I dag tar det kun sekunder ut i en hvilken som helst diskusjon før noen har fisket fram telefonen og googla saken. Case closed. Men enn om det ikke er særlig gode treff du får?
Jeg har lagt merke til at det er mange som søker på anestesirelaterte ting som får treff på min blogg, selv uten at svarene står her. Jeg har derfor tenkt å ta på meg samfunnsansvaret å svare på noen av disse spørsmålene. Faktisk lage en aldri så liten spalte utav det.
Målet er å forklare så enkelt at enhver jåsspeis kan forstå hva som menes.
Det å forklare enkelt har jeg forresten øving i. Som da jeg med hjelp av mine hender viste fram og forklarte hvordan hjertet beveger seg når det slår – og hvordan det ser ut når det slår med en hjerterytmeforstyrrelse. Deretter hvorfor dette kan bli problematisk når man samtidig har hjertesvikt. Jeg snakket langsomt og brukte enkle ord. Veldig enkle ord. Mine kolleger lo seg nesten skakk av dette i ettertid. Det viste seg nemlig at denne pårørende var svært erfaren hjertekirurg. Oh, det var flaut! Da han kom på besøksvisitt dagen etterpå måtte jeg fortelle at jeg nå visste hvem han var og kunne gi han informasjon på litt høyere nivå. Han sa «Du kan godt ta det på latin, men det var jo forfriskende på nordnorsk da.»
Så det er det jeg prøver meg på her; å forklare på enkelt, forfriskende (nord)norsk.
Du ble kanskje sendt inn til operasjon i full fart fordi blindtarmen din ble betent? Bortsett fra noen små hull på magen som bevis så gikk det hele ganske greit. Ikke var det så veldig vondt etterpå heller kanskje? Bortsett fra i halsen da. Hvorfor kjennes det ut som du har hatt en skikkelig forkjølelse?
Når du får narkose så får du noen medisiner som gjør at du sovner. Det er både sterke smertestillende medisiner og sovemiddel. Da sovner du kjapt og sover (som regel) så tungt at du ikke lenger selv «husker» å trekke pusten. Derfor er vi anestesifolk (leger og sykepleier med spesialutdanning innen anestesi – altså narkose, smertelindring og bedøvelse) der hele tiden og vi hjelper deg med å puste. Ofte er det sånn at etter du har sovnet og sover dypt så legger vi inn et pusterør/slange/tube ned i ditt pusterør. Det gjør det enklere for oss å hjelpe deg med å puste. Dette pusterøret er av plast og er bøyelig, men ikke helt mykt. Det står mellom stemmebåndene dine. Nedenfor stemmebåndene blir det blåst opp en liten ballong. Den ballongen gjør at det blir vanskeligere for noe som ikke skal ned i lungene (f.eks magesyre eller matrester som kan komme opp spiserøret ditt) å komme seg dit.
Illustrasjon lånt fra Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Tracheal_intubation
Kroppen liker ikke å ha noenting satt inn mellom stemmebåndene og vi er veldig følsomme i svelget over luftveien vår. Det er til vanlig bra det, for når det kommer noe der som ikke skal ned i lungene våre så beskytter kroppen oss mot det ved å hoste, harke og kanskje brekke seg.
Det plast-pusterøret/slangen/tuben vi la ned i halsen på deg under operasjonen tar vi bort med en gang vi ser du er våken og puster selv. De fleste vil ikke få med seg at det har vært noe der, men noen vil huske at de våknet med noe som føltes ekkelt i halsen.
Fordi det har vært et fremmedlegeme ned halsen og gjennom stemmebåndene så vil mange føle at det kjennes rart ut i halsen etter operasjonen. Mange beskriver det som om de har vært forkjøla eller hatt halsbetennelse. Noen er litt hese en dag. Det skyldes altså en irritasjon etter det pusterøret du har hatt der. Det er litt ubehagelig, men går over av seg selv i løpet av en dag eller to.
Det kan hjelpe å suge på isbiter, halspastiller eller spise iskrem. Mange synes det demper ubehaget. Og om det ikke hjelper så er i alle fall det en god grunn til å spise is!
NB! Dersom du opplever at ditt ubehag er større enn det som beskrives her, du er hoven, har vansker med å puste eller du spytter opp blod så må du ta kontakt med sykehus/lege.
Har du noen spørsmål om bedøvelse, narkose, smertelindring eller andre ting – smått eller stort – så er du velkommen til å stille dem. Jeg skal svare etter beste evne.
Posted in Anestesi, Sykepleie, UNN, tagged Anestesi, anestesisykepleier, bedøvelse, fri luftvei, klinisk blikk, narkose, propofol, Sykepleie on 03/12/2017| 1 Comment »
Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose.
«Har du gruet deg?»
«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.
«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.
«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»
Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.
Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up». Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.
«AU! HVA FAEN?!»
«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam. «Jeg må legge en ny.».
«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»
«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»
Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra. Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.
«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.
«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.
Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.
«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.
Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.
«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.
Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».
«Jeg ble så kvalm»
«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.
«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.
Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.
Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.
«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.
I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.
Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.
Lyden av fri luftvei.
(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)
Posted in Anestesi, UNN, tagged Anestesi, ventilering on 07/05/2011| 2 Comments »
Et lite tips til mine anestesivenner som leser bloggen (resten av dere kan nok hoppe over denne posten, da den vil være fullstendig intetsigende):
Av og til (heldigvis ikke ofte) så skjer det at man har en pasient som har så mye gørr i lungene sine (blod/væske/puss) at når man setter ned en tube så kommer alt opp tuben, fyller filteret, sample-slangen, ventilasjonsslanger og i siste instans ventilatoren. Man prøver som gal å suge i tuben med sugkater å bli kvitt fanskapet, men mengden er for enorm, og man må jo innimellom prøve å ventilere stakkarsen som sannsynligvis på dette tidspunktet er rimelig hypoxisk .
På UNN har de funnet en superlur, veldig lett og utrolig billig patent (se bilde). Her vil alt som kommer ut kunne bli tømt i en bøtte e.l. i stedet for å gå inn i filteret ved å åpne klemmen innimellom. Man trenger ikke å ha en svibel mellom tuben og filteret for at dette skal fungere, men det gjør det lettere. Når klemmen er igjen vil man kunne ventilere som vanlig.
Alt man trenger er en bit ventilasjonsslange (til en-veis ventilasjon, sånn som kommer på rull vet dere), et T-stykke og en klipe. Alt dette er jo sånt man har lett tilgang på.
Hva syns dere? Lurt?
Posted in Aktiviteter, Anestesi, Sykepleie, UNN, tagged Anestesi, beindrill, intraossøs, intraossøs adgang, Intraossøs kanyle on 17/03/2011| 4 Comments »
Det er et ordtak som heter «Det man ikke har i hodet, må man ha i beina». Herved skriver jeg elegant ordtaket om til «det man ikke har i venen må man få i beinet». Eller mer spesifikt i rørknokelen. I alle fall om man er akutt, alvorlig syk og har behov for både væske og medikamenter. Og det har man ofte når man plutselig er så uheldig å bli akutt, alvorlig syk. Væske og medikamenter kan man få gjennom en perifer venekanyle, mer kjent som venflon. Men det som er så skit er at når man virkelig trenger en slik hendig venflon så er det ofte så godt som umulig å få til å legge en slik en. Til oss helsepersonell som jobber i akuttmedisinen sin store fortvilelse er det som om blodårene rett og slett er forduftet. Det er de jo selvsagt ikke. Men kroppen er så snedig innrettet at den prioriterer sine ressurser til de steder det er mest bruk for den. Så blodet er faktisk så godt som borte fra armer og bein – det er dratt for å holde hode og hjerte og sånn, ja de viktige greiene, i best mulig stand.
Men hva gjør man da? Om vi skal kunne hjelpe MÅ vi jo kunne gi pasienten medisiner og væske. Har hørt at man i krigsanestesien i slike tilfeller blottlegger vener med et kirurgisk snitt. Noe jeg synes høres både vanskelig, blodig og risikabelt ut. Og ikke spesielt aktuelt å gjøre i en amubulanse eller i et traumemottak på sykehus. Så kan man jo alltids legge CVK (sentralt venekateter), men det krever både litt tid og personell som er øvet i å legge en slik. Dessuten er det vanskelig å utføre f.eks hjertekompresjoner mens man legger en CVK. Og det er her en intraossøs kanyle kommer inn handy. Det er ekstremt raskt, kan settes i hvilken som helst av kroppens rørknokler og satt i en litt større knokel gir den god flow. Dessuten er det så lett å finne rett sted å borre den inn at man faktisk kan gjøre det i mørket – hvilket nok er delvis grunnen til at intraossøs tilgang er blitt varmt omfavnet av Forsvaret.
Nå i uken ble jeg invitert med av anestesistudentene ved UNN til en demonstrasjon med selger av slikt utstyr, noe jeg ble veldig glad for. Og morsomt nok var øvelsen ikke bare på plastbein, men på skikkelige grisebein som Knut hadde vært å fått tak i på sykehuskjøkkenet. Man er vel kanskje skikkelig anestesi-nerd for å like sånt, men jeg hadde en helt fantastisk gøy kveld. Takk!
Da jeg selv var anestesistudent i Bodø hadde vi et internt kurs holdt av en i klassen som i en årrekke har jobbet i ambulansen og som hadde gode erfaringer i med bruk av intraossøs tilgang. Selve den praktiske opplæringsdelen går ganske kjapt – det er tross alt mye lettere enn å skru en skrue i veggen med en vanslig skrumaskin. De greieste stedene er prokismalt eller distalt på tibia (leggbeinet) eller øverst på humerus (overarmsbeinet). Det som tar tid i en slik undervisning/framlegg er å overbevise kursdeltakerene om at det ikke er en farlig metode. Jeg var rimelig raskt overbevist om at dette var kjempesmart i de tilfeller der man ikke oppnår annen vaskulær tilgang innen rimelig tid på en traumepasient. Derfor har jeg latt meg overrasket over hvor skeptiske mer erfarne sykepleiere i det akuttmediske feltet er. Både i Bodø og i Tromsø. Eneste grunnen jeg kan tenke meg er at de ser for seg at man står å hamrer kanylen inn med hammer og meisel (noe man visstnok sånn circa gjorde i de første utgavene av disse kanylene) OG at de ikke har opplevd dem i bruk. Jeg er klar over at en god selger kan selge meg omtrent hva det skal være og at jeg rett og slett ikke skal kjøpe alt de sier vilt og uhemmet (selv ikke når jeg både får pizza og øl av dem!) Men jeg tror både på Steinar (fra kullet mitt, med erfaring fra bruk pre-hospitalt) og Knut (på anestesikullet i Tromsø, med erfaring fra bruk i forsvaret) når de er fulle av lovord. Dessuten er jeg ganske overbevist om at de som har tatt inn intraossøs tilgang inn i AHLR-prokollen har gjort en veloverveid avgjørelse.
Dette jeg har lært:
For de som vil vite mer har jeg funnet en ganske okey oversiktsartikkel. Det får ikke hjelpe at den er på dansk.
Grønn i Ishavsbyen 