Posted in Anestesi, Sykepleie, Tromsø, UNN, tagged Anestesi, anestesisykepleier, god påske, påskekylling on 31/03/2018| Leave a Comment »
Gode påskehilsninger fra kyllingene på jobb på anestesi- og operasjonsavdelingen på UNN!
En eggstra hilsen til kollegaer landet over som holder helse-Norge igang mens andre nyter noen velfortjente fridager.
Og du påsketurist: hold deg unna skredfarlig terreng – det er ingen skam å nyte en skitur på flatmark.
Posted in Anestesi, MariANnESTESI, Uncategorized, tagged Anestesi, anestesisykepleier, dø av narkose, er narkose farlig?, narkose, risikofaktorere ved anestesi on 28/03/2018| Leave a Comment »
Mitt alterego MariANnESTESI gir enkle og uvitenskaplige forklaringer på det du lurer på om bedøvelse og narkose og sånt.
Det superenkle svaret på det er kort og godt: NEI, du vil ikke dø av narkosen. Du kommer til å våkne igjen.
Her kunne jeg egentlig sluttet forklaringen – men ingenting er så enkelt når det kommer til spørmål om liv og død. For ingenting i livet er helt risikofritt. Selv å sitte hjemme på kjøkkenbordet og spise en brødskrive med ost kan sette deg i livsfare dersom du er riktig uheldig. Det er selvsagt ikke risikofritt verken å få narkose eller å bli operert på. Så hvorfor kan jeg eplekjekt bare si at «nei, du dør ikke» når sjansen for det er tilstede? Det er fordi den sjansen er mikroskopisk.
Det er noen som dør av å få narkose. Det er gjelder svært få, og som regel er dette de som er svært syke fra før. Det er vanskelig å fortelle med tall og statistikk nøyaktig hvor mange som ikke overlever narkose fordi dette tallet er forskjellig fra forskingsrapport til forskingsrapport. Det er fordi det kan være vanskelig å vite om det er narkosen eller operasjonen som er grunnen til dødsfallet – eller kanskje noe annet. Det er også forskjeller mellom ulike deler i verden. Måten vi gir bedøvelsen på har hatt en rivende utvikling. Det har også fokus på sikkerhet og gode rutiner hatt. Dette gjør at mye av den mest omfattende forskningen er ganske utdatert. Den ser rett og sett for langt tilbake i tid. Men om du behøver et tall: Risikoen for død på grunn av narkose er et sted mellom 1: 10 000 og 1:250 000. Er du ganske frisk fra før så er det mer sannsynlig at oddsen din er nærmest det siste tallet.
Vi kan sammenligne det med å gå over gata. Du står trygt på fortauet og har tenkt deg over gata til fortauet på andre siden. Men før du kommer dit er det en vei som du må gå over. Å gå over veien er ikke risikofritt. Det kan komme en bil, en sykkel, en moped eller, gud bedre, en buss å kjøre på deg. Du kan komme til å dø. Andre har dødd på den måten før deg. Du spør meg om det er trygt, om det er helt sikkert at du kommer til å nå fortauet på andre siden i livet. Jeg sier som sant er: Ingenting er helt garantert, men risikoen er svært liten dersom du tar noen forholdsregler.
Du kan velge å krysse gaten der det er et markert gangfelt. Før du går over kan du se deg for både til venstre – til høyre – og til venstre igjen – før du begynner å gå. Dersom det ikke er noen kjøretøy i sikte bør overgangen gå ganske bra. Dersom du vurderer at det er en så hardt trafikkert vei at det vil være farlig å gå over så velger du nok å gå et kvartal bortover til du kommer til et lysregulert gangfelt. Det er alltid en syltynn sjanse for at du faller på isen og blir liggende midt i veibanen, og så blir du likevel overkjørt av en bilist som ikke ser deg ligge der du ligger SELV om du tok alle forholdsregler før du begynte å gå over gata. Men virkelig: Gjør disse mulige farene at du lar være å krysse gater?
Når vi skal gi narkose tar vi også en rekke forholdsregler. Det er for å kunne gjøre sjansene for å få problemer så små som mulig. Dersom det å gi narkose var som å sørge for at du kom deg over veien fra fortau A til fortau B så ville vi anestesifolk gjort en rekke tiltak for å gjøre det trygt:
For å oppsummere. Narkose er ikke helt risikofritt, det kan vi aldri garantere. Å krysse gata er ikke helt risikofritt det heller. Men sjansen for at du kommer til å dø av en av disse tingene er relativt liten – særlig når det tas forholdsregler. Og forholdsregler dét er vi på anestesien skikkelig gode på!
Har du noe du lurer på om anestesi (bedøvelse, smertelindring, narkose) så spør gjerne!
Posted in Anestesi, MariANnESTESI, tagged Anestesi, anestesisykepleier, intubering, narkose, vondt i halsen etter narkose on 17/03/2018| 21 Comments »
Mitt alter egeo MariANnESTESI forklarer ting på enkelt og uvitenskapelig vis
Før var det sånn at om du lurte på noe så spurte du vennene dine eller kanskje foreldrene dine i håp om et klokt svar. Diskusjoner ble avgjort med enig eller den sterkeste stemme – om det ble riktig så opphisset stemning så ble leksikonet hentet fram fra bokhyllen. I dag tar det kun sekunder ut i en hvilken som helst diskusjon før noen har fisket fram telefonen og googla saken. Case closed. Men enn om det ikke er særlig gode treff du får?
Jeg har lagt merke til at det er mange som søker på anestesirelaterte ting som får treff på min blogg, selv uten at svarene står her. Jeg har derfor tenkt å ta på meg samfunnsansvaret å svare på noen av disse spørsmålene. Faktisk lage en aldri så liten spalte utav det.
Målet er å forklare så enkelt at enhver jåsspeis kan forstå hva som menes.
Det å forklare enkelt har jeg forresten øving i. Som da jeg med hjelp av mine hender viste fram og forklarte hvordan hjertet beveger seg når det slår – og hvordan det ser ut når det slår med en hjerterytmeforstyrrelse. Deretter hvorfor dette kan bli problematisk når man samtidig har hjertesvikt. Jeg snakket langsomt og brukte enkle ord. Veldig enkle ord. Mine kolleger lo seg nesten skakk av dette i ettertid. Det viste seg nemlig at denne pårørende var svært erfaren hjertekirurg. Oh, det var flaut! Da han kom på besøksvisitt dagen etterpå måtte jeg fortelle at jeg nå visste hvem han var og kunne gi han informasjon på litt høyere nivå. Han sa «Du kan godt ta det på latin, men det var jo forfriskende på nordnorsk da.»
Så det er det jeg prøver meg på her; å forklare på enkelt, forfriskende (nord)norsk.
Du ble kanskje sendt inn til operasjon i full fart fordi blindtarmen din ble betent? Bortsett fra noen små hull på magen som bevis så gikk det hele ganske greit. Ikke var det så veldig vondt etterpå heller kanskje? Bortsett fra i halsen da. Hvorfor kjennes det ut som du har hatt en skikkelig forkjølelse?
Når du får narkose så får du noen medisiner som gjør at du sovner. Det er både sterke smertestillende medisiner og sovemiddel. Da sovner du kjapt og sover (som regel) så tungt at du ikke lenger selv «husker» å trekke pusten. Derfor er vi anestesifolk (leger og sykepleier med spesialutdanning innen anestesi – altså narkose, smertelindring og bedøvelse) der hele tiden og vi hjelper deg med å puste. Ofte er det sånn at etter du har sovnet og sover dypt så legger vi inn et pusterør/slange/tube ned i ditt pusterør. Det gjør det enklere for oss å hjelpe deg med å puste. Dette pusterøret er av plast og er bøyelig, men ikke helt mykt. Det står mellom stemmebåndene dine. Nedenfor stemmebåndene blir det blåst opp en liten ballong. Den ballongen gjør at det blir vanskeligere for noe som ikke skal ned i lungene (f.eks magesyre eller matrester som kan komme opp spiserøret ditt) å komme seg dit.
Illustrasjon lånt fra Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Tracheal_intubation
Kroppen liker ikke å ha noenting satt inn mellom stemmebåndene og vi er veldig følsomme i svelget over luftveien vår. Det er til vanlig bra det, for når det kommer noe der som ikke skal ned i lungene våre så beskytter kroppen oss mot det ved å hoste, harke og kanskje brekke seg.
Det plast-pusterøret/slangen/tuben vi la ned i halsen på deg under operasjonen tar vi bort med en gang vi ser du er våken og puster selv. De fleste vil ikke få med seg at det har vært noe der, men noen vil huske at de våknet med noe som føltes ekkelt i halsen.
Fordi det har vært et fremmedlegeme ned halsen og gjennom stemmebåndene så vil mange føle at det kjennes rart ut i halsen etter operasjonen. Mange beskriver det som om de har vært forkjøla eller hatt halsbetennelse. Noen er litt hese en dag. Det skyldes altså en irritasjon etter det pusterøret du har hatt der. Det er litt ubehagelig, men går over av seg selv i løpet av en dag eller to.
Det kan hjelpe å suge på isbiter, halspastiller eller spise iskrem. Mange synes det demper ubehaget. Og om det ikke hjelper så er i alle fall det en god grunn til å spise is!
NB! Dersom du opplever at ditt ubehag er større enn det som beskrives her, du er hoven, har vansker med å puste eller du spytter opp blod så må du ta kontakt med sykehus/lege.
Har du noen spørsmål om bedøvelse, narkose, smertelindring eller andre ting – smått eller stort – så er du velkommen til å stille dem. Jeg skal svare etter beste evne.
Posted in Anestesi, Sykepleie, UNN, tagged Anestesi, anestesisykepleier, bedøvelse, fri luftvei, klinisk blikk, narkose, propofol, Sykepleie on 03/12/2017| 1 Comment »
Dette er historien om en nervøs Tigergutt som skal sove. Men også en historie om klinisk blikk, om å jobbe sammen i team, om gode kolleger og om å se pasienten. En historien om en innledning til narkose.
«Har du gruet deg?»
«Nei, nei. Ikke i det hele tatt». Svaret kommer kjapt, nesten før jeg er ferdig med setningen.
«Jeg er ikke den typen som er så veldig redd av meg, skjønner du» sier han med et skjevt smil. Men jeg ser det, den lille strammingen i nakkemuskulaturen og blikket som viker et ørlite sekund.
«Det var jo fint da» sier jeg og smiler tilbake mot ham mens jeg fomler litt med EKG-elektrodelappene. Utrolig så vanskelig de skal være å løsne noen ganger. Jeg setter neglen under kanten på klisterlappen og trekker den opp. «De fleste er jo ganske nervøse når de kommer hit inn. Det er jo ikke så dagligdags dette da, å skulle bli operert. Jeg tror nok at du i det minste er litt spent, vel? Kan jeg åpne skjorten din litt for å feste disse ledningene her på brystet ditt? Det er for å kunne se hvordan hjertet ditt jobber.»
Med et raskt rykk river han opp alle trykknappene i den blå pasientskjorta. En tiger, tror jeg, åpenbarer seg fra over høyre skulder og ned over brystmuskelen. Den er ikke bildelik en tiger, mer som et omriss lagd med sterke, svarte streker men også ganske detaljert. Den er stor, tatoveringsjobben må ha kostet en formue. Lurer på hvordan en gutt i førstegangstjenesten kan ha råd til det? «Vær så god, bare sett dem på.», sier han kjekt og skyver brystkassen fram mot meg.
Med elektrodene plassert avtegner en løpende linje seg på skjermen til høyre for oss. Den stiger og synker jevnt, men litt kjapt. «Der ser du hjertefrekvensen din, det ser helt perfekt ut» forteller jeg mens jeg peker. Han kikker kjapt i retningen fingeren min viser, men virker ikke mer enn sånn passe interessert. Blodtrykksmåleren kommer på utenpå skjorta. Jeg kommer plutselig til å tenke på sykepleiervenninnen min som fortalte at hun nettopp hadde hatt en syrisk pasient som snakket godt engelsk. Hun hadde satt på blodtrykksmansjetten og sagt til pasienten på verste norsk-engelsk «it can be a little bit painfull when it’s blowing up». Jeg må bite meg i leppa for å ikke le av tanken.
«AU! HVA FAEN?!»
«Unnskyld, jeg bare skylte igjennom venekanylen din med litt saltvann. Den ser ut til å være ødelagt, saltvannet går ved siden av åren.» sier jeg mens jeg legger hånden min over hans. Jeg kjenner at huden er klam. «Jeg må legge en ny.».
«Er det virkelig nødvendig? Jeg fikk jo denne for bare noen timer siden jo.»
«Ja, vi må ha en kanyle som fungerer godt. Det er gjennom den du skal få narkosen.»
Jeg har allerede pakket opp fikseringstapen og festet staseslangen rundt overarmen hans. Jeg trenger ikke å lete etter årene, jeg hadde allerede da vi trillet sengen inn på operasjonssalen lagt merke til et par gode alternativer. I det jeg penetrerer huden kommer anestesilegen inn døra. Jeg kaster et hurtig blikk opp på henne. Hun ser sliten ut, har kanskje ikke fått sovet noe på vakt i natt, men jeg ser på øynene hennes at hun smiler bak munnbindet.
«Heihei! Snart klar til å sove?» kvitrer hun mens hun henvender seg til ham.
«Oi! Marianne! Hvor er…?» Hun ser seg kjapt rundt og jeg oppdager også det hun ser; et blekt ansikt, øyne som ruller ut til siden og en pulsfrekvens som synker. Vasovagal reaksjon.
Kanylen er inne, men ikke festet. Jeg holder den fast med venstre hånd mens jeg med høyre strekker meg etter Efedrin-sprøyta. 10 mg. «Senk hodeenden» roper jeg over skulderen min til operasjonssykepleieren jeg vet er et sted bak meg.
«Har du Atropin her, Marianne?» spør hun.
Hun burde vel strengt tatt vite svaret. Selvsagt har jeg det. Øverste skuff, som alltid.
«Ja, men det var Efedrin jeg hadde nærmest så da ble det det.» svarte jeg samtidig som jeg setter tape over kanylen, fester på intravenøsslangen og åpner rulleklemmen. Ringer Acetat flyter inn i full fart. Operasjonsbordet er blitt justert, så nå er hodet ned og bena kommet opp.
Anestesilegen rusker i tigergutten. Han fester blikket på henne. «Ja, der er du ja».
«Jeg ble så kvalm»
«Du likte nok dårlig å bli stukket, men nå er det over. Ikke mer stikking på deg. Nå skal du få puste litt oksygen og så skal du få sove» sier hun varmt og tar ham i hånden. Den snille, beroligende stemmen er noe av det beste med henne. Hun er så fin med pasientene. Så lett å få tillit til.
«Tar du medisinene?» spør jeg henne taust med et blikk og et nikk mot pussbekkenet med ferdig opptrukne sprøyter og får et nikk til svar. Hun strekker seg mot det og fisker opp sprøytene.
Operasjonssykepleieren har funnet fram sjekklisten, og vi går kjapt og effektiv gjennom punktene. Sug er sjekket, nødvendig medisiner tilstede, ingen allergier, ingen forventet problem med luftvei.
Jeg tar på meg hanskene, setter på oksygenet og holder masken et stykke foran ansiktet hans.
«Nå skal du få puste litt surstoff gjennom denne masken. Jeg kommer til å holde den litt tett over nesen og munnen din. Om du vil kan du få holde den selv». Han griper etter masken og trekker pusten godt inn i den.
I løpet av minutter blir grepet hans ganske slapt og jeg tar over. Fortsatt dugg i masken. Liten rynke mellom brynene. Hun ser det hun også, og gir litt mer. Propofol – anestesimelken.
Hodet ramler litt fram, blir tung og tigeren ligger helt stille på brystet. Jeg løfter kjeven opp og fram og hører det deilige, lille sukket.
Lyden av fri luftvei.
(For ordens skyld: Historien og personen i den er oppdiktet, men er basert på erfaring fra mange tusen anestesi-innledninger)
Posted in Anestesi, UNN, tagged anestesisykepleier on 15/02/2012| 3 Comments »
7. februar 2011 var min første vakt som anestesisykepleier på Universitetssykehuset Nord-Norge, og noensinne. Litt over et år har gått. Tiden har fløyet, det virket nesten som det var forrige måned. Samtidig føles dagen som et fjernt minne fra et tidligere liv.
Når jeg tenker tilbake på den første tiden husker jeg få detaljer. Men jeg husker usikkerheten og jeg husker forvirringen når man gang på gang oppdager at ting ikke er slik jeg trodde, eller løses på den måten jeg syntes var den eneste naturlige (les: slik det blir gjort i Bodø). Jeg husker hvordan arbeidsdagen dro all energi ut av meg slik at middagshvilen ofte ble tatt før middag og mange ganger faktisk varte til neste morning. Jeg husker at mange av mine kollegaer var litt skumle og ikke så veldig lette å komme innpå. Jeg husker hvor rart det var at man ikke blandet yrkesgruppene på pauserommet, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere på hver sin ende av rommet – og assistentene bak glassdører i rommet ved siden av. Jeg minnes at jeg memorerte en rute for å finne fram fra hovedinngangen til garderoben og var fortapt om jeg tok en feil sving. Å gå til en sengepost for å legge en venekanyle var en utfordrende oppgave, rett og slett fordi det var så vanskelig å finne fram og jeg var så redd for å gå meg vill. Skrekkscenarioet var at sectio-alarmen skulle gå mens jeg var langt fra avdelingen og at jeg ikke skulle klare å finne veien tilbake. Jeg husker hvor vanskelig det var å forutse hva anestesilegen kom til å si eller gjøre når han kommer inn på stua fordi de alle virket så utrolig forskjellige – og stadig overrasket meg med sine løsninger på de utfordringene vi møtte. Og jeg husker den konstante, gnagende redselen for å gjøre noe feil. Det var ikke lett å være både ny i faget, ny i byen og ny på UNN.
Etter ett år i jobben har heldigvis mye endret seg fra den første tiden. Jeg har fortsatt en liten knugende kul av redesel nederst i magen – men den overvelder meg ikke. Jeg vet at det sitter noe i både hodet, hender, hjerte og ryggmarg som kan overvinne de fleste utfordringer. Det hjelper også godt på at jeg nå kjenner mine kollegaer. De skulle vise seg at de ikke var så skumle likevel. De er fantastiske, kunnskapsrike folk som villig delte sine erfaringer med meg og som ikke dømmer deg for å stille «dumme» spørsmål. Dessverre er det jo ikke slik at en av dem kan holde meg i handa til enhver tid – størsteparten av tiden så er man helt alene med sin pasient og sin narkose/bedøvelse. Det er merkelig, men selv om operasjonsstuen er full av folk er man faktisk talt helt alene med både problemer som oppstår og ansvaret for løsningen – til man får tilkalt hjelp. Men de minuttene det tar før annet anestesipersonell kommer de er ubehagelig lange. Og kritiske for pasienten – man må stole på egen dømmekraft og evne til å igangsette gode tiltak. Så kulen med redsel er ikke ubegrunnet, men jeg tror den er sunn. Den holder meg på tå hev og gjør meg manisk opptatt av å hele tiden kontrollere alt.
UNN som bygning skremmer meg heller ikke lengre. Den er egentlig ganske logisk oppbygd (selv om alle poster/avdelinger ikke alltid er like logisk lokalisert). Organisasjonskarter er mye mer forvirrende enn bygningskartet – men det betyr ikke noe for meg. Ledelsen er noen man ikke ser, ikke vet hvem er eller hvordan ser ut – og som man kun kjenner gjennom avisene.
Det å bli kjent med alle de andre i operasjonstemet gjør også jobben min betraktelig enklere. Hvor lang tid kan man forvente at de forskjellige operatørene vil bruke, hvem liker å ha det stille på stuen og hvem jobber best med litt prat eller musikk, hvem holder deg gjerne oppdatert om detaljer fra operasjonens gang og hvem vil helst at du skal være usynlig for dem? Hvilke operasjonssykepleire kan man tulle og spøke med og hvem vil at all prat på stuen skal være rent faglig? Hvem av dem er ekstra kunnskapsrike og kan gi deg gode og nyttige forklaringer på det operasjonstekniske? Det virker selvsagt at man skal kjenne alle på operasjonsavdelingen, men i løpet av ett døgn vil jeg tippe det minst er 150 personer på jobb der, så det tar litt tid å bli kjent.
I begynnelsen syntes jeg alle ting som ble gjort på en annen måte enn slik jeg var opplært til på Nordlandssykehuset var vanskelige. Men så bestemte jeg meg for å slavisk følge «UNN-metoden» og ikke henge meg så mye opp i at det føltes rart. Det hjalp. Det skulle vise seg at mange ting man gjør her faktisk er ganske lurt. Nå føler jeg meg såpass trygg i jobben at jeg gradvis har begynt å ta tilbake noen av de gode tingene jeg var vant med fra Bodø. Et eksempel på det er valget av ventilasjonsmåte. På UNN bruker så godt som alle på anestesien volum-kontrollert ventilasjon. Jeg føler jeg både ventilerer pasienten bedre og mer skånsomt med trykk-kontrollert ventilasjon så derfor bruker jeg nå stadig oftere trykk-kontroll. Det er ingen stor og viktig forskjell, men når man er er blodfersk føles det ubehagelig å gjøre ting på en annen måte enn alle andre. Det plager meg ikke lengre – det er min anestesi og da bestemmer jeg.
Kontrakten for vikariat ut 2012 er underskrevet. Jeg er spent på hva år to bringer.
Grønn i Ishavsbyen 